Ettertanke

Hvor var du da Norge åpnet igjen? Jeg jogga en tur og tok et bad i sjøen. Alene.

Jeg er nok en av de få som synes det har vært deilig at verden har vært «avslått». Livet har vært på høygir fra den dagen jeg ble født og jeg synes faktisk det var godt med en tvungen pause etter 49 år.

Selvsagt forstår jeg at mange har hatt (og har!) det helt forferdelig og jeg har medfølelse og sorg for enslige, syke, døde, ensomme, arbeidsløse og andre som har vært isolerte mot sin vilje, men for MEG har det vært bra og gjort godt.

Jeg har fått en markant bedre helse og jeg har lært meg hvordan jeg skal håndtere stress. Jeg føler meg sterkere og mer selvsikker og er klar for å gå ut i verden igjen.

Med litt avstand.

XXX

Fru Perez

Gode tider

Denne uka har vært så FIN og det skjer så mye bra rundt meg! Noe av det aller beste er to nye bekjentskaper, hvorav en er en slektning som jeg tidligere ikke har visst om.

I går møttes vi for første gang, og det var som om vi hadde kjent hverandre alltid. Vi kunne gått flere runder rundt vakre Semsvann og likevel ikke gått tom for ord å dele med hverandre.

Slike små edelstener av opplevelser som plutselig dukker opp i livet, takket være internett. Og ja, man kan si mye stygt og vondt om nettet, men heldigvis skjer det også gode ting.

Og så er det tross alt vi mennesker som ER internettet. Vi burde alle velge å bruke det på beste måte. ❤️

XXX

Fru Perez

Privat!

Det er en ting jeg har lagt ekstra godt merke til på mine joggeturer rundt omkring langs kyststripa vår, og det er at det stadig dukker opp nye håndlagede skilt med store bokstaver som roper PRIVAT.

Plutselig var dèt svaberget privat. Og dèn stranda. Og dèn bukta. For ikke å glemme kronen på verket: En pent klippet vei fra et hus og rett over en åker – der bonden har satt opp et skilt hvor det står «Her dyrker vi mat, vennligst ikke gå over jordet.» For alt jeg vet har de fått tillatelse til å lage veien, men når den tilfeldigvis ender i fjæra hvor det står et nylaget privat-skilt, har jeg mine tvil.

Snart er det ingen steder man impulsivt kan stoppe og ta et bad og legge seg ned og høre på bølgeskvulp uten å plutselig være på noens PRIVATE område. Det får meg til å frese!

Heldigvis gir fresingen utslag i ekstrem god fart når jeg løper, så aldri så galt at det ikke er godt for noe, men jeg skulle gjerne vært foruten. Jeg ville heller hatt fred i sjela og kommet meg frem i strandlinja langs hele fjorden.

XXX

Fru Perez

Prestasjonsangst

Det har ligget ei svart sky over meg i flere måneder. Den har ødelagt nattesøvnen, humøret og sjelefreden. På utsiden har det sett helt fint og flott ut, men på innsiden har det vært kaos.

Jeg snakker om den store, skrekkelige, altoppslukende prestasjonsangsten.

Den kom kastende over meg den 15. januar da jeg meldte meg på Fjellmaraton, og siden har den vært tilstede i varierende grad og intensitet. Jo nærmere 28. august vi har kommet, jo mer forkrøpla har jeg blitt på innsiden. Som en eneste stor klump med energitappende bekymring.

Jeg har lest alt jeg har kommet over om forberedelser til fjelløp og langløp, om ernæring, trening, utstyr og sko. Jeg har hørt på velmenende råd om intervalltrening, bakkeløp, mengdetrening og restitusjon. Her en morgen klokka halv fem tok jeg meg selv i å sitte på stua å lese om anbefalte joggesko mens jeg ventet på en av hundene som var ute på do. Da skjønte jeg at jeg var på bærtur.

Jeg har løpt regelmessig i over ett år. Jeg løper 2-3 mil i uka. Jeg er i god form. Jeg har alt på stell. Jeg har (tror jeg) grunnlaget fra årene jeg var aktiv (og flink) i friidrett, jeg trengte bare en pandemi for å få ro i ræva til å blåse støv av gleden ved å løpe.

Nå har jeg nesten greid å ødelegge denne gleden ved å være så idiotisk at jeg meldte meg på en konkurranse.

Så hvorfor i all verden gikk jeg rett i baret? Antagelig fordi jeg gjerne VIL løpe den turen. Og jeg vet at jeg kan. Helt uten problemer og sikkert på en tid som ikke er helt fjern heller.

Jeg glemte bare et øyeblikk at det jeg er mest redd for her i verden er startnummer.

