En enkel sjel

«Når var det egentlig jeg sist gleda meg helt hinsides til noe?» tenkte jeg da jeg sto på badet i dag tidlig. Når var det sist jeg var helt tussete av forventning til noe som skal skje? Jeg fant faktisk ikke svaret.

Korona har lagt en demper på slikt. På forventningsgleden vi føler når det er en skikkelig fest i sikte, kriblingen i magen når vi skal på ferie til et annet land, de impulsive klemmene vi gir når vi tilfeldig møter noen vi ikke har sett på lenge, de sosiale samlingene uten hemninger. Det er lenge siden sist.

Jeg tok med meg grublingen ut i vårregnet sammen med hundene, og på veien gjennom hvitveis og fuglekvitter i skogen slo det meg: Det er kanskje lenge siden jeg gleda meg skikkelig til noe STORT, men har jeg ikke heller blitt enda flinkere til å glede meg over de små tingene? Over det jeg allerede HAR istedet for det som kanskje kommer?

Jo. Jeg tror det. Så jeg trippet fornøyd hjem igjen og da lukta av nytraktet kaffe møtte meg i gangen, da var konklusjonen min komplett.

Takk og pris for at jeg er en enkel sjel.

XXX

Fru Pérez

Flashback

Lauritz og jeg rydda på pikerommet mitt i går. Vi tok en titt på alle kassettene, skolebøkene, innleveringer og særoppgaver, en søppelsekk med brev mottatt fra hele verden, en skuff med kulepenner, en boks med gamle bilder, album, en stabel med ukeblader og en haug med andre skatter jeg har spart på.

Noen av dem sparer jeg fortsatt på, men det ble ganske ryddig, og det gjorde godt å bli kvitt noe av det. Jeg husker jo alt, det ligger lagret på den store disketten jeg har inni hodet, både på godt og vondt.

For å pynte litt ekstra, fikk 80-tallet flytte inn igjen.

Nå er alt klart til neste gang jeg kommer hjem. ❤️

XXX

Fru Pérez

Dagdrøm

Jeg liker å sitte i loftsluka oppe under mønet og drømme meg bort.

En vakker dag skal jeg ha kontor/skrivestue/atelier/furtebu her oppe. Her skal jeg sitte og se utover verden og få inspirasjon og store tanker som skal ned på papir i en eller annen form.

Hvis jeg ikke furter, selvsagt. Da skal jeg sitte her til jeg blir blid igjen.

Tipper det går kjapt.

XXX

Fru Pérez

Laber stemning

Hvordan det går med jogginga? Ikke så bra, faktisk. Takk som spør.

Etter å ha tilbakelagt 88 km totalt i januar, gikk det ned til 46 km februar og hittil i mars er jeg på 15.. Jeg har blitt tatt av «skal bare» og en million andre teite unnskyldninger.

Det måtte jo bare komme, kan man jo friste seg til å si, men det irriterer faktisk vettet av meg. Når jeg greide meg gjennom desember og januar som var både våte og kalde, er det vel ingen grunn i verden til at jeg ikke skal få ræva i gir nå som dagene er lengre og lysere. Men jo, tydeligvis.

Nå SKAL JEG BARE ta en kaffe og en ostebit, og deretter skal jeg tvinge meg selv ut og jeg skal bruke kroppen skikkelig! Jeg er den største idioten i verden dersom jeg lar dette momentet bare skli ut i gamle latmarksynder.

Så, nå vet du at ikke alt er helt perfekt og alt er på stell og jubel og rosa sukkerspinn og JUHUUU!

Kanskje det gir noen inspirasjon det også.

God lørdag! 🧡

XXX

Fru Pérez

Søndagstanker

Etter to dager med intensivt kurs og gruppearbeid og læring via Zoom, var det faktisk helt greit å våkne i dag og føle seg som en vridd kjøkkenklut. Sola skinner,  fuglene kvitrer – og jeg er sertifisert!

Hverdagen og helga går kanskje over i hverandre fordi alt foregår hjemme og verden utenfor er begrenset til en skjerm, men det er ganske ålreit å kjenne på det digitale felleskapet også.

Jeg har aldri spilt dataspill, men jeg kan tenke meg at den følelsen av samhold som de føler, er litt det samme som det jeg opplever nå.

Etter et år hjemme, savner vi alle å være fysisk sammen uten restriksjoner, men det er ganske ålreit at det går an å være sammen likevel.

Alle er der ute, de er bare et tastetrykk unna.

Og det er fint å tenke på. ❤️

XXX

Fru Pérez

Hvis Gud tok en flytur over Gjevilvassdalen

Det er ganske mye det går an å være lei av nå. Vi er lei av restriksjoner, av munnbind, hjemmekontor, stengte skoler og barnehager, stengte kjøpesenter og ekle koronatester. Vi er lei av å ikke kunne reise hvor vi vil, av folk som ikke følger reglene, av å ikke kunne møte alle vi er glade i og ikke minst, vi har så lyst til å klemme på folk at vi ser desperate ut hele gjengen.

