Lys i gamle hus

Askelien er en gammel husmannsplass fra 1881. Opprinnelig var det bare stua, men flere rom kom til ettersom åra gikk og totalen endte på hele 59 kvadrat.

Her har mange familier bodd og det er spor etter levd liv både inne og ute. Om vinteren er det helt greit å ikke ha større plass, men om sommeren blir det litt trangt, og vi flytter ut. Jeg kan faktisk ikke huske sist vi satt inne ved spisebordet, alt foregår ute.

Hver morgen står jeg opp og er takknemlig for at vi hoppa i det og tok sjansen på å flytte hit. Det har vært mye jobb, og vi er langt i fra ferdig, men jeg liker tanken på at vi vedlikeholder noe som drengen på gården som lå i nabolaget den gangen, bygget og flikket på med sine egne hender.

Nå har konemor laget grønnsakshage og første avling med egne poteter og løk er tatt opp. Neste år blir det enda mer. Omgitt av skog og åker, rett ved sjøen og to minutter til Oslobussen – jeg kan trygt si at vi har funnet vårt paradis.

Og selv om denne teksten kanskje høres ut som en salgsannonse på Finn, så er det altså ikke det. Det er rett og slett bare en kjærlighetserklæring til noe så materialistisk som et hus.

Vi holder det levende. Vi tar vare på.

Det er en fin livsoppgave. ❤️

XXX

Fru Perez

Tantesommer

Sommerferie er også tantetid. Tre gutter røsker opp i Askeliens ganske så stille normaltilstand, fyller rommene med latter, selvkomponerte eventyr og en skravling som bare stopper når de sover.

Et lettere kaos oppstår i tantenes ellers så pertentlige tosomhetsorden, alle stoler og puter blir til store slott og hus, hengekøya blir en bil, tusjer og bøker dekker spisebordet og kjøleskapet er tapetsert med fargerike tegninger.

Som en plutselig virvelvind snur de opp ned på det dagligdagse, og tomheten når de reiser er både vond og god på en gang.

Tegningene på kjøleskapet rasler i gjennomtrekken og flekkene på puta lever godt til neste år. Det gjør også minnene om alle klissete smasker med smak av rips. ❤️

XXX

Fru Perez

Pride!

Mitt første kyss fikk jeg av nabojenta som hadde lært å kline, og jeg ba henne vise meg. Da gikk jeg på barneskolen. Jeg kjente ingen skeive, jeg visste ikke hva det var engang, men for meg var det helt naturlig at hun kyssa meg. Det var også helt naturlig at jeg ble kjæreste med gutter, for det var jo slik det skulle være og jeg skulle gifte meg og få hundre barn og velge den familieformen som var forventet av samfunnet.

Jeg satte aldri spørsmålstegn vet det, på samme måte som jeg ikke satte spørsmålstegn ved hvorfor jeg likte ei jente spesielt godt. Jeg visste ikke at det var en mulighet engang, det å velge om jeg ville være sammen med ei jente eller en gutt. Ingen hadde sagt noe om at det var et alternativ. Og selv om jeg ble stormende forelsket i gutter, har jeg i voksen alder forstått at det var en særdeles plagsom og ubekvem rastløshet som som herjet meg, og som fikk utløp i «forelskelser».

Da jeg endelig forsto hvorfor jeg aldri følte meg komplett og hvorfor det alltid var noe som manglet, og at jeg rett og slett ikke greide slå meg til ro med en gutt – fordi jeg likte jenter bedre, falt alt på plass . Og selv om det ikke var før jeg møtte Henne, hun som ble min ektefelle, kone og livspartner, at jeg endelig fant den havna jeg hadde svømt rundt og lett etter i årevis, så var det hele en så naturlig del av livsreisen min at jeg ikke leet på et øyelokk engang. Jeg hadde ikke noe stor «ut av skapet»-opplevelse. Den sommeren jeg møtte Henne, ble all rastløshet nullstilt og jeg ble hundre prosent den jeg var ment å være.

