Åherremiin for en fin tur! Selv om jeg var litt spent på både det ene og det andre, har det rett og slett vært over all forventning. Gode kolleger hver eneste dag, opplevelser i kø og inntrykk som jeg trenger noen dager på å fordøye. Skulle nesten tro jeg har vært på Kilimanjaro og ikke bare i Barcelona, men det føles omtrent sånn. I alle all for en som ikke har vært på Kilimanjaro!

Der jeg derimot HAR vært, er på Montserrat! Og ikke nok med at jeg har vært der: jeg gikk i over tre timer, opp på fjellet – i stedet for å ta bussen! For en som er vant til slikt, er det sikker som et barneskirenn, men for en som aldri har vært særlig opptatt av å bestige fjelltopper, er det en av de flotteste opplevelsene ever. Ikke nok med at jeg hadde vært ganske hard på den lokale varianten av Bloody Mary natta før og vært sent i seng, jeg startet dagen med migrenemedisin (som man gjerne ikke blir så spretten av) – og enda greide jeg det! Og IKKE NOK MED DET – jeg gikk ned igjen også!

Jeg er veldig stolt av denne turen kjenner jeg. Og de fem turvenninnene mine var helt perfekte til denne utflukten. Noen alltid foran i raskt tempo, noen bakerst med fotoapparatet, og noen i midten som holdt hele gjengen samlet til pauser. Jeg er vant til å ligge først på tur og det var muligens noe av det som dro meg opp fjellet også, den lille irritasjonen over at jeg IKKE lå først og kampen etter å nå dit. Jeg tror jeg resignerte til slutt, det ble i alle fall ikke så viktig da klosteret åpenbarte seg oppe i fjellet! En helt surrealistisk opplevelse, nesten en blanding av James Bond og Star Wars. Å komme pesende opp på en topp og begynne nedstigningen for å se en hel liten verden materialisere seg, med leddbusser og turistskilt, er en helt spesiell følelse. Det var nesten sånn at jeg et øyeblikk trodde det var aliens som beveget seg og ikke mennesker.

Ailens var det selvsagt ikke, selv om vi turjentene kanskje kunne beskrives på den måten: Det er første gang jeg har spist mat på en restaurant med hvite duker og stivpyntede spanjoler – iført joggesko, caps og svett shorts. Akkurat der og da betydde ikke det så mye, og jeg velger å tro at de ikke så rart på oss, ikke engang da vi forsynte oss av forretten for tredje gang. Sulten sa du?

Etter å ha fylt magen, gikk vi inn i kirken og fylte ånden. Den Sorte Madonna tittet ned på oss i den fantastiske katedralen, og det var MINST en kilometer med kø av mennesker som ville ta på madonnaen. Et veldig sterkt øyeblikk og selv om det var en del turister der, kjente jeg historien og følelsene i veggene. Jeg tror til og med jeg felte en tåre, men ikke si det til noen. Oppløftet av inntrykk og turistfellevarp som rosenkranser og madonnasmykker, gikk ferden hjem igjen – en time raskere enn opp, og en gjeng med svette damer som lengtet etter å få av seg skoene. Vi ble mottatt med applaus da vi kom «hjem» til Can Serrat igjen, og det er sjelden jeg har følt det har passet bedre med klapp enn da. Hurra for damene!

Foruten om fjelltoppbestigning har det vært turer og shopping og spising i Barcelona og på Vinya Nova og det eneste jeg har å klage på er at jeg ikke fikk spist pizza, kanin og chucho. Det kan jeg saktens ta igjen en annen gang. Det jeg HAR spist veier litt opp uansett: herlig kid (eller geitekilling om man føler kid blir makabert), Fideos, grillmat og tapas. Og jeg greide nesten å hode det jeg lovet meg selv: bruke pengene på mat og ikke på shopping. Av en eller annen merkelig grunn greide jeg å balansere det slik at jeg er fornøyd med begge deler. Ny sølvring (laget av enden på en gammel sølvskje – snakk om å være miljøvennlig!) finfin veske fra Wagtail, skjerf fra lokalt omreisende, verdens beste olivenolje fra Vinya Nova og smykker fra klosteret i fjellene. Flink jente. Fine minner.

I tillegg en million myggstikk og gnagsår, samt solbrent på glemte steder. Akkurat som det skal være. Og selvfølgelig, som alle gode opplevelser og norskstiler slutter: Alle var vi enige om at det hadde vært en fin tur – jeg gleder meg allerede til en reprise!