Alt vi ikke MÅ!

Jeg har lært at frokost er det viktigste måltidet, og for en som ikke er spesielt sulten om morgenen så er det ganske plagsomt å måtte tvinge seg til å spise fordi «hvis ikke blir jo resten av dagen ødelagt!».

Og lunsj må man ha, og middag, selvsagt – og for ikke å glemme – mellommåltider, for å unngå lavt blodsukker og sinnarynka. Og så handler plutselig alt om å spise – og mat blir stress.

For en måneds tid siden hørte jeg med et halvt øre på radioen, og oppfattet noe om at det vi har lært rundt dette med måltider med hell kan tas opp til revurdering. Ørene mine inntok konsentrasjonsmodus, og jeg har sjelden vært så glad for å ha hørsel. Det jeg hørte var deilig musikk! Jeg MÅ ikke spise frokost, jeg MÅ ikke ha matpakke i veska for å unngå å bli så sulten at jeg blir sinna av det. Jeg MÅ rett og slett ingen ting – bortsett fra å lytte til kroppen og bruke hjernen!

Jeg vil ikke være en sau som følger flokken og konsekvent (av ren latskap) forholder meg til det vi har blitt matet med av råd fra skole, myndigheter og matindustrien. I hverdagen er det jo så innmari lett å bare gjøre det vi blir fortalt, fordi det går på autopilot og vi har det travelt og skal være effektive og tenke minst mulig fordi vi vil gjøre andre ting og dytter i oss noe med en gang det rumler i magen – for å være sikker på at vi «holder ut» hva vi enn holder på med.

Nå har jeg hørt podcaster med hun jeg tilfeldigvis hørte på radioen og jeg har kjøpt boka hennes. Og jeg har sluttet å spise frokost. Og mellommåltider. Og jeg virker! Jeg tror til og med at jeg virker bedre enn før.

Kroppen er et fantastisk maskineri, og nå skal denne maskinens prosesser få jobbe som de er tenkt til, uten stadige avbrytelser ved at jeg putter noe i munnen. Kroppen blir fornøyd og jeg blir fornøyd.

Og så er jeg så innmari glad for at noen setter spørsmålstegn ved ting vi alltid har gjort og avliver myter og dytter oss vennlig fremover!

Det ER altså ikke «farlig» å være sulten. Jeg blir ikke hangry fordi jeg har lavt blodsukker, kroppen regulerer faktisk dette selv og det er jeg som tuller det til ved å stadig fylle på med noe.

Takk og farvel til kjappe løsninger – og velkommen til bedre dager. 💚

XXX

Fru Perez

Voksenopplæring i regnbuens tegn

Jeg tenker ikke så ofte over det at jeg er skeiv. Hverdagene er som heterofiles hverdager, opptatt av jobb og hobbyer og regninger og klesvask. Feriene er også ganske normale – med mindre man reiser til land hvor en ikke kan gå hånd i hånd eller klemme – eller Gud/Allah forby – gi sin kjære et lett kyss offentlig – og det ikke hjelper å vifte med gifteringen engang, men slike land reiser man jo strengt tatt ikke til. Uansett legning, tenker jeg. Med mindre man gir faen i at det ER forskjell på hvordan folk blir behandlet – på grunn av hvem man elsker – noe det ser ut som om alt for mange faktisk gjør, og spesielt på denne tiden av året.

Pride ser ut til å vekke det verste i noen, og av en eller annen grunn så har de et utømmelig behov for å si de uforståelig, vrange og trangsynte meningene sine høyt.

Jo eldre jeg blir, jo mer forbanna blir jeg på voksne folk som ikke kan holde kjeften sin hvis det ikke er noe hyggelig de har tenkt å si. Jo eldre jeg blir, jo mer forbanna blir jeg på ufyselige, ufølsomme, feige, slemme, uempatiske voksne mobbere som oppdrar ungene sine til å bli som seg selv. Ser de virkelig ikke hva de gjør? Ser de ikke at de gir ungene sine holdninger og tanker som aldri kommer til å gi dem noe glede – med mindre det er satans yngel de oppdrar?

