Mestringens mester

Å jobbe med IT og teknologi når en egentlig er utdannet legesekretær, har praksis som budeie og båtmannskap og har brukt mesteparten av voksenlivet i reklamebransjen, det kan til tider være så utfordrende at jeg blir svimmel.

Læringskurven går rett til himmels – og det aller beste med det er at jeg føler en så innmari deilig og tilfredsstillende mestring at jeg er høy på endorfiner flere ganger om dagen.

Endorfiner fører av og til med seg en biiiitteliten dans og noen selfies på dass.

Det skulle bare mangle, forresten.

Det er for øvrig alt for få selvportretter av gladpositive ledere som nettopp har dansa på dass.

xxx

Fru Pérez 👊🏻

Styremøte

I dag var det styremøte her i huset og sakene som ble tatt opp var følgende:

1. Enda mer godbiter! Fri flyt er egentlig å foretrekke.

2. Alltid få lov til å ligge i senga til mødrene, uansett tidspunkt.

3. Crocks er en skotype som helt sikkert er laget spesielt for å tygge på og det skal være lov her i huset.

4. Når vi vil gå tur må vi gjøre det med en gang, ikke vente til noen har kledd på seg. Unntak er regnvær, da vil vi IKKE gå tur.

5. Når vi må bli med i bilen tar vi det som en selvfølge at vi skal kjøres et sted det er kult å gå tur. Vi vil IKKE bli med i butikken.

6. Nå som vi har fått eget gutterom vil vi gjerne ha flere kosebamser i senga, samt en plakat på veggen av ei pen cavalier-tispe.

7. Vi vil bare ha deilig mat på boks, ikke kjedelig tørrfôr.

8. Når vi hopper opp i fanget tar vi det som en selvfølge at dere forstår at vi vil bli klødd! Lauritz vil ligge på ryggen og kløs under magen og Birger vil ligge i armkroken og kløs under haka.

9. Når vi følger dere på toalettet er det bare rett og rimelig at vi får en tom dorull som premie.

10. Når vi roper fra gutterommet klokka fem på morran er det fordi vi vil ligge sammen med dere, ikke for at vi må ut. Dette må dere snart ha forstått.

11. Aldri slutt å gi oss et halvt, tørt knekkebrød til frokost, det er det aller beste vi vet.

Alle punkter er enstemmig vedtatt og med umiddelbar virkning.

Protokollen er underskrevet MPHP (med påholdt pote)

Birger Pérez

Lauritz Pérez

Firkløverlykke

Det er ganske morsomt å late som om jeg har en gjesteblogger, spesielt når det er en valp. (Det kan virke som om drømmen om å skrive en barnebok snart bør komme seg ut av hodet mitt og ned på papir..)  

Hei!

Jeg har flytta inn hos Birger og mødrene! Helt på ordentlig. Jeg het egentlig Zeb, men en dag da hu ene mora mi satt og ramset opp fine navn, fikk jeg så innmari glad og logrende hale da hun sa Lauritz. Hun sa at det måtte være et tegn, så da ble det Lauritz og jeg kommer alltid når de roper på meg.

De sier at jeg er den mest kosete de har møtt noen gang og jeg er litt sjenert og beskjeden, men jeg har veldig mye moro sammen med Birger-bror i hagen vår og så mange fine leker som vi har! Vi har til og med en gammel tøffel hver, som er LOV til å tygge på!

I går fikk jeg ny sele også, så nå har jeg altså flytta ordentlig inn. Jeg gleder meg til å bo her!

Hilsen Lauritz, snart 11 mnd. ❤️

Mphp

fru Perez

Stillhetens velsignelse

Jeg elsker denne årstiden. Vårblomster dukker opp, snøen smelter, pollenallergien blomstrer, den første klestørken kan henges ut, fregnene kommer frem, soloppgangene er helt fantastiske, fuglene bygger reir og alt i naturen våkner til liv.

