Jeg har et evinnelig problem når det kommer til kjøtt. Jeg sluttet å spise kjøtt da jeg var fjortis, fordi jeg syntes synd på dyrene. Jeg spiste fortsatt kjøttdeig, fordi jeg ikke kunne levd et liv uten spagetti bolognese – og fordi jeg ikke kunne se hvilken del av dyret kjøttdeig er. Og jeg spiste kylling fordi det rett og slett var godt. Ikke helt tro i min iver etter å redde dyra, men la gå.

Dette foregikk i mange år, faktisk helt frem til jeg var rundt tretti. Da var det på tide å utfordre smaksløkene og hjernen litt. Jeg spiste biff for første gang i 2003 og da var det gjort. Jeg elsker biff! Jeg bryr meg ikke om at jeg ser det er en del av et dyr og jeg bryr meg heller ikke om at blodet renner. Villdyret har våknet. Fra å være en grønnsak- og pastaspisende kvasidyreforkjemper på stadig slankekur har jeg blitt et rovdyr. Ser jeg en stor ku tenker jeg «Åj, det var biffen sin det!» og flyr det en flokk ender over hodet på meg, ser jeg dem for meg med avhuggede hoder, godt grillet.

Jada, jeg vet. Jeg høres helt syk ut. Men min appetitt på kjøtt har tydelig steget i takt med interessen for god mat og hvis det var biffen for 8 år siden som gjorde utslaget, takker jeg den for det! På den andre siden så skal det så lite til før jeg får helt avsmak på noe. Det skal så lite til som et program på tv eller en artikkel i et magasin. Spesielt programmer om laks, gris og kylling. Genmanipulerte, antibiotikabefengte dyr, rett og slett. Og folk klager på at pelsoppdrett er dyremishandling? Særlig.

Se bare på grisen. Den stadig tilbakevendende grisen. I tråd med min stigende kjøttspising har jeg også lukket øynene for grillpølser, kokt skinke, ribbe og sommerkoteletter og spist dem med et stort jafs. Grisen har alltid vært det dyret jeg har hatt minst lyst til å spise, og det er ikke fordi jeg synes så innmari synd på den – men fordi den rett og slett er litt ekkel. Den svetter ikke og den må kastreres for at vi ikke skal få den berømmelige RÅNELUKTA på kjøttet. Og der ligger dagens kjerne. I går leste jeg i en doktoravhandling om akkurat dette (fordi jeg er interessert i så mangt, spesielt ting som handler om det vi putter i munnen uten å tenke oss om) og man kan vel si det sånn at jeg fra og med i dag av kan si at jeg er en ikkesvinespiser.

Hvis de må kastrere grisen for å unngå å få hormonlukt på min daglige matpakke med skinke, da bytter jeg pålegg. For det første synes jeg litt synd på grisen, han blir jo fratatt en kroppsdel før han engang har fått brukt den, men det verste er jo at bare ordet rånelukt er så motbydelig at det burde vært nok til at ingen spiste svin. Når man i tillegg tenker på at det egentlig er et finere ord for brunst, da blir jeg så kvalm at jeg ikke kan forstå at jeg noen gang har spist svin i det hele tatt. Selvsagt lukter det ikke av de kotelettene som ligger i frysedisken, med mindre man har en særdeles velutviklet luktesans (som jeg mener jeg har) men det skjer jo glipper i de fleste produksjoner – så at det ligger en kotelett der det ikke skal ligge en, eller det lurer seg inn koteletter fra andre land der de IKKE kastrerer svin, det vedder jeg hatten min på. Og jeg vedder også hatten min på at JEG finner den. Eller allerede HAR funnet den, og at det er det som gjør at jeg levende kan se for meg hva denne lukten smaker.

Og så jeg som akkurat hadde blitt så glad i ribbe. Jeg spiser til og med den grilla huden uten å tenke på hva det er (dvs at jeg ikke SER på det jeg spiser, det hjelper) Og grillpølser! Det var jo typisk at jeg skulle bli ikkesvinespiser akkurat nå som grillsesongen begynner! Jeg prøvde grillpølser av kalkun her om dagen, men da spiser jeg heller svinepølser altså, for makan til vond mat har jeg ikke spist på lenge! Og så har vi KOKT SKINKE. Det er ikke uten grunn at sjefen til konemor før påske sa at hun måtte ringe om det skjedde noe, for eksempel om jeg spiste noe annet enn ost og skinke på brødskiva mi… Som du forstår er jeg gaaanske så glad i det. Men det skal jeg greie å fortsette å være, jeg spiser kun èn type kokt skinke og den kan glatt byttes ut i kalkun eller kylling. Her er vi positive!

Til jeg finner ut hva DE egentlig inneholder eller hvordan de blir produsert.

Konklusjonen er at jeg A) enten bør slutte å lese hva ting inneholder eller hvordan dyr behandles eller B) gi faen. Nå som jeg endelig har lært meg å like kjøtt vil jeg ikke slutte igjen! Jeg nekter! Jeg VIL ikke alltid være så fornuftig og tenke over hva jeg putter i munnen.

Oi. Nå kom jeg til å tenke på noe av det beste jeg vet… nemlig EGG & BACON – og SPANSK SKINKE.
HVORDAN kan man leve uten det?? Man KAN ikke det!?

Jeg utsetter 100% svinefri noen dager til. Dette trenger jeg å tenke litt mer over.
Et liv uten skinke og bacon du liksom. Hadde tatt seg ut det og ja.

God onsdag!:)