Takknemlig

Jeg må være velsignet med de fineste vennene, de fineste ukjente vennene og de aller beste menneskene i hele verden, for så utrolig mange gode ord jeg har fått etter forrige blogginnlegg hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd.  Jeg har fått gode klemmer! Jeg har blitt oppringt av avisen! (Jeg takket nei, forøvrig. En ting er å utlevere seg i sin egen blogg som ikke når ut til hele verden. Noe annet er avis. Jeg er ikke helt der.) Jeg har til og med fått besøk av en vakker dame med blomster – en av disse ukjente vennene jeg har blitt kjent med gjennom bloggingen som rett og slett kom innom etter å ha lest innlegget. Det er nesten litt surrealistisk det hele, men veldig, veldig, VELDIG godt for hjertet.

Det er nesten litt vanskelig å skulle skrive noe dagligdags fjas etter et så utleverende innlegg. Det er jo et halvt liv siden det skjedde, det føles nesten som om det ikke er meg jeg har skrevet om engang – men jeg kjenner jo at det sitter der inne og at det er en grunn til at jeg, spesielt i det siste, har fått klump i halsen hver gang jeg har hørt på nyhetene at ei ny jente har blitt voldtatt. Det er en grunn til at det plutselig bare datt ut av meg. Det var på tide å få det ut. Bli litt ferdig med det.

Selvsagt har jeg snakket om det til familie og nære venner. Det er ikke sånn at jeg har holdt det skjult for den innerste sirkel, men jeg har aldri greid å snakke skikkelig UT om det. Jeg er ikke så god på slikt. Å få ut det som sitter innerst inne. Jeg har nevnt det og ferdig med det. Det er fortsatt mye som sitter igjen men nå føler jeg at jeg har fått BRØLT det litt ut, og det har lettet.

Nå tror jeg ikke at jeg tilfeldigvis gå på do når noen snakker om voldtekt, nå tror jeg faktisk at jeg skal kunne delta i samtalen og bidra. Det å skrive det ned gjorde meg litt sintere – jeg kjenner at jeg er skikkelig forbanna på de som visste og ikke stilte opp den gangen og ikke minst: På de som forgrep seg. Jeg vet at den første er død. Han døde i en dykkerulykke for mange år siden og jeg kastet opp da jeg så navnet hans på tv. Så glemte jeg det. Navnet. Den andre sørget jeg en gang for at ikke fikk en jobb han hadde søkt på, og så glemte jeg navnet hans også. De som ikke stilte opp har ikke vært en del av livet mitt siden. De er glemt. Nå kan jeg kanskje begrave grunnen til at de alle er glemt også.

Jeg føler meg ikke så veldig tøff og modig og sterk, som jeg har fått så mange fine tilbakemeldinger på at jeg er, men jeg føler meg stolt. Stolt over at jeg endelig fikk sagt det. Høyt. Og hvis det hjelper bare EI jente der ute til å forstå at det ikke er HENNES skyld og at hun må ta mot til seg og snakke med noen som kan hjelpe henne med å få faenskapen ut av systemet, da vil jeg ikke bare være stolt – da vil jeg også være veldig takknemlig.

For min egen egoistiske del er jeg også veldig takknemlig. Dere har løftet meg opp.
Verdens største hjerte til dere.

Takk!

2 kommentarer om “Takknemlig

  1. Heisan! Har lest meg gjennom forrige innlegg, og må si som de andre: du er tøff! Og bra du er stolt – innlegget ditt kan sikkert være en hjelp/trøst for de som har opplevd noe av det samme.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s