Hvis Gud tok en flytur over Gjevilvassdalen

Det er ganske mye det går an å være lei av nå. Vi er lei av restriksjoner, av munnbind, hjemmekontor, stengte skoler og barnehager, stengte kjøpesenter og ekle koronatester. Vi er lei av å ikke kunne reise hvor vi vil, av folk som ikke følger reglene, av å ikke kunne møte alle vi er glade i