I går meldte jeg meg av. Jeg følte meg hundre kilo lettere med en gang og jeg skal nå jobbe med å reversere de 15 åra jeg eldet på meg av engstelse.

Jeg vet. Det er helt idiotisk å lage en så stor sak ut av noe jeg helt frivillig har gått inn i, men prestasjonsangsten er reell og den er altoppslukende. Jeg kunne slåss mot den og gjennomført, men jeg orker ikke bruke mer tid av livet på noe som i bunn og grunn er uviktig. Jeg blir ikke i dårligere løpeform av å ikke gjennomføre. Jeg blir vel ærlig talt i bedre form. Og den ekle løsningen på redselen er jo å holde seg unna startnummer i femtiden.

Heretter skal jeg lytte til to kloke mennesker som jeg en gang i tiden trente og konkurrerte mye sammen med: «Løping skal være moro og koselig. Vi har hatt nok vondt, det er vi ferdig med.»

All energi jeg har kastet bort skal nå nullstilles og jeg skal nyte siste feriedager 100%. Og så skal jeg løpe en lang tur. Med lette steg.

Og riktige sko.

XXX

Fru Perez

Fritt liv

Jeg har surra barføtt rundt i en måned. Jeg har nesten ikke tenkt på jobb. Jeg har nesten ikke tenkt på husarbeid. Eller på korona. På MÅ og SKAL. Jeg har vært innom «jeg burde», men slått det fra meg igjen.

Jeg har sovet lenge om morgenen og jeg har duppa av litt når jeg har følt for det. Jeg har bada, jeg har vært sosial, jeg har vært asosial, jeg har vært på fjelltur, skogstur, hyttetur, bytur, biltur, sopptur, rusletur, shoppingtur og joggetur.

Jeg har ledd høyt, jeg har grått, jeg har diskutert politikk og religion, drukket mer vann enn vin, kyssa kona mi, kosa med hundene og klemt på storfamilien.

Jeg har sett på serier, jeg har lest bøker og jeg har ligget i gresset med lukkede øyne og hørt på naturen. Jeg har møtt huggorm, rådyr, sau og ku. Jeg har opplevd en meteoritt. Jeg har utnytta alle solstråler og vært ute hver dag.

Alt dette har fylt opp livsgleda – og enda er det ei deilig uke igjen av ferien. ❤️

XXX

Fru Perez

Lys i gamle hus

Askelien er en gammel husmannsplass fra 1881. Opprinnelig var det bare stua, men flere rom kom til ettersom åra gikk og totalen endte på hele 59 kvadrat.

Her har mange familier bodd og det er spor etter levd liv både inne og ute. Om vinteren er det helt greit å ikke ha større plass, men om sommeren blir det litt trangt, og vi flytter ut. Jeg kan faktisk ikke huske sist vi satt inne ved spisebordet, alt foregår ute.

Hver morgen står jeg opp og er takknemlig for at vi hoppa i det og tok sjansen på å flytte hit. Det har vært mye jobb, og vi er langt i fra ferdig, men jeg liker tanken på at vi vedlikeholder noe som drengen på gården som lå i nabolaget den gangen, bygget og flikket på med sine egne hender.

Nå har konemor laget grønnsakshage og første avling med egne poteter og løk er tatt opp. Neste år blir det enda mer. Omgitt av skog og åker, rett ved sjøen og to minutter til Oslobussen – jeg kan trygt si at vi har funnet vårt paradis.

Og selv om denne teksten kanskje høres ut som en salgsannonse på Finn, så er det altså ikke det. Det er rett og slett bare en kjærlighetserklæring til noe så materialistisk som et hus.

Vi holder det levende. Vi tar vare på.

Det er en fin livsoppgave. ❤️

XXX

Fru Perez

Tantesommer

Sommerferie er også tantetid. Tre gutter røsker opp i Askeliens ganske så stille normaltilstand, fyller rommene med latter, selvkomponerte eventyr og en skravling som bare stopper når de sover.

Et lettere kaos oppstår i tantenes ellers så pertentlige tosomhetsorden, alle stoler og puter blir til store slott og hus, hengekøya blir en bil, tusjer og bøker dekker spisebordet og kjøleskapet er tapetsert med fargerike tegninger.

Som en plutselig virvelvind snur de opp ned på det dagligdagse, og tomheten når de reiser er både vond og god på en gang.

Tegningene på kjøleskapet rasler i gjennomtrekken og flekkene på puta lever godt til neste år. Det gjør også minnene om alle klissete smasker med smak av rips. ❤️

XXX

Fru Perez

Pride!