Selvsagt var det folk rundt meg som himlet med øynene og sa «Det er så typisk Anne, det er bare en ny fase hun skal igjennom», og det er helt greit, jeg har hatt mange faser – av helt naturlige grunner: jeg leta etter meg selv. Og jeg forstår reaksjonen. Men dette var ikke bare noe jeg «måtte teste for å finne ut hva det egentlig er snakk om». Dette var det jeg hadde søkt etter hele livet. En trygghet. En som hjertet falt til ro sammen med. En jeg følte meg som ett sammen med. Det evigvarende jaget etter noen som kunne fullføre MEG, var over.

Hvert år på denne tiden, når hele verden feirer Pride og kjærlighet, blir jeg så forbanna lei meg av hvor ufattelig mange folk det er som ikke respekter at ikke alle er like. Som ikke tåler at ikke alle er støpt i samme skje og som bestemt mener at det opplagte er kvinne og mann sammen. Jeg forstår at det er slik vi er oppdratt og forledet til å tro at er det korrekte, men jeg kan likevel ikke begripe hvorfor noen skal ha problemer med at andre lever på en annen måte enn dem.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen hater at andre elsker annerledes – eller ER annerledes.

Det er vår forbannede plikt som mennesker å respektere at folk er forskjellige – selv om vi ikke forstår det, og respekt går begge veier. Jeg respekterer at noen mener at jeg ikke er like mye verd som heterofile, som tenker at jeg er en freak, et misfoster, et utskudd, en ekling og som dømmer meg og mener at jeg ikke kommer til himmelen. Det får bli en del av deres forklaringsproblem og dårlige samvittighet den dagen de skal gjøre opp regnskap. Men jeg respekterer ikke de som gjør meg redd! De som truende viser at jeg må passe meg når jeg gir kona mi et kjærlig blikk, de som gir meg frykt for å bli slått ned på åpen gate fordi jeg holder henne i hånda, som spytter på oss, roper ukvemsord, som hater den jeg er, som sjikanerer og sjekker meg opp med ordene «du har nok aldri opplevd en ordentlig MANN du!»

Jo du, det har jeg. Men, jeg beklager virkelig å måtte si det: Det var ikke nok.

Heldigvis blir verden mer og mer opplyst for hvert år. Flaggene vaier, skolene lærer – og lærer det videre til elevene, bedriftene inkluderer og forplikter seg. Men selv om vi har det «ganske greit» her i landet, så må vi aldri glemme at andre mennesker blir drept og mishandlet fordi de ikke er heterofile. Noen land går baklengs inn i fremtiden, fjerner tidligere lover som tillater homofili, og skaper et nytt helvete for folk. Bare det å skrive at det finnes LOVER som forbyr folk å elske den de vil, får meg til å bli rasende! Hvis det er en ting jeg ALDRI kommer til å forstå, så er det akkurat det: At det finnes lover og regler i et land, som bestemmer hvem som kan være sammen med hvem. Som bestemmer og regulerer hvordan menneskers følelsesliv skal være.

Det er derfor det et viktig å feire denne ene måneden i året. Vi feirer ikke bare at det er helt normalt å være skeiv, vi feirer også medmenneskelighet og basale menneskerettigheter!

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Eller ditt barn. Eller barnebarn. Eller tantebarn. Onkelbarn. Gudbarn. Søskenbarn. Fosterbarn. Adoptivbarn. Oldebarn. Naboens barn. Verdens barn. Søster, bror, mor, far, bestemor, bestefar, tante, onkel, kollega, venn, uvenn, svart, hvit, rød, orange, gul, grønn, blå eller lilla. LGBTQ+. Hele alfabetet.

Vi er alle barn av regnbuen.

Stolt hilsen,

Fru Perez

Nedtelling

Et bilde av livet på landet en varm morgen i juni – og det er litt over ei uke igjen til mitt livs lengste sommerferie. Fem uker uten vekkeklokke, Teams og hjemmekontor skal bli ganske så ålreit.

Selv om jeg elsker hjemmekontor, så er det ikke verdens beste løsning når en bor på 59 kvadrat uten et eget rom for arbeidslivet. Det blir fort trangt når én sitter i møter og den andre må liste seg rundt.