Det ungene hører ved middagsbordet, slengbemerkninger på gata, diskusjoner i et festlig lag, «morsomme» historier, dårlige holdninger, mangel på kunnskap og manglende evne til å gidde sette seg inn i saker eller sjekke fakta før man mener noe, det tar de med seg videre.

Og på den måten vil det alltid finnes drittsekker.

Vi trenger faktisk Pride. Vi trenger en måned i året hvor alle fordommer, giftige frosker, sinnsyke teorier, aluminiumshatter, frykt for det ukjente, troll og annet utøy får komme ut i lyset – for bare på den måten får vi som ikke er innafor det de har definert som standarden og den eneste sannhet, spredd litt glitter, solskinn og regnbuestøv over dem.

En dag hjelper det.

En dag slutter disse voksne å farge tankene til ungene sine med hvor forferdelig skadelig og porno det for eksempel er å se en halvnaken, glad mann med rare skinnklær på Karl Johan.

Det er ikke skadelig å være annerledes.
Det er mer skadelig å være trangsynt.

❤️🧡💛💚💙💜

XXX

Fru Perez

Å bite i et viskelær

Jeg har skriblet og notert og skrevet så lenge jeg kan huske, og jeg fikk min første ordentlige dagbok med hengelås på da jeg var 10 år.

Etter det har mange bøker blitt fylt av tanker, meninger, oppdateringer, dikt, historier, tegninger og hemmeligheter. Noen av bøkene vil jeg aldri lese igjen, andre er det moro å bla i, noen er borte etter ganske mange flyttelass, noen er revet i stykker, noen ligger i den fine boksen på loftet – og de nye og ubrukte som venter på at jeg skal huske hvor fint og godt det er å skrive for hånd i ei bok med blanke sider – de står i vinduskarmen på hjemmekontoret.

Nå står det ei bok mindre der.

En heldiggris har fått æren av å alltid være med meg. Å skrive ned de innerste tankene er en skummel ting. Det må faktisk en omstilling til i hjernen for å forstå at det som skrives i boka blir i boka og ikke deles med andre. Den digitale tidsalderen har åpnet enn ny og fantastisk verden, automatisert, oppdatert og kjapp som faen, og det å ta et steg tilbake, kvesse blyanten og bite i viskelæret mens jeg tenker og skriver ned ord som ingen kan se, det føles både velkjent og ukjent på en gang.

Et steg tilbake for å gå videre fremover. Innestengte ord som får komme ut uten å bli sagt høyt – men likevel blir fortalt.

Den gamle, analoge metoden fungerer fortsatt.

XXX

Fru Perez

En mening med livet

Det er så veldig, veldig fint og viktig at Konemor har funnet noe hun virkelig brenner for.

Å bli ufør var en stor, vond og tung overgang. Hun har jobbet og vært i farta siden hun var i midten av tenåra, men så sa kroppen stopp.

De som tror at det er koselig å være ufør og ha all tid i verden til å gjøre hva man vil og samtidig få lønn fra staten for å bare ha fri, må tenke seg om. Å ikke ha muligheten til å delta i arbeidslivet med alt det innebærer av mestring, sosialt, opplevelser og mening, er en stor belastning.

Det å bli ufør er en tung prosess som kommer på toppen av det å få livet snudd på hodet. Det var ikke dette som var planen, men livet kommer i mange varianter og noen ganger med store endringer, og når hun nå sitter ved det gamle skattholdet og tegner kjøkkenhagen og noterer hva som er plantet hvor og når, og jeg ser at hun er lykkelig, da har alt likevel en mening.

Hvis man ikke kan gjøre det man hadde bestemt seg for å gjøre, må man finne noe annet. Det i seg selv er også en stor prosess, men er man glad i livet – på tross av motgang og helse som ikke fungerer, så finner man nye veier man kan gå på.

Kjøkkenhagen har blitt hennes nye vei, og den blir til i det tempoet og i den mengden som fungerer for henne. Hver eneste lille potet og og nye skudd er som et nytt familiemedlem, og blir tatt imot med jubel og omtanke.

