Fru Tøff i pysjamas


Denne bloggen hadde jeg håpet at jeg aldri skulle skrive, og jeg har nesten ikke lyst til å skrive den engang, fordi jeg synes det er helt forferdelig. Unnskyld meg for at jeg MÅ se humoren i det hele likevel, det er egentlig litt for alvorlig til å le av.

I natt skjedde det som ikke skal skje. Vi våknet av brannvarsleren. Dvs konemor våknet og sa, med litt spørrende stemme: «Alarmen går?». Jeg spratt opp av senga (som jeg pleier å gjøre hvis det er noe – uansett om det er alarm eller vekkerklokka, her er det reaksjonsevne som en kanin, og takk og pris for det!) snubla i nattkjolen over hund og kone og kom meg ut på stua. Der lyste det kraftig bak gardinen – og det skulle det jo ikke gjøre, så jeg hoppa opp i sofaen, dro gardinene til side og da sa det poff! Brann! I hele vinduskarmen!

Jeg ropte på brannslokkingsapparat samtidig som jeg sprang inn på kjøkkenet for å finne noe å ha vann i. Og det sto dønn stille i hodet mitt. Jeg greide ikke komme på en eneste ting jeg kunne ha vann i – og jeg befant meg på kjøkkenet! Skjønner du eller, det må ha vært helt bråstopp mellom ørene. Etter noe som føltes som en evighet, kom jeg på at jeg kunne bruke vannkokeren, fyllte den, spratt opp i sofaen igjen og tømte ut det jeg hadde. HELDIGVIS fikk jeg slukket det meste – men det fikk ikke konemor med seg, der hun kom stormende med brannslukkingsapparatet.. Brått var alt hvitt. Alarmen ula, Pelle bjeffa, vi hosta og kava med armene og åpnet vindu, jeg leta febrilsk etter tøflene mine(!) og ett eller annet sted innimellom alt dette (som skjedde i løpet av max tre minutter!) fikk vi snakket med alarmsentralen og forklart at vi hadde kontroll – og så måtte Pelle ut og drite.

Det er uten tvil det verste jeg har vært med på. Vinduskarmen er kraftig brent, vinduet er sprukket og det ser ut som et lite helvete. For ikke å glemme lukten! Det lukter branntomt, og det er antagelig den aller verste lukten jeg vet. Det FØRSTE jeg tenkte da jeg kom på stua og skjønte at det var brann, var «Redd ungene!» Da jeg var 4-5 år brant nabohuset og mor og tre barn brant inne. Bestemora sto utenfor huset og ropte, nemlig, «redd ungene!» og det var DET jeg tenkte på. Av alle ting. De to ordene. Og de stakkars barna.

Vi greide heldigvis å redde oss selv, ved og tenke kjapt og samarbeide perfekt. Takk og pris at vi har lang fartstid sammen og vet hvordan den andre reagerer og at vi automatisk tar forskjellige roller. Det hadde tatt seg ut om begge to hadde surra rundt i pysj og styra med pulverapparat – eller enda verre: Om begge bare hadde blitt stående paralysert og hyle! Eller enda enda verre: en av oss hadde vært hjemme alene.

Det var i alle fall ingen vits i å legge seg til og sove igjen. Dette var klokken 5 i dag tidlig, jeg kjørte konemor på jobb klokka sju (ikke akkurat dèt hun hadde lyst til, forståelig nok) og nå endelig er jeg ferdig med å støvsuge og vaske. Det lukter fortsatt huggorm her, det er pulver på de mest utenkelige steder, men det driter jeg en lang marsj i. Forsikringsselskapet ordner folk som kommer og henter TV og andre tekniske duppedingser, pledd, gulvtepper, gardiner og alt som er berørt og som må renses av profesjonelle. Pluss ordner vindu og det som er skadet.

Takk og pris for brannvarsler tilknyttet alarmstasjon, for stort brannslukkingsapparat, for hørsel, for god forsikring, for evnen til å handle når det gjelder, for at det ikke gikk verre enn det gjorde og ikke minst: For at det GIKK bra tross alt! Jeg er overbevist om at et halvt minutt senere hadde gardiner og sofa stått i full fyr, og jeg tør ikke tenke på hva som kunne skjedd da. Vi bor tross alt i et over hundre år gammelt tømmerhus..