Før i tiden ville jeg helst – av en eller annen grunn, ha ferie før eller etter alle andre. Da jeg oppdaget hvor velsignet deilig det er å ha ferie når alle andre også har det, var det ikke noe å tenke på lenger. Jo flere som har ferie når jeg har ferie, jo bedre er det. Spesielt med tanke på arbeidslivet.

Ferie er å koble ut kverna som til stadighet går i hodet. Slå av lyder og pling og plong. Senke skuldrene. Puste med magen. Glemme hvilken dag det er. Bruke tankene og hjertet på de som er nærmest. Slappe av så mye at du savner hverdagen.

Skru på den ekstraordinære og luksuriøse #denfølelsen.

Jeg gleder meg! Og det er bare sju hverdager igjen.

XXX

Fru Perez

Carpe diem

Vi satt ute og spiste middag i går, som vi har gjort hver dag siden sommeren endelig kom. Og så begynte vi å snakke om hvor fint det egentlig er, at denne tida bare varer noen måneder, for det tvinger oss nordboere til å leve her og nå og det har vi så godt av!

Vi har godt av å bli litt mer løssluppen, litt hyggeligere mot andre, litt mer impulsiv, kaste klærne og bli litt friere, ikke alltid følge klokka, slå av tv’n og sitte ute med ei bok i stedet, få noen fregner, ta en dukkert selv om vannet er kaldt, drikke morgenkaffe ute i pysj og med bustete hår og prate med folk som går forbi på veien.

Her og nå.

Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving og da er det for sent å tenke «om jeg bare hadde». ❤️

XXX

Fru Perez

En enkel sjel

«Når var det egentlig jeg sist gleda meg helt hinsides til noe?» tenkte jeg da jeg sto på badet i dag tidlig. Når var det sist jeg var helt tussete av forventning til noe som skal skje? Jeg fant faktisk ikke svaret.

Korona har lagt en demper på slikt. På forventningsgleden vi føler når det er en skikkelig fest i sikte, kriblingen i magen når vi skal på ferie til et annet land, de impulsive klemmene vi gir når vi tilfeldig møter noen vi ikke har sett på lenge, de sosiale samlingene uten hemninger. Det er lenge siden sist.

Jeg tok med meg grublingen ut i vårregnet sammen med hundene, og på veien gjennom hvitveis og fuglekvitter i skogen slo det meg: Det er kanskje lenge siden jeg gleda meg skikkelig til noe STORT, men har jeg ikke heller blitt enda flinkere til å glede meg over de små tingene? Over det jeg allerede HAR istedet for det som kanskje kommer?

Jo. Jeg tror det. Så jeg trippet fornøyd hjem igjen og da lukta av nytraktet kaffe møtte meg i gangen, da var konklusjonen min komplett.

Takk og pris for at jeg er en enkel sjel.

XXX

Fru Pérez

Flashback

Lauritz og jeg rydda på pikerommet mitt i går. Vi tok en titt på alle kassettene, skolebøkene, innleveringer og særoppgaver, en søppelsekk med brev mottatt fra hele verden, en skuff med kulepenner, en boks med gamle bilder, album, en stabel med ukeblader og en haug med andre skatter jeg har spart på.

Noen av dem sparer jeg fortsatt på, men det ble ganske ryddig, og det gjorde godt å bli kvitt noe av det. Jeg husker jo alt, det ligger lagret på den store disketten jeg har inni hodet, både på godt og vondt.

For å pynte litt ekstra, fikk 80-tallet flytte inn igjen.

Nå er alt klart til neste gang jeg kommer hjem. ❤️

XXX

Fru Pérez

Dagdrøm

Jeg liker å sitte i loftsluka oppe under mønet og drømme meg bort.

En vakker dag skal jeg ha kontor/skrivestue/atelier/furtebu her oppe. Her skal jeg sitte og se utover verden og få inspirasjon og store tanker som skal ned på papir i en eller annen form.