Jeg går tur med hundene hver morgen før jobb, og selv om det føles helt umenneskelig å måtte stå opp når alarmen piper i femtia, så er det (stort sett) verd det hver eneste dag. Vi går ned til sjøen og hører på stillheten i en verden hvor menneskene ikke har våknet enda. Rådyr, måker, svaner, spurv og gjess holder morgenkonsert, sola farger himmelen rød og fjorden ligger som et speil og gjør alt dobbelt så vakkert.

Å starte dagen på denne måten, kan ikke måles i all verdens rikdom. Selv om eiendommene vi sniker oss forbi nede i strandlinja minner meg på at jeg skulle ønske jeg hadde millioner slik at jeg også kunne bo slik – og antagelig være verdens lykkeligste menneske hver dag fordi jeg eier en slik herlighet og nærhet til fjorden, er jeg likevel en av verdens heldigste.

Jeg kan gå der usett – og alene.

I en verden hvor lyd, bevegelse og synsinntrykk kjemper om førsteplassen hele tiden i form av trafikk, internett, tv, radio, mekanisk bråk og høy prating, er det balsam for sjela å kunne nyte øyeblikk i fullstendig stillhet. Når jeg sitter på bussen inn til Oslo, har jeg øreklokker på – uten musikk, bare for å ikke høre noe så lenge som mulig. Med en gang jeg går av på min holdeplass, er magien brutt og hverdagen tilstede.

Jeg har alltid likt stillheten. Da jeg var lita kunne jeg sitte i timevis på rommet mitt og skrive eller lese i bøker, og jeg elsket biblioteket hvor det ikke var lov til å prate. Når jeg besøkte besteforeldre  og søskenbarn, var stundene da vi lå i gresset, tygde på strå og glodde på himmelen, vassa i bekker og kasta stein i elva, satt blant sauene i fjøset og hørte på varm pust, bygde hus av høyballer eller lå på gulvet med tegnesaker og papirdukker, det aller beste jeg kunne gjøre.

Da kona mi og jeg bestemte oss for å flytte fra tjukkeste Oslo til et lite hus på Vettre med jorder og skog som nærmeste naboer, tenkte jeg ikke over at det var stillheten vi flyttet til. Den bare var her, og da jeg la merke til den, husket jeg plutselig hvor mye jeg hadde savnet den.

Den dagen naboen klaget over for mye fuglekvitter på morgenkvisten, holdt jeg på å besvime. Hadde det vært en million kråker i hekken hennes, hadde jeg forstått henne – men småfugl? Hvordan kan noen irritere seg over det? (Jeg burde benyttet anledningen til å si at hun kunne la plenklipperen stå på søndager, hvis det var fred hun ville ha, men jeg bet meg i det.) Da en kamerat sa at han alltid hører på musikk når han lufter hunden i skogen, rista jeg på hodet. Ville han ikke heller gi ørene litt fri?

Jeg tenker at det er akkurat dette som gjør at vi blir utslitte. Lyd. Hele dagen. Hele tiden. Hodet får aldri fred og vi blir bombardert med inntrykk hele tiden. Vi trener i flokk, jobber i åpent kontorlandskap, er alltid pålogget for å sjekke e-post og sosiale medier, og stresser fra det ene til det andre hver eneste dag for å bli tilfredse med noe. Vi kommer hjem fra arbeid, spiser, gjør pliktene våre – enten for oss selv eller ungene, setter oss endelig ned i stolen, jobber litt til, slår på tv`n og blir matet med flere inntrykk til det er på tide å legge seg – med telefonen i hånda.

Og så våkner vi til en ny dag hvor alt volum slås på igjen.

Det er ikke rart folk lengter til fjellet. Til hytta. Til skogen. Til sjøen. De trenger ro.

Snart er det påske. Den stille uke. Gå en tur dit ikke alle andre går, skrell deg en appelsin og lytt til stillheten.

Og ikke fortvil. Du går ikke glipp av noe. Hvordan skiløypa var andre steder og hvem som var der, kan du sjekke på Facebook eller Instagram.

GOD PÅSK!

vettrebukta.jpg

xxx

fru Perez

Familieforøkelse

I dag har jeg en gjesteblogger. Han skal få presentere seg selv:

Hei! Jeg heter Lauritz og sjekker ut om Birger og mødrene kanskje kan bli min nye familie. Jeg er en veldig snill og forsiktig gutt som eeelsker kos.