Hva har vi lært av dette? Jo, at man aldri kan bli FOR forsiktig med det vi ALLTID er VELDIG forsiktige med: Stearinlys (eller kubbelys som det var i dette tilfellet – helvetes idiotkubbelys!)! På en eller annen måte har ikke lyset i vinduskarmen blitt ordentlig slukket, og så har det ligget der og ulmet. Bryllupsmonogrammet vårt sto innrammet ved siden av, og det ser helt forferdelig ut – fullt av pulver, vann og brannskader. Et grellt minne om at det er bra det kun var monogrammet og ikke fruene som ble skadet.

Nå har jeg lagt en av mormors gamle hekladuker over brannsåret, satt en stor orkidè foran sprekkene i vinduet, skiftet gardiner og trekk på sofaen og har tenkt å kose meg med MGP i kveld mens kona er på forsinket julebord med jobben, uansett huggormlukt og brannsår. (Takk og pris for at jeg fortsatt er ganske tett i nesa – hell i uhell.)

Jeg kjenner ei som skal tenne lys i kveld også, men de skal stå så jeg ser dem hele tiden – og de skal sjekkes opptil flere ganger før jeg legger meg. Dette skal ALDRI skje igjen.

God lørdag! 🙂

8 kommentarer om “Fru Tøff i pysjamas

  1. Så ufattelig godt at det tross alt gikk så bra! Kjenner jeg sitter og grøsser mens jeg leser, brann er mitt største mareritt! Og vi bor en halvtimes kjøring fra sivilisasjonen, så uansett direkte kontakt med alarmsentral eller ikke vil det meste brenne ned før noen rekker å komme.

    Når du sitter med sånne minner som du gjør, er det ikke noe rart at du tenker som du gjør heller. Et forferdelig minne…

    Håper dere klarer å kose dere i kveld uansett!

    Lørdagsklem!

    Liker

  2. Så utrolig skremmende opplevelse! Enda godt at dere var så raske!
    Håper dere kan klare å ha en god helg. Stakkars Pelle som sikkert også ble fryktelig skremt.

    PS! Du spurte om hva vår forrige Cavalier døde av. Han var dessverre en av de som er på den skumle statistikken over Syringomyelia. Grusomt!
    Hvis du vil ha mer informasjon kan du gå inn på denne linken.
    http://www.syringomyelia.no

    Klem,
    Anette Willemine

    Liker

  3. Tusen takk for at dere bryr dere! 🙂
    Det gikk heldigvis bra, men jeg skal fader tute meg være både skeptisk og forsiktig ved bruk av kubbelys. De kan tydeligvis fort lure en hvis en ikke dobbelstjekker OG spytter på det før man legger seg.

    Få deg alarm med kobling til sentral, Kjersti. Det er uansett verd det, jeg lover! Om ikke bare for trygghetens skyld. (og forsikringens..)

    Så forferdelig at hunden din døde av Syringomyelia, Anette Willemine! Jeg har lest mye om det og vi HAR tenkt litt på om det kan være det Pelle har (han klør mye, i løse lufta) men dyrlegen mener det kan være stress. Og jeg velger å være enig med henne. Han har det jo ikke vondt på noen måte. Forderdelig sykdom!

    Ha en fin lørdag, jeg skal kose meg i et overraskende rent og pent hjem, og koble ut minner og lukter!

    KLEM! 🙂

    Liker

  4. Herrejemini for en forferdelig opplevelse! Og for en heidundrandes bra firefighter du og konemor er!!! Heia dere! Aner jo ikke hvordan vi ville reagert i en sånn situasjon, og håper virkelig ikke vi må finne det ut heller.

    Godt det gikk godt og TAKK for at du deler og gjør oss alle litt mer oppmerksom på dette nå! Aldri gå fra lys, alltid dobbeltsjekke!!! Notert bak øret, definitivt!

    Håper dere får en strålende fin søndag!

    Liker

  5. Takk Marthe og Astrid! 🙂 Jeg er også veldig glad dette gikk bra – og kan dette innlegget vekke opp noen i forhold til lysbruk, har jeg oppnådd hva jeg ville (i tillegg til å få skrevet av meg opplevelsen).

    En strålende helg videre til dere – og god bedring Marthe! 🙂

    Klem!

    Liker

  6. Takk og lov at det hele gikk bra! En julaften skulle mamma varme opp pinnekjøttet før vi gikk i kirka. Det endte med at hele leiligheten var totalt nedfettet av får. Og hele leiligheten måtte totalrenoveres. Takk og lov for forsikringen, takk og lov for at det gikk bra hos dere!
    Nanniklem ~

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s