Hvis jeg ikke furter, selvsagt. Da skal jeg sitte her til jeg blir blid igjen.

Tipper det går kjapt.

XXX

Fru Pérez

Laber stemning

Hvordan det går med jogginga? Ikke så bra, faktisk. Takk som spør.

Etter å ha tilbakelagt 88 km totalt i januar, gikk det ned til 46 km februar og hittil i mars er jeg på 15.. Jeg har blitt tatt av «skal bare» og en million andre teite unnskyldninger.

Det måtte jo bare komme, kan man jo friste seg til å si, men det irriterer faktisk vettet av meg. Når jeg greide meg gjennom desember og januar som var både våte og kalde, er det vel ingen grunn i verden til at jeg ikke skal få ræva i gir nå som dagene er lengre og lysere. Men jo, tydeligvis.

Nå SKAL JEG BARE ta en kaffe og en ostebit, og deretter skal jeg tvinge meg selv ut og jeg skal bruke kroppen skikkelig! Jeg er den største idioten i verden dersom jeg lar dette momentet bare skli ut i gamle latmarksynder.

Så, nå vet du at ikke alt er helt perfekt og alt er på stell og jubel og rosa sukkerspinn og JUHUUU!

Kanskje det gir noen inspirasjon det også.

God lørdag! 🧡

XXX

Fru Pérez

Søndagstanker

Etter to dager med intensivt kurs og gruppearbeid og læring via Zoom, var det faktisk helt greit å våkne i dag og føle seg som en vridd kjøkkenklut. Sola skinner,  fuglene kvitrer – og jeg er sertifisert!

Hverdagen og helga går kanskje over i hverandre fordi alt foregår hjemme og verden utenfor er begrenset til en skjerm, men det er ganske ålreit å kjenne på det digitale felleskapet også.

Jeg har aldri spilt dataspill, men jeg kan tenke meg at den følelsen av samhold som de føler, er litt det samme som det jeg opplever nå.

Etter et år hjemme, savner vi alle å være fysisk sammen uten restriksjoner, men det er ganske ålreit at det går an å være sammen likevel.

Alle er der ute, de er bare et tastetrykk unna.

Og det er fint å tenke på. ❤️

XXX

Fru Pérez

Hvis Gud tok en flytur over Gjevilvassdalen

Det er ganske mye det går an å være lei av nå. Vi er lei av restriksjoner, av munnbind, hjemmekontor, stengte skoler og barnehager, stengte kjøpesenter og ekle koronatester. Vi er lei av å ikke kunne reise hvor vi vil, av folk som ikke følger reglene, av å ikke kunne møte alle vi er glade i og ikke minst, vi har så lyst til å klemme på folk at vi ser desperate ut hele gjengen.

Og så har vi de «vanlige» tingene vi er lei av, uavhengig av pandemi. Høye strømpriser, politikere, folk som snakker høyt i telefonen i stillevogna på toget, de som går med store sko i skisporet, hundeeiere som ikke tar opp hundebæsjen, av at noen alltid henger dorullen feil vei – og ikke minst, konflikten i Gjevilvassdalen.

Av det jeg har ramset opp nå, er det bare en ting som gjør meg skikkelig lei. Det er bare en ting som får meg til å få lyst til å reise meg opp å brøle at NÅ ER DET NOK – og det er Gjevilvassdalen. Eller for å være konkret; kranglinga om skiløypa.

For selve Gjevilvassdalen, Oppdals indrefilet og store stolthet, den er det umulig å bli lei av.

Jeg har gått mine mil på ski der, både frivillig og ikke fullt så frivillig. Jeg har vært budeie i Gjevilvassdalen to ganger, og opplevd den fantastiske fjellsommeren, rautende kyr og utpåkara. Jeg har vært der på klasseturer flere ganger og løpt over lyng og myr og fortalt spøkelseshistorier rundt bålet. Jeg har vært på telttur på Rauøra og våkna med finkornet sand i ører og munn. Jeg har fiska i timevis uten å få så mye som et napp. Jeg har vært på båttur, på biltur, sykkeltur og gåtur. Jeg har bada i vannet, jeg har sola meg på stranda, jeg har spist vafler på Gjevilvasshytta og jeg har tatt en million bilder av alt jeg har sett og opplevd.