Og så har vi de «vanlige» tingene vi er lei av, uavhengig av pandemi. Høye strømpriser, politikere, folk som snakker høyt i telefonen i stillevogna på toget, de som går med store sko i skisporet, hundeeiere som ikke tar opp hundebæsjen, av at noen alltid henger dorullen feil vei – og ikke minst, konflikten i Gjevilvassdalen.

Av det jeg har ramset opp nå, er det bare en ting som gjør meg skikkelig lei. Det er bare en ting som får meg til å få lyst til å reise meg opp å brøle at NÅ ER DET NOK – og det er Gjevilvassdalen. Eller for å være konkret; kranglinga om skiløypa.

For selve Gjevilvassdalen, Oppdals indrefilet og store stolthet, den er det umulig å bli lei av.

Jeg har gått mine mil på ski der, både frivillig og ikke fullt så frivillig. Jeg har vært budeie i Gjevilvassdalen to ganger, og opplevd den fantastiske fjellsommeren, rautende kyr og utpåkara. Jeg har vært der på klasseturer flere ganger og løpt over lyng og myr og fortalt spøkelseshistorier rundt bålet. Jeg har vært på telttur på Rauøra og våkna med finkornet sand i ører og munn. Jeg har fiska i timevis uten å få så mye som et napp. Jeg har vært på båttur, på biltur, sykkeltur og gåtur. Jeg har bada i vannet, jeg har sola meg på stranda, jeg har spist vafler på Gjevilvasshytta og jeg har tatt en million bilder av alt jeg har sett og opplevd.

Jeg tror at da Gud skapte Gjevilvassdalen, da tok han en skikkelig titt i skapet der han oppbevarer alt det aller fineste i hele verden, plukket fra øverste hylle og drysset det over dalen: Grønt gress. Høye fjell. Rent vann. Frisk luft. Klukkende bekker. Fargerike markblomster. Fugler. Dyr. Innsekter. Fisk. Solskinn. Vinterstormer. Gult høstløv. Hvit sandstrand. Museører på fjellbjørka. Stillhet.

Alt dette vakre ble forsiktig plassert i dalen mellom fjella. Og så oppdaget menneskene det.

Alle som kommer dit for første gang, blir målløse. Hvis sola skinner og dalen viser seg fra sin beste side blir de stående og måpe og kan nesten ikke forstå det de ser. Og dette skjer ikke bare første gang. Det skjer også andre og tredje og tusende gang. Vi blir aldri lei av å oppleve dette fantastiske og idylliske landskapet, om igjen og om igjen.

Sett utenfra er debatten om det skal være skispor eller bilvei i dalen om vinteren, vanskelig å forstå, og jeg har sluttet å lese det som skrives for lenge siden. Det er bare utmattende. Sett utenfra er dette en krangel som har vokst seg så stor at uansett hvem som til slutt vinner, så risikerer vi å stå igjen med bare tapere.

Dette er et lite stykke norsk natur som var tiltenkt alle å fritt kunne bruke for å få ro i sjela, og det er ganske ironisk at det stedet folk vanligvis drar til for å hvile seg fra bråket i verden utenfor, nå er det mest bråkete.

Hvis Gud hadde lest gjennom de årelange diskusjonene og tatt seg en flytur over dalen, hadde han blitt sjokkert og fullstendig sønderknust. Han hadde blitt like sønderknust som han hadde blitt om han hadde tatt seg en tur over Amazonas og sett ødeleggelsene av regnskogen. Og ja, jeg setter det skikkelig og litt usaklig på spissen, men ser vi det fra dette perspektivet, ser vi også at det som skjer, ikke bare er ødeleggende for de som lever nå, men også for de som kommer etter oss.

Friheten i naturen er noe av det viktigste vi har. Rekreasjonen den gir er mer verd enn all verdens gull, men det aller, aller viktigste er arven vi gir videre til de kommende generasjonene.

Er det ikke nok krangling nå?

XXX

Fru Pérez

Oppvåkning

Frem til i fjor på denne tiden brukte jeg minst en time til jobb hver dag. Reisen frem og tilbake kunne være med buss og bil og båt og t-bane.

Oppleste og vedtatte normaliteter, akkurat slik som det skulle være. Akkurat som at det var normalt å stå opp i fem, halv seks-tida, og akkurat som at det var helt normalt å alltid være mer eller mindre stressa.

I dag brukte jeg en time til jobben. En helt frivillig time, fylt med soloppgang, fuglekvitter, glade hunder, måkeskrik, en lydløs telefon og morgenfrost som smelta.

Og jeg sto opp uforskammet sent.

Likevel skal jeg få gjort alt jeg skal, uten å få harehjerte og høye skuldre.

Jeg savner kolleger og jeg savner til og med bussturen inn til Oslo og båten hjem igjen, men jeg savner IKKE stresset og følelsen av å alltid måtte rekke noe. Kroppen min har gått på høygir i mange, mange år, uten at jeg har tenkt over det. Jeg trodde det var slik det skulle være.