Livet vokser og går videre.

Selv på tunge dager.❤️

XXX

Fru Perez

Djevelen på venstre skulder

Jeg er ganske flink på forventningspress. I arbeidssammenheng er det helt greit at jeg har det, fordi det hjelper meg med å levere det jeg skal, men på privaten kunne jeg godt vært foruten.

Ta jogginga mi som et eksempel. Det er nå straks to år siden jeg begynte å løpe regelmessig, etter å ha vært selverklært verdensmester i latmark siden midten av 90-tallet.

Av en eller annen grunn har ikke selve begivenheten i det at jeg rett og slett har BEGYNT Å LØPE og dominoeffekten det har gitt i god form, ny garderobe, bedre søvn og bedre helse, vært bra nok for forventningen.

Den lille djevelen på venstre skulder sier at jeg burde løpt kjappere, løpt mer, bry meg om resultater og statistikk og jeg må spurte, legge inn drag og trene kondis.

Men vet du hva? DRIT OG DRA!

Hvorfor i all verden er det ikke mer enn bra nok at jeg har endret livet mitt? Det er mye mer enn hva mange andre har gjort, hvis jeg skal være så barnslig at jeg sammenligner.

Jeg elsker å se på alt rundt meg, høre på lydene og oppleve noe mens jeg løper langs sti og vei. Jeg frigjør hodet mitt når jeg løper. Jeg skriver historier mens beina tar meg fremover og jeg legger til den vakre hagen jeg nettopp passerte, det flotte huset med en inspirerende løsning på ett eller annet, fuglene som synger for meg, flokken med rådyr som skvatt unna.

Det handler ikke om å perse og stresse med å få en bedre tid. Det er fullstendig irrelevant. Det handler om at jeg faktisk planlegger at jeg skal ut å løpe. At jeg gleder meg til å komme meg ut. At jeg faktisk kommer meg ut. Og at jeg ikke bryr meg om tid og maxpuls og resultater og sammenligninger og all annen statistikk som ANDRE bryr seg om.

Jeg bryr meg om det det jeg opplever. Det er DET som motiverer MEG, og det er jeg veldig glad for at jeg har funnet ut av.

Farvel forventningspressdjevel! 🌸

XXX

Fru Perez

Innsatsvilje

Årets siste innsats i kjøkkenhagen!

Konemor har satt i gang litt av et opplegg. Hun har begynt med egenkompostering av matavfall, hun bruker alt løv (endelig føles det fornuftig med alt det som havner i hagen vår fra de store trærne på andre siden av gjerdet!), gressklipp, ugress, avklipte greiner, aske fra peisen og alt annet som kan resirkuleres , og blander det inn i jorda.

Og hun leser og lærer og prøver og feiler.

Årets avling besto av potet, gulrot, salat, bønner, løk, sukkererter og spinat, og neste år blir det enda flere godsaker.

Hva jeg bidrar med? Muskler. Det trengs nemlig, det er litt av en jobb å samle sammen alt som skal brukes og gjenbrukes og å snu jorda flerfoldige ganger i året.

Jeg er så glad for at hun har fått seg denne hobbyen! Ikke bare blir det gode måltider av det, jeg ser også hvordan hun blomstrer stolt i takt med alt som spirer og gror, i tillegg til at hun (og vi) bidrar med det vi kan for Moder Jord.

Å ha noe verdifullt å fylle dagene med er noe av det viktigste som finnes. Selv om hun ikke kan delta i arbeidslivet lenger, kan hun fortsatt delta i livet og føle seg nyttig, de dagene hun våkner og har krefter til det. Alt går i hennes tempo.

Sterke, flinke kona mi. Hun er som en løvetann: Gir seg aldri. ❤️

XXX

Fru Perez

Ettertanke

Hvor var du da Norge åpnet igjen? Jeg jogga en tur og tok et bad i sjøen. Alene.

Jeg er nok en av de få som synes det har vært deilig at verden har vært «avslått». Livet har vært på høygir fra den dagen jeg ble født og jeg synes faktisk det var godt med en tvungen pause etter 49 år.