Jeg tror at da Gud skapte Gjevilvassdalen, da tok han en skikkelig titt i skapet der han oppbevarer alt det aller fineste i hele verden, plukket fra øverste hylle og drysset det over dalen: Grønt gress. Høye fjell. Rent vann. Frisk luft. Klukkende bekker. Fargerike markblomster. Fugler. Dyr. Innsekter. Fisk. Solskinn. Vinterstormer. Gult høstløv. Hvit sandstrand. Museører på fjellbjørka. Stillhet.

Alt dette vakre ble forsiktig plassert i dalen mellom fjella. Og så oppdaget menneskene det.

Alle som kommer dit for første gang, blir målløse. Hvis sola skinner og dalen viser seg fra sin beste side blir de stående og måpe og kan nesten ikke forstå det de ser. Og dette skjer ikke bare første gang. Det skjer også andre og tredje og tusende gang. Vi blir aldri lei av å oppleve dette fantastiske og idylliske landskapet, om igjen og om igjen.

Sett utenfra er debatten om det skal være skispor eller bilvei i dalen om vinteren, vanskelig å forstå, og jeg har sluttet å lese det som skrives for lenge siden. Det er bare utmattende. Sett utenfra er dette en krangel som har vokst seg så stor at uansett hvem som til slutt vinner, så risikerer vi å stå igjen med bare tapere.

Dette er et lite stykke norsk natur som var tiltenkt alle å fritt kunne bruke for å få ro i sjela, og det er ganske ironisk at det stedet folk vanligvis drar til for å hvile seg fra bråket i verden utenfor, nå er det mest bråkete.

Hvis Gud hadde lest gjennom de årelange diskusjonene og tatt seg en flytur over dalen, hadde han blitt sjokkert og fullstendig sønderknust. Han hadde blitt like sønderknust som han hadde blitt om han hadde tatt seg en tur over Amazonas og sett ødeleggelsene av regnskogen. Og ja, jeg setter det skikkelig og litt usaklig på spissen, men ser vi det fra dette perspektivet, ser vi også at det som skjer, ikke bare er ødeleggende for de som lever nå, men også for de som kommer etter oss.

Friheten i naturen er noe av det viktigste vi har. Rekreasjonen den gir er mer verd enn all verdens gull, men det aller, aller viktigste er arven vi gir videre til de kommende generasjonene.

Er det ikke nok krangling nå?

XXX

Fru Pérez

Oppvåkning

Frem til i fjor på denne tiden brukte jeg minst en time til jobb hver dag. Reisen frem og tilbake kunne være med buss og bil og båt og t-bane.

Oppleste og vedtatte normaliteter, akkurat slik som det skulle være. Akkurat som at det var normalt å stå opp i fem, halv seks-tida, og akkurat som at det var helt normalt å alltid være mer eller mindre stressa.

I dag brukte jeg en time til jobben. En helt frivillig time, fylt med soloppgang, fuglekvitter, glade hunder, måkeskrik, en lydløs telefon og morgenfrost som smelta.

Og jeg sto opp uforskammet sent.

Likevel skal jeg få gjort alt jeg skal, uten å få harehjerte og høye skuldre.

Jeg savner kolleger og jeg savner til og med bussturen inn til Oslo og båten hjem igjen, men jeg savner IKKE stresset og følelsen av å alltid måtte rekke noe. Kroppen min har gått på høygir i mange, mange år, uten at jeg har tenkt over det. Jeg trodde det var slik det skulle være.

Da jeg ble tvunget til et roligere liv, ble jeg til og med stressa av det, men etter hvert fant jeg rytmen, kiloene rant av og hele meg ble lettere, også psykisk.

Nå har jeg funnet balansen og jeg vil aldri tilbake til hvordan det en gang var.

Livet er for kort til å ha det travelt hele tiden.

XXX

Fru Pérez