Jeg vokste opp i samme lekegrind som Birger og vi er like gamle, men har forskjellige foreldre.

Jeg håper vi blir brødre. ❤️

xxx

Lauritz Pérez, 10 mnd.

Livets skattekiste

Mormor fylte 91 år i går og under samtalen ville hun synge en sang for meg. En mild, velkjent og litt skjelvende røst lød gjennom telefonen og satte meg tilbake til barndommens bedehus og stille søndager med andakt på radioen.

«Denne sangen ble skrevet i 1808, tenk at mor mi var lita da!» sa hun på klingende sognamaul, selv etter seksti fem år på Nordmøre. «Det er over hundre år siden, og hun ble over hundre og nå er jeg snart hundre!»

Og så jeg da, som har fått gleden av å ha både oldemor og mormor i livet mitt. To sterke, fine damer med hvitt hår – som har gitt meg de aller fleste salmer og sanger som finnes.

Det er litt av en skatt å ha med seg, det.

xxx

Fru Pérez

Bønder i byen

I skrivende stund sitter jeg trygt plassert bakerst i en stor grønn, miljøvennlig buss på vei inn til Oslo. Klokka er litt før sju en tirsdag morgen, det er tette køer på veiene og på radioen meldes det om trøbbel i trafikken. 

Det har snødd tett i flere dager og det snør enda, og jeg vet at folk som ikke bor på Østlandet, sitter rundt om i de tusen hjem med morgenkaffen og sukkerbiten, rister på hodet og mumler noe om at østlendinger ikke kan kjøre bil.

Jeg kunne faktisk tenke meg å se disse som sitter og ler hånlig og slår seg på brystkassa, kjøre litt rundt i hovedstaden når det har kommet en halvmeter snø og det er underkjølt regn og så mange gater at det er umulig å brøyte alle på en gang, uansett hvor mange traktorer som deltar i operasjonen. Og flere hundre tusen av de som bor her, de skal frem. Alle på en gang. Det er deres rett her i livet. Selv om det ikke er brøyta og feilen er deres egen fordi snøfresen ikke har kommet frem på grunn av biler som står parkert over alt. Alle skal noe som er viktig; de skal på jobb, på trening, levere barn, komme seg til skolen, besøke bestemor, lufte hunden i parken eller mate noen som ikke greier spise selv.

Kanskje det kunne være interessant å se noen ekte bygdefolk i rushtrafikken også? På en helt vanlig dag, uten snø? Jeg kunne tenke meg å se dem kjøre rundt blant titusener av andre bilister i varierende grad av sinnsstemninger og som alle har det travelt og skal rekke noe, gjerne med telefonen på øret.

Jeg ville gjerne sett bygdefolk som er vant med ei gate og fire biler i kø utenfor Shell fordi det er billig bensin mandag morgen, ha full fokus på vikeplikt og blindsoner og flere felt og doble rundkjøringer og trafikklys og trikk og leddbuss og blindveier og omkjøringer og fotgjengere og barnevogner og grøftekanter og bommer og syklister og utenlandske vogntog med sommerdekk og joggere og gamle damer i lyskryss på en gang. Og på toppen av dette: se opp for idioter som tror de er udødelige og alltid har forkjørsrett. 

Egentlig kunne det være like så interessant å se bygdefolk kjøre rundt i Oslo når det IKKE er rushtrafikk eller snøkaos, fordi det er flere folk i trafikken på en rolig dag her enn det er til sammen på en måned i rundkjøringa i ei lita bygd.

Jeg tipper du fnyser i nesa nå. Det var det jeg håpet du skulle gjøre. For det er lett å føle seg tøff og uovervinnelig høyt oppe på sin egen hest, er det ikke? Kjenne på den deilige selvtilliten det gir å være verdensmester i bilkjøring i ei bygd med 7000 innbyggere fordelt på 2 274,11 km²? Og det er lett å kritisere noen som ikke er innenfor rekkevidde? Slenge med leppa i kommentarfeltet eller hånflire når du ser på Dagsrevyen? 