Da jeg ble tvunget til et roligere liv, ble jeg til og med stressa av det, men etter hvert fant jeg rytmen, kiloene rant av og hele meg ble lettere, også psykisk.

Nå har jeg funnet balansen og jeg vil aldri tilbake til hvordan det en gang var.

Livet er for kort til å ha det travelt hele tiden.

XXX

Fru Pérez

Det går over!

Det er antagelig umulig å ikke bli påvirket av å ikke være fysisk sosial, kun jobbe hjemmefra og å ha begrenset kontakt med omverden.

Det har gått ganske greit frem til nå, men skal jeg være helt ærlig og ikke rosemale noe, så er humøret bittelitt dårligere enn det pleier å være. Lunta er kortere og den følelsesmessige berg-og dalbanen er helt klart mer til stede. Jeg må bruke litt mer tankeenergi og ta flere dypdykk inn i den delen av kroppen hvor solskinnet bor, for å finne de små tingene som får meg til å fokusere på at det ikke er så aller verst, tross alt.

Elleve måneder hjemme gjør noe med oss.

I dag våkna jeg og var skikkelig muggen. Og jeg HATER å være sur! De dagene det skjer, har jeg bare lyst til å grave meg ned under torva og bli der til det går over.

Til alt hell så er jeg gift med ei som vet at det hjelper at jeg kommer meg ut i friskluft, og heldigvis hørte jeg på henne i dag. Det var den tyngste runden siden jeg begynte å jogge, men det hjalp!

Nå er jeg meg selv igjen.

Og snart er det vår. ❤️

XXX

Fru Pérez

Mestring!

Årets første virtuelle løpekonkurranse er gjennomført, og nå begynner jeg virkelig å se resultatet av pandemitrimmen min.

Ei mil ble unnagjort på en time og tre minutter, og det er jeg så INNMARI stolt av!

Jeg har endelig blitt «hun som løper» og gudene skal vite at jeg har hatt lyst til å bli henne i mange år.

Nå har jeg så trua på at jeg skal greie å fortsette, at jeg har meldt meg på halvmaraton i Oppdalsfjella i september.

Jeg digger at kroppen min gidder, selv om den snart er 50 år og har vært neglisjert alt for lenge.

Takk! ❤️

XXX

Fru Pérez

Leirskoleminner

Da jeg var ei lita jente på tidlig 80-tall, var jeg så heldig at jeg flere ganger fikk delta på leir på Solhøgda i vakre Ålvundfjorden på Nordmøre.

Jeg kom alltid smilende hjem igjen med nye brevvenner, forelskelser og opplevelser, samt ei leirminnebok full av fine sanger, koselige hilsner, historier, tegninger og kruseduller. Jeg vernet om disse bøkene som min kjæreste skatt.

Ett eller annet sted på min ferd gjennom verden med flyttelass, forsvant de, og jeg har savnet dem skikkelig.

I jula var jeg så frimodig at jeg sendte ei melding til han som var leirleder den gang, og simsalsbim, gitt – i går kom det et par bøker i posten. Selvsagt uten alle mine skriblerier fra åttitallet, men fullstendig gjenkjennelig likevel.

Nå skal jeg synge skikkelige Jesus-sanger for kona mi. Da blir hun SÅ glad! 😄

XXX

Fru Pérez

Realitycheck

I dag tidlig drømte jeg at en kollega sendte meg en e-post om at han var drittlei av at jeg helt sikkert allerede var våken og kanelbolleduftende og hadde jogga og vaska huset.

Jeg kan herved avkrefte dette. Ja, jeg er våken, men jeg måtte slumre alarmen i nesten en time før jeg kom meg opp. Og ja, jeg har vært ute, men det ble en kort gåtur på grunn av regn og hålke. Og kanelbolleduftende? Not so much. Tror faktisk jeg aldri har laga kanelboller.

Men vi fikk oss en god latter da jeg ringte kollega og fortalte dette, så aldri så rart at det ikke er godt for noe. Og selv om jeg stort sett poster positivt vinkla innhold, så ER min verden altså ikke bare rosa sukkerspinn.

Ingen er bare det du ser.

Men ja, jeg er skyldig i å se halvfulle glass kontra halvtomme.

Og takk for det.

XXX

Fru Pérez

Hverdagen

Dag nr 192 av hjemmekontor.

I etthundreognittito dager har jeg stått opp, tatt en tur med hundene og gått hjem igjen for å slå på pc’n.

I 192 dager har jeg sittet midt i stua i det 59 kvadratmeter kjempestore huset vårt, okkupert hele kåken med møter og seminarer og kurs og øreklokker og notatbøker spredd utover spisebordet, mens kona og hundene har vært rundt meg.

Vi fortjener jaggu meg en fredspris for ikke å ha flydd i tottene på hverandre.

Å si at alt er superdupert hver dag vil være å lyve, men på en eller annen måte har vi kommet inn i en rytme.

Og snart er det vår og jeg kan flytte kontoret ut i hagen igjen. Og ikke minst:  Jeg har et hjem. Og jeg har en jobb.

Og i natt kom det nysnø ❤️

XXX

Fru Pérez