Selvsagt forstår jeg at mange har hatt (og har!) det helt forferdelig og jeg har medfølelse og sorg for enslige, syke, døde, ensomme, arbeidsløse og andre som har vært isolerte mot sin vilje, men for MEG har det vært bra og gjort godt.

Jeg har fått en markant bedre helse og jeg har lært meg hvordan jeg skal håndtere stress. Jeg føler meg sterkere og mer selvsikker og er klar for å gå ut i verden igjen.

Med litt avstand.

XXX

Fru Perez

Gode tider

Denne uka har vært så FIN og det skjer så mye bra rundt meg! Noe av det aller beste er to nye bekjentskaper, hvorav en er en slektning som jeg tidligere ikke har visst om.

I går møttes vi for første gang, og det var som om vi hadde kjent hverandre alltid. Vi kunne gått flere runder rundt vakre Semsvann og likevel ikke gått tom for ord å dele med hverandre.

Slike små edelstener av opplevelser som plutselig dukker opp i livet, takket være internett. Og ja, man kan si mye stygt og vondt om nettet, men heldigvis skjer det også gode ting.

Og så er det tross alt vi mennesker som ER internettet. Vi burde alle velge å bruke det på beste måte. ❤️

XXX

Fru Perez

Privat!

Det er en ting jeg har lagt ekstra godt merke til på mine joggeturer rundt omkring langs kyststripa vår, og det er at det stadig dukker opp nye håndlagede skilt med store bokstaver som roper PRIVAT.

Plutselig var dèt svaberget privat. Og dèn stranda. Og dèn bukta. For ikke å glemme kronen på verket: En pent klippet vei fra et hus og rett over en åker – der bonden har satt opp et skilt hvor det står «Her dyrker vi mat, vennligst ikke gå over jordet.» For alt jeg vet har de fått tillatelse til å lage veien, men når den tilfeldigvis ender i fjæra hvor det står et nylaget privat-skilt, har jeg mine tvil.

Snart er det ingen steder man impulsivt kan stoppe og ta et bad og legge seg ned og høre på bølgeskvulp uten å plutselig være på noens PRIVATE område. Det får meg til å frese!

Heldigvis gir fresingen utslag i ekstrem god fart når jeg løper, så aldri så galt at det ikke er godt for noe, men jeg skulle gjerne vært foruten. Jeg ville heller hatt fred i sjela og kommet meg frem i strandlinja langs hele fjorden.

XXX

Fru Perez

Prestasjonsangst

Det har ligget ei svart sky over meg i flere måneder. Den har ødelagt nattesøvnen, humøret og sjelefreden. På utsiden har det sett helt fint og flott ut, men på innsiden har det vært kaos.

Jeg snakker om den store, skrekkelige, altoppslukende prestasjonsangsten.

Den kom kastende over meg den 15. januar da jeg meldte meg på Fjellmaraton, og siden har den vært tilstede i varierende grad og intensitet. Jo nærmere 28. august vi har kommet, jo mer forkrøpla har jeg blitt på innsiden. Som en eneste stor klump med energitappende bekymring.

Jeg har lest alt jeg har kommet over om forberedelser til fjelløp og langløp, om ernæring, trening, utstyr og sko. Jeg har hørt på velmenende råd om intervalltrening, bakkeløp, mengdetrening og restitusjon. Her en morgen klokka halv fem tok jeg meg selv i å sitte på stua å lese om anbefalte joggesko mens jeg ventet på en av hundene som var ute på do. Da skjønte jeg at jeg var på bærtur.

Jeg har løpt regelmessig i over ett år. Jeg løper 2-3 mil i uka. Jeg er i god form. Jeg har alt på stell. Jeg har (tror jeg) grunnlaget fra årene jeg var aktiv (og flink) i friidrett, jeg trengte bare en pandemi for å få ro i ræva til å blåse støv av gleden ved å løpe.

Nå har jeg nesten greid å ødelegge denne gleden ved å være så idiotisk at jeg meldte meg på en konkurranse.