Mitt første kyss fikk jeg av nabojenta som hadde lært å kline, og jeg ba henne vise meg. Da gikk jeg på barneskolen. Jeg kjente ingen skeive, jeg visste ikke hva det var engang, men for meg var det helt naturlig at hun kyssa meg. Det var også helt naturlig at jeg ble kjæreste med gutter, for det var jo slik det skulle være og jeg skulle gifte meg og få hundre barn og velge den familieformen som var forventet av samfunnet.

Jeg satte aldri spørsmålstegn vet det, på samme måte som jeg ikke satte spørsmålstegn ved hvorfor jeg likte ei jente spesielt godt. Jeg visste ikke at det var en mulighet engang, det å velge om jeg ville være sammen med ei jente eller en gutt. Ingen hadde sagt noe om at det var et alternativ. Og selv om jeg ble stormende forelsket i gutter, har jeg i voksen alder forstått at det var en særdeles plagsom og ubekvem rastløshet som som herjet meg, og som fikk utløp i «forelskelser».

Da jeg endelig forsto hvorfor jeg aldri følte meg komplett og hvorfor det alltid var noe som manglet, og at jeg rett og slett ikke greide slå meg til ro med en gutt – fordi jeg likte jenter bedre, falt alt på plass . Og selv om det ikke var før jeg møtte Henne, hun som ble min ektefelle, kone og livspartner, at jeg endelig fant den havna jeg hadde svømt rundt og lett etter i årevis, så var det hele en så naturlig del av livsreisen min at jeg ikke leet på et øyelokk engang. Jeg hadde ikke noe stor «ut av skapet»-opplevelse. Den sommeren jeg møtte Henne, ble all rastløshet nullstilt og jeg ble hundre prosent den jeg var ment å være.

Selvsagt var det folk rundt meg som himlet med øynene og sa «Det er så typisk Anne, det er bare en ny fase hun skal igjennom», og det er helt greit, jeg har hatt mange faser – av helt naturlige grunner: jeg leta etter meg selv. Og jeg forstår reaksjonen. Men dette var ikke bare noe jeg «måtte teste for å finne ut hva det egentlig er snakk om». Dette var det jeg hadde søkt etter hele livet. En trygghet. En som hjertet falt til ro sammen med. En jeg følte meg som ett sammen med. Det evigvarende jaget etter noen som kunne fullføre MEG, var over.

Hvert år på denne tiden, når hele verden feirer Pride og kjærlighet, blir jeg så forbanna lei meg av hvor ufattelig mange folk det er som ikke respekter at ikke alle er like. Som ikke tåler at ikke alle er støpt i samme skje og som bestemt mener at det opplagte er kvinne og mann sammen. Jeg forstår at det er slik vi er oppdratt og forledet til å tro at er det korrekte, men jeg kan likevel ikke begripe hvorfor noen skal ha problemer med at andre lever på en annen måte enn dem.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen hater at andre elsker annerledes – eller ER annerledes.

Det er vår forbannede plikt som mennesker å respektere at folk er forskjellige – selv om vi ikke forstår det, og respekt går begge veier. Jeg respekterer at noen mener at jeg ikke er like mye verd som heterofile, som tenker at jeg er en freak, et misfoster, et utskudd, en ekling og som dømmer meg og mener at jeg ikke kommer til himmelen. Det får bli en del av deres forklaringsproblem og dårlige samvittighet den dagen de skal gjøre opp regnskap. Men jeg respekterer ikke de som gjør meg redd! De som truende viser at jeg må passe meg når jeg gir kona mi et kjærlig blikk, de som gir meg frykt for å bli slått ned på åpen gate fordi jeg holder henne i hånda, som spytter på oss, roper ukvemsord, som hater den jeg er, som sjikanerer og sjekker meg opp med ordene «du har nok aldri opplevd en ordentlig MANN du!»

Jo du, det har jeg. Men, jeg beklager virkelig å måtte si det: Det var ikke nok.

Heldigvis blir verden mer og mer opplyst for hvert år. Flaggene vaier, skolene lærer – og lærer det videre til elevene, bedriftene inkluderer og forplikter seg. Men selv om vi har det «ganske greit» her i landet, så må vi aldri glemme at andre mennesker blir drept og mishandlet fordi de ikke er heterofile. Noen land går baklengs inn i fremtiden, fjerner tidligere lover som tillater homofili, og skaper et nytt helvete for folk. Bare det å skrive at det finnes LOVER som forbyr folk å elske den de vil, får meg til å bli rasende! Hvis det er en ting jeg ALDRI kommer til å forstå, så er det akkurat det: At det finnes lover og regler i et land, som bestemmer hvem som kan være sammen med hvem. Som bestemmer og regulerer hvordan menneskers følelsesliv skal være.

Det er derfor det et viktig å feire denne ene måneden i året. Vi feirer ikke bare at det er helt normalt å være skeiv, vi feirer også medmenneskelighet og basale menneskerettigheter!