Du skal ikke tåle så inderlig vel, det snøfall som ikke rammer deg selv. 

Og i mellomtiden sitter jeg i min store, grønne buss og suser forbi bilene, blir fraktet helt hjemmefra og frem til jobb, og synes at det er helt greit at MDG vil at Oslo skal bli bilfri by.

Men hvem i all verden skal vi le av da, tenker bygdenorge.

Hva med det faktum at veldig mange av de som bor i Oslo, egentlig er fra bygda?

(Denne teksten er også publisert i Opp.no hvor jeg er fast spaltist. )

xxx

Fru Pérez

Morgenklubben

Morgenturen har blitt noe vi begge gleder oss til. Birger fordi tur er aller best i verden (nest etter kos) og jeg fordi jeg får fart på blodpumpa – uten å trene. (Og alle vet jo hvor allergisk jeg er mot trening.)

Opp klokka 0530, på med ull innerst og dun ytterst, knirkesnø, nysnø, ferske råsyrspor og frost i nesehårene. Når jeg kommer inn etter de aller kaldeste turene, føles det som om jeg har fått en skikkelig ansiktsoppstramming – alle sovemerker og rynker har glatta seg ut og jeg kjenner meg frisk og våken. Når premien etter turen i tillegg er å kunne gå inn på et helt nyoppuset og varmt bad og synge i den fantastiske regndusjen, ja da er livet ganske så ålreit.

Å ha hund må rett og slett være en av de aller beste reseptene for både fysisk og psykisk god form.

Jeg er klar for ny dag!

xxx

Fru Pérez

Riktig retur

Å gå tilbake til noe man har gått ifra, er sjelden bra eller smart. Det er en grunn til at man går. Gjør det slutt og lukker etter seg. Det er som regel opp og avgjort at man er på vei ut – lenge før man tar det siste store steget.

Noen gjør man det slutt med fordi det føles som det eneste riktige der og da. Kanskje var ikke alle mulighetene sondert før exit, men det var den enkleste måten å forandre noe på.

Å gå.

(Men ikke smelle med døra.)

Det finnes heldigvis unntak fra regelen om å ikke gå samme vei en gang til, og det skjedde noe magisk både i hodet og i hjertet (og i magen) da jeg snudde og gikk tilbake til gamlejobben.

Ny avdeling, ny stilling, nye folk, nye oppgaver, nytt ansvar, ny kunnskap, ny kompetanse, nye muligheter, ny GUTS og ny innsikt i hva jeg egentlig liker å jobbe med – og hva jeg egentlig er god for.

JEG kom frem.

Noen ganger (ganske ofte, faktisk) føler jeg meg som verdens heldigste som fikk en ny sjanse.

Ingen hadde lukket døra hardt etter meg.

Og jeg hadde latt den stå på gløtt.

xxx

Fru Pérez

Fokus på en onsdag


Da jeg våkna i dag var strømmen borte. Alt var mørkt, det var kaldt både inne og ute og det snødde mye. Skikkelig irriterende vil nok ganske mange si, det fører jo med seg en del ekstraarbeid, men jeg synes faktisk at det var ganske trivelig start på dagen.

Stearinlys, fyr i vedovn, tur i snøkav med Birger, hodelykt foran sminkespeilet, friskt vann i springen, brød i skuffen og alle rutiner gikk som de pleier- med noen små justeringer.

Og vet du hvorfor det gikk så bra? Fordi strømbrudd går over!

Det er ikke slik hver eneste dag. Det er ikke dette som er hverdagen for oss heldiggrisene i Norge, og det skal vi være så innmari glad for – isteden for å bli grinete.

Vit hva du har.

Takk.

xxx

Fru Pérez

Bæsj!

I går gjorde jeg noe jeg ikke hadde trodd jeg kom til å gjøre: Jeg flyttet beholderne for søppel innafor gjerdet og nærmere huset.

Vi bor i et turområde og det er selvsagt mange med hund som går forbi her. Da den første overraskelsen over hvor mange som faktisk bare spankulerer helt naturlig inn på eiendommen vår for å bruke søppeldunkene hadde lagt seg, var det greit. Det er bedre at de legger poser med bajs i søpla vår enn at posene ligger i veikanten. Eller henger i trær. Eller at det ikke blir plukket opp i det hele tatt.

