Åpne tårekanaler

Jeg begynte å grine i bilen på vei til jobb i dag. Det er ikke noe nytt, det er tross alt desember og tårene sitter og vagler ytterst på tårekanalen og bare venter på noe som skal få dem ut av balanse slik at de detter ned.

Jeg forstår egentlig ikke hvorfor desember er så følsom, men alt blir liksom forsterket. Jeg savner de som ikke er her lenger, jeg savner det som engang var, jeg savner å være barn, jeg griner av Nordnorsk julesalme, jeg griner av nyheter om mennesker som har det vondt og griner enda mer av å tenke på hvorfor de har det vondt. Jeg griner av julelys og julepynt, jeg griner når folk bryr seg og jeg griner av fine ting.

De spilte Tirna Noir på radioen da tåreflommen kom i dag. Den minner meg om pappa, han elsker den sangen. Og så tenkte jeg på hvor glad jeg er for at han er erklært kreftfri, og så tenkte jeg på hvor glad jeg er for at mamma er kreftfri, og så tenkte jeg på hvor hinsides det er å ha hatt to kreftsyke foreldre som begge har blitt friske, og da ble jeg så takknemlig at jeg måtte gråte enda mer.

Og så gråt jeg en ekstra runde for en gammel barndomsvenninne som slett ikke blir kvitt denne forbanna sykdommen.

Dagens julekalenderglede er takknemlighet.

For alt jeg har, alt jeg har hatt og alle jeg har.

Photocred: Banksy

xxx

Fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s