Fru Hundehjerte


Jeg synes synd på Pelle om dagen. Snakk om nedtur etter påska. Da var det full fart (med hønemoderlige moderasjoner) sammen med den lille lyse propellen og terminatoren, Jack Russel-terrieren Richie – og ballen, min far og ballen, min far, Richie og ballen, bare ballen. Og en million kongler. Kongler er jo det morsomste i verden! Løpe og hente, gnage, løpe, hente gnage. Det er ikke uten grunn vi kaller Pelle for Skogens Kongle.

Da den høye mørke kjekke og veldige spennende Kleiner Münsterlender og collie-blandingen Gordon fra Kristiansand dukket opp, var lykken komplett. Makan til tilbedelse og rompesnusing har jeg sjelden sett. Heldigvis er Gordon en sindig type som ikke lar seg bry med en siklende cavalier etter seg i eninga. Tror ikke Pelle helt visste hvilket bein han skulle stå på, han prøvde å kombinere hente ball, snuse rompe og smile til Richie, men hannhunder og menn har tydeligvis noe til felles, det ikke lett å kombinere flere ting på en gang.

I påsken begynte vi også på ny medisin. Han har fått en type (husker ikke i farta hva den heter) siden vi var på Jeløya og fikk dommen, nå får han Neurontin i tillegg hver morgen. Det virker som om det fungerer bra, men vi ser jo stadig tegn på at ting forandrer seg – og ikke til det positive. Nå ligger han alltid med begge forlabbene strekt ut foran seg, tidligere har han ligget med beina til alle kanter, han er ikke så ivrig på å ligge oppå oss i sofaen lenger, det virker som det blir for varmt for ham, han vandrer hvileløst rundt om natta og han ser ut som en S i ryggmargen noen morgener. Han var med meg på joggetur på mandag, og dagen etter var han helt utslitt og så puslete og stakkarslig (også litt pga plutselig stillhet og ingen å leke med) at det var helt forferdelig å gå fra ham. Ikke flere lange og aktive turer på han med andre ord. Småturer og leking med ball får være den beste aktiviteten heretter, da kan han legge seg ned om han blir sliten.

Vi har enda ikke begynt på kortison, enn så lenge virker det som om det han får er greit. Og vi vil ikke gi ham mer medisin for at han skal greie å bli med på lange turer. Han virker happy med å tusle rundt i hagen, ligge oppe på parkeringsplassen og hilse på alle som går forbi, gå en liten runde rundt Vettreåsen og å leke med ball og kongler. Det får bli på hans premisser. Livet får bli litt i sakte kino heretter.

Denne uken døde fetteren hans av den samme sykdommen (altså Syringomyelia), og det setter en liten støkk i oss. Vi vet jo at det vil komme en dag hvor vi også må ta de tunge stegene til veterinæren og sitte med ham på fanget for siste gang. Hver gang han har fått narkose i forbindelse med røntgen og andre ting, har jeg “øvd meg” på hvordan det siste øyeblikket vil bli, men jeg vet jo at jeg aldri kan være helt forberedt på noe sånt uansett hvor mye jeg øver meg eller tenker gjennom det. Jeg gruer meg i alle fall noe helt vanvittig.

Æsja, det var tunge tanker en så vakker morgen. Han er jo stort sett glad og spretten – akkurat som sine mødre! Vi tar en dag om gangen og tenker positivt!

God torsdag! I morgen er det bryllupsfeiring med tiara og høye glass! 😉

2 kommentarer om “Fru Hundehjerte

  1. Nei, du klarer ikke å forberede deg på den verste dagen. Jeg «forberedte» meg i 2 1/2 dag, fungerte ikke i det hele tatt. Hyl og gråt og fortvilelse og vantro, for ikke å snakke om sinne mot meg selv (nå var dette en helt annen situasjon enn deres).

    Men jeg må lære meg å ikke gå inn på bloggen din mens jeg sitter på jobb, for jeg blir alltid sittende og gråte når det er noe om Pelle. Triste tårer om problemene han har, glade tårer om de gode stundene.

    Hundeklem fra meg og min firbeinte!

    Liker

  2. Godt å se Pelle i farta og leke med kamerater! Alle slike positive og glade stunder settes ekstra pris på nå – spesielt for ham, men også for dere. 🙂
    Jeg er så glad for at dere har kommet så tidlig igang med hjelp og medisiner til Pelle. Enda bedre er det om det ser ut til å virke.
    Det er jo egentlig slik med oss mennesker også, når vi får medisin så funker vi bedre, men det maskerer ofte bare symptomene på problemet. Jeg har det slik meg egen sykdom. Men det gir meg mulighet til å funke bedre i hverdagen i det minste. Jeg har lært meg til å samle på alle de gode kvarterene, og når dagen er over og summerer opp er det godt å se at det som oftest er flest av de gode kvarterene enn de dårlige. Det gir ny styrke, pågangsmot og glede. 🙂

    Jeg skal definitivt joine deg med tiara i morgen. Som den ekte wannabe-prinsessen jeg er blir nok utkledningsposene endevendt etter passende tiara! Ha, ha! Synes jeg ser meg selv, sittende alene med tiara og lommetørkle. Den eneste som skal være tilstede å bivåne begivenheten er Hakk-i-hæl-Herman aka Prins Herman. 🙂
    Ha et strålende bryllup i morgen!
    I dag er det feiring her hjemme. Minstejenta fyller 12 vakre år! ♥ Nå er sjokoladekake og sjokolademousse ferdig laget og nå skal jeg danse litt med støvsugeren til opera på full lyd, ivrig akkompagnert av undertegnede. Børre pleide å rømme rommet å legge seg på vaskerommet foran den bråkete tørketrommelen, som antagelig dempet noe av «støyet» fra meg. Skjønner ikke det. 😉

    Klem,
    AW

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s