I dag tidlig var jeg på et frokostseminar om kvinner & ADHD i regi av ADHD Norge og bortsett fra at jeg begynte å gråte med en gang jeg kom inn døra fordi jeg ble helt overveldet av tryggheten og tilhørigheten jeg kjente av å være sammen med så mange ukjente damer med samme trøbbel som meg, så sitter jeg igjen med to store følelser:

Nr 1. Jeg er ikke alene.

Nr 2. Jeg er mer enn bra nok.

Å være sammen med jenter som har det samme urosenteret i hodet, som skriver huskelapper og har notatbøker for alt, som gruer seg og ikke får sove på to uker fordi de skal presentere noe på jobben og at alt selvsagt går så bra at det var fullstendig bortkasta gruing – igjen, som fikk «prater for mye i timene» i meldingsboka hvert år, som alltid begynner på ti forskjellige oppgaver på en gang, som ikke får til å meditere eller gjøre yoga, som bytter hobby kjappere enn andre rekker snu seg, som trenger hjelp til å holde orden på regninger og finanser, som sliter med å forstå at ikke andre skjønner hva vi tenker, som ikke får til å begynne på viktige oppgaver før i siste øyeblikk og likevel leverer 100% og som kan utføre ei 40 timersuke på en dag, som ikke får gjort ting hvis det ikke er interessant, som ikke bare kan «ta seg sammen» men som gjør det likevel og blir utbrent, som har totalt kaos i klesskap og skuffer, som ikke greier å sitte stille, som deler alt for mye personlig, som forklarer ihjel en sak bare fordi det MÅ ut av systemet, som er drit dårlige på å lyve og som er veldig, veldig snille, omsorgsfulle, ærlige og har stor rettferdighetssans – DET var utrolig fint.

Det er faktisk noe av det fineste jeg har opplevd på lenge.

Så husk det, du som er voksen og sendiagnostisert eller du som ikke får hjelp av helsevesenet fordi de ikke har tid, eller du som har slitt med bokstavkjeksa hele livet:

DU ER IKKE ALENE. ❤️

xxx