Jeg personlig går aldri inn på andres eiendom, med mindre søppeldunken er merket med «Her er det greit å kaste bæsjeposen». Det er ikke alle som liker at andre tar seg til rette, meg selv inkludert, men fordi vi selv har hund så har jeg bitt det i meg. Det er jo ikke SÅ nøye. Jeg trenger ikke være SÅ lite raus på eiendommen min.

Jeg kan være bedre enn som så.

Men – når folk kaster hundebæsj i matsøpla (eller i papirsøpla), da blir jeg irritert. Jeg går ut i fra at de fleste som går forbi her bor i Asker, og bor de ikke i Asker så har de forhåpentligvis likevel hørt om kildesortering. I Asker har vi i årevis hatt sortering av søppel, det er godt innarbeidet hvilken dunk som er til hva – og når folk da ikke GIDDER å bruke riktig – da blir jeg sur.

Jeg vet ikke om det er latskap eller om det er ubetenksomhet, uansett blir jeg seriøst så lite imponert over folks evne til å ikke bruke hodet, at jeg reagerer med å gjøre dunkene utilgjengelig.

Bæsj i maten?

Ærlig talt.

Hvis du er så idiot bør du ikke ha hund.

Temperert hilsen

Fru Pérez

Jakten på julestemninga

Jeg begynte så smått å bli litt bekymra. Det var 300 timer igjen til julaften – og jeg hadde enda ikke et snev av julestemning.

Jeg hadde hengt opp julelys i hagen, pynta juletreet inne, det sto nisser og rådyr og dilldall over alt og jeg hadde spist pinnekjøtt tre ganger.

Julegavene var kjøpt inn og halvparten var pakket ferdig. Jeg hadde smakt på forskjellige juleøl, jobben hadde satt opp en stor pepperkakelandsby midt i det åpne landskapet, jeg hadde spist en kilo pepperkaker som hørte til landsbyen og fem kilo juleskum som ikke ble brukt til pynt, og kona mi hadde gitt meg en juleost.

Jeg hadde rusla rundt i den julepynta hovedstaden, drukket julekaffe og spist klementiner, jeg hadde gitt gaver til de trengende og skrevet julekort til slekta. Jeg hadde hørt på julesanger, bestilt billetter til julekonserter og vært på julebord og juleavslutninger. Jeg hadde julekalender på Instagram, jeg delte julebilder av hunden vår og jeg stressa på jobben med å bli ferdig før jul.

Jeg hadde drukket julebrus, pynta mobilen min med rød, glitrete beskyttelse og lakka neglene i den samme fargen. Jeg brukte parfymen jeg bare bruker i jula, jeg var halvveis i bruk av julekjolene og bare de aller beste – de røde med julemønster, var igjen. Juleøredobbene, julebrosjene og julesmykkene var lagt fram, adventstjerna hengt opp, lilla adventslys i vinduskarmen, et lite grantre sto i et norgesglass med vann, det var misteltein i døråpningen og krans på ytterdøra.

Kjelken sto utenfor huset og venta på den store nissen som ukorrekt pleide å ligge på den å drikke øl, de obligatoriske julelysa i vinkel sto i vinduskarmene, appelsiner lå i ei skål, vi hadde vaska huset halvveis ferdig og maten på julaften og i romjula var bestemt.

Så hvorfor kom ikke julestemninga? Alt var lagt til rette for det! Det var lagt mer enn til rette for det.

Og det var da det slo meg: Det blir for mye.

Det blir for nye styr og for lite kos. Innholdet i dagene blir påtvunget av kalenderen som viser desember, og den vondgode klumpen i halsen og følelsen av vemod som pleier følge meg og gi meg tårer i øynene av den minste lille ting, var borte.

Innerst inne ville jeg bare vært 5 år, løpt rundt i strømpebuksa og gleda meg til å åpne julegavene.

Det skal jeg huske neste år.

32371772428_90645a6156_o

GOD JUL ØNSKES DEG!

xxx

fru Perez