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Eller ditt barn. Eller barnebarn. Eller tantebarn. Onkelbarn. Gudbarn. Søskenbarn. Fosterbarn. Adoptivbarn. Oldebarn. Naboens barn. Verdens barn. Søster, bror, mor, far, bestemor, bestefar, tante, onkel, kollega, venn, uvenn, svart, hvit, rød, orange, gul, grønn, blå eller lilla. LGBTQ+. Hele alfabetet.

Vi er alle barn av regnbuen.

Stolt hilsen,

Fru Perez

Nedtelling

Et bilde av livet på landet en varm morgen i juni – og det er litt over ei uke igjen til mitt livs lengste sommerferie. Fem uker uten vekkeklokke, Teams og hjemmekontor skal bli ganske så ålreit.

Selv om jeg elsker hjemmekontor, så er det ikke verdens beste løsning når en bor på 59 kvadrat uten et eget rom for arbeidslivet. Det blir fort trangt når én sitter i møter og den andre må liste seg rundt.

Før i tiden ville jeg helst – av en eller annen grunn, ha ferie før eller etter alle andre. Da jeg oppdaget hvor velsignet deilig det er å ha ferie når alle andre også har det, var det ikke noe å tenke på lenger. Jo flere som har ferie når jeg har ferie, jo bedre er det. Spesielt med tanke på arbeidslivet.

Ferie er å koble ut kverna som til stadighet går i hodet. Slå av lyder og pling og plong. Senke skuldrene. Puste med magen. Glemme hvilken dag det er. Bruke tankene og hjertet på de som er nærmest. Slappe av så mye at du savner hverdagen.

Skru på den ekstraordinære og luksuriøse #denfølelsen.

Jeg gleder meg! Og det er bare sju hverdager igjen.

XXX

Fru Perez

Carpe diem

Vi satt ute og spiste middag i går, som vi har gjort hver dag siden sommeren endelig kom. Og så begynte vi å snakke om hvor fint det egentlig er, at denne tida bare varer noen måneder, for det tvinger oss nordboere til å leve her og nå og det har vi så godt av!

Vi har godt av å bli litt mer løssluppen, litt hyggeligere mot andre, litt mer impulsiv, kaste klærne og bli litt friere, ikke alltid følge klokka, slå av tv’n og sitte ute med ei bok i stedet, få noen fregner, ta en dukkert selv om vannet er kaldt, drikke morgenkaffe ute i pysj og med bustete hår og prate med folk som går forbi på veien.

Her og nå.

Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving og da er det for sent å tenke «om jeg bare hadde». ❤️

XXX

Fru Perez

En enkel sjel

«Når var det egentlig jeg sist gleda meg helt hinsides til noe?» tenkte jeg da jeg sto på badet i dag tidlig. Når var det sist jeg var helt tussete av forventning til noe som skal skje? Jeg fant faktisk ikke svaret.

Korona har lagt en demper på slikt. På forventningsgleden vi føler når det er en skikkelig fest i sikte, kriblingen i magen når vi skal på ferie til et annet land, de impulsive klemmene vi gir når vi tilfeldig møter noen vi ikke har sett på lenge, de sosiale samlingene uten hemninger. Det er lenge siden sist.

Jeg tok med meg grublingen ut i vårregnet sammen med hundene, og på veien gjennom hvitveis og fuglekvitter i skogen slo det meg: Det er kanskje lenge siden jeg gleda meg skikkelig til noe STORT, men har jeg ikke heller blitt enda flinkere til å glede meg over de små tingene? Over det jeg allerede HAR istedet for det som kanskje kommer?

Jo. Jeg tror det. Så jeg trippet fornøyd hjem igjen og da lukta av nytraktet kaffe møtte meg i gangen, da var konklusjonen min komplett.

Takk og pris for at jeg er en enkel sjel.

XXX

Fru Pérez

Flashback

Lauritz og jeg rydda på pikerommet mitt i går. Vi tok en titt på alle kassettene, skolebøkene, innleveringer og særoppgaver, en søppelsekk med brev mottatt fra hele verden, en skuff med kulepenner, en boks med gamle bilder, album, en stabel med ukeblader og en haug med andre skatter jeg har spart på.

Noen av dem sparer jeg fortsatt på, men det ble ganske ryddig, og det gjorde godt å bli kvitt noe av det. Jeg husker jo alt, det ligger lagret på den store disketten jeg har inni hodet, både på godt og vondt.

For å pynte litt ekstra, fikk 80-tallet flytte inn igjen.

Nå er alt klart til neste gang jeg kommer hjem. ❤️

XXX

Fru Pérez