Fru Akevitt


På min ferd gjennom verden og «nyoppdaging av Oslo» ble jeg i dag med en gjeng fra jobben til et sted jeg ikke kan forstå at jeg ikke har vært på tidligere? Vi dro rett over gata og spiste lunch på Fyret, og grunnen til at jeg ikke skjønner at jeg ikke har vært der før, er ikke bare fordi de har GOD mat, men de har faktisk ETT HUNDRE OG FEMTEN typer AKEVITT! Åhoooi! For en akevittelsker som meg er jo det det rene nirvana, gjett om jeg skal ta «fredagspilsen» der en dag!

I mange år prøvde pappa å få meg til å drikke akevitt til julematen. Hvert år var det samme regla: han fylte opp glasset, jeg nekta, rynka på nesa, tok en slurk og hylte, forbannet og sa jeg ALDRI skulle smake det igjen. Nå kan man jo forvrenge dette og få det til å bli en historie om alkoholpress og det ene med det andre, men tenker man litt BAK slike tanker, var det en opplæring i kultur. Akevitt ER kultur. Pottit og kultur. Og for meg som kommer fra pottitlandet, var det jo en selvfølge at jeg skulle lære meg å like akevitt. Nå skal det også sies at jeg var godt over lovlig alder da denne opplæringen begynte, og til min store overraskelse skjedde det store under: jeg LIKTE plutselig denne lille knerten! Enden på visa var jo selvsagt at jeg drakk en kvart flaske alene og ble ganske så fnisete, kreativ og ustyrtelig morsom – og med påfølgende trang hjelm dagen etter. Far var ikke like stolt da.

Siden har jeg hatt en forkjærlighet for denne drikken, selv om jeg fortsatt blir like morsom og fjasete og hjelmen fortsatt er like trang dagen etter. Man kan jo lure på hvorfor man vil seg selv så vondt, men det er jaggu meg mye annet man kan lure MER på spør du meg.

Med tiden har jeg lært å like akevitt året rundt, ikke bare til julematen. Å stå på brygga og fiske i solnedgangen, sitte i godstolen foran peisen og kakle, sitte ute på terrassen ut i de små timer eller se på høststormen eller vårsmeltinga: akevitt er aldri feil. Og så er det selvsagt veldig moro å teste ut nye sorter og smaker og lære historiene bak innholdet i flaskene man sitter og samtaler om. På den måten lærer man jo litt ny gammel kultur ganske ofte? Smart. Jeg er på grensen til å bli kulturell.

Mens jeg drømmmer om at hestehoven atter skal lure seg frem, skal jeg glede meg til lutefisk og akevitt, pinnekjøtt og akevitt, ribbe og akevitt, julelunch og akevitt, akevitt og akevitt og bare akevitt.

I Wikipedia står der følgende:
Man vet ikke hvor lenge det har blitt laget akevitt i Norge, men den første gangen den ble nevnt var i 1531. Den 13. april dette året sendte Eske Bille, en danske som var slottsherren til Bergenshus en pakke til Olav Engelbrektsson, den siste erkebiskopen i Norge, som da bodde på Steinvikholm slott i Stjørdal. Pakken inneholdt: «nogit Watn som kallis aqua vite och hielper samme watn for alle haande kranckdom som ith menneske kandt haffue indvortes och udvortes.»

Jeg går ut i fra at erkebiskopen likte det han fikk, og da våger jeg å mene at man historisk sett kan si at akevitten er godkjent fra «høyeste hold». Jeg drikker den derfor med god samvittighet.

God tirsdagskveld! 🙂

En kommentar om “Fru Akevitt

  1. Enig!
    Nyter en i denne stund. Så laptop og akevitt er også en finfin kombinasjon. Og Operamint og Gammel Reserve. En höjdare!! Gamme Reserve var det for øvrig Deres kone som introduserte meg for. Så hun er «skyld i» mang en trang-hjelm-morgen her i huset;)
    GOD JUL fra Hermansen

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s