Så hvorfor i all verden gikk jeg rett i baret? Antagelig fordi jeg gjerne VIL løpe den turen. Og jeg vet at jeg kan. Helt uten problemer og sikkert på en tid som ikke er helt fjern heller.

Jeg glemte bare et øyeblikk at det jeg er mest redd for her i verden er startnummer.

I går meldte jeg meg av. Jeg følte meg hundre kilo lettere med en gang og jeg skal nå jobbe med å reversere de 15 åra jeg eldet på meg av engstelse.

Jeg vet. Det er helt idiotisk å lage en så stor sak ut av noe jeg helt frivillig har gått inn i, men prestasjonsangsten er reell og den er altoppslukende. Jeg kunne slåss mot den og gjennomført, men jeg orker ikke bruke mer tid av livet på noe som i bunn og grunn er uviktig. Jeg blir ikke i dårligere løpeform av å ikke gjennomføre. Jeg blir vel ærlig talt i bedre form. Og den ekle løsningen på redselen er jo å holde seg unna startnummer i femtiden.

Heretter skal jeg lytte til to kloke mennesker som jeg en gang i tiden trente og konkurrerte mye sammen med: «Løping skal være moro og koselig. Vi har hatt nok vondt, det er vi ferdig med.»

All energi jeg har kastet bort skal nå nullstilles og jeg skal nyte siste feriedager 100%. Og så skal jeg løpe en lang tur. Med lette steg.

Og riktige sko.

XXX

Fru Perez

Fritt liv

Jeg har surra barføtt rundt i en måned. Jeg har nesten ikke tenkt på jobb. Jeg har nesten ikke tenkt på husarbeid. Eller på korona. På MÅ og SKAL. Jeg har vært innom «jeg burde», men slått det fra meg igjen.

Jeg har sovet lenge om morgenen og jeg har duppa av litt når jeg har følt for det. Jeg har bada, jeg har vært sosial, jeg har vært asosial, jeg har vært på fjelltur, skogstur, hyttetur, bytur, biltur, sopptur, rusletur, shoppingtur og joggetur.

Jeg har ledd høyt, jeg har grått, jeg har diskutert politikk og religion, drukket mer vann enn vin, kyssa kona mi, kosa med hundene og klemt på storfamilien.

Jeg har sett på serier, jeg har lest bøker og jeg har ligget i gresset med lukkede øyne og hørt på naturen. Jeg har møtt huggorm, rådyr, sau og ku. Jeg har opplevd en meteoritt. Jeg har utnytta alle solstråler og vært ute hver dag.

Alt dette har fylt opp livsgleda – og enda er det ei deilig uke igjen av ferien. ❤️

XXX

Fru Perez

Lys i gamle hus

Askelien er en gammel husmannsplass fra 1881. Opprinnelig var det bare stua, men flere rom kom til ettersom åra gikk og totalen endte på hele 59 kvadrat.

Her har mange familier bodd og det er spor etter levd liv både inne og ute. Om vinteren er det helt greit å ikke ha større plass, men om sommeren blir det litt trangt, og vi flytter ut. Jeg kan faktisk ikke huske sist vi satt inne ved spisebordet, alt foregår ute.

Hver morgen står jeg opp og er takknemlig for at vi hoppa i det og tok sjansen på å flytte hit. Det har vært mye jobb, og vi er langt i fra ferdig, men jeg liker tanken på at vi vedlikeholder noe som drengen på gården som lå i nabolaget den gangen, bygget og flikket på med sine egne hender.

Nå har konemor laget grønnsakshage og første avling med egne poteter og løk er tatt opp. Neste år blir det enda mer. Omgitt av skog og åker, rett ved sjøen og to minutter til Oslobussen – jeg kan trygt si at vi har funnet vårt paradis.

Og selv om denne teksten kanskje høres ut som en salgsannonse på Finn, så er det altså ikke det. Det er rett og slett bare en kjærlighetserklæring til noe så materialistisk som et hus.

Vi holder det levende. Vi tar vare på.

Det er en fin livsoppgave. ❤️

XXX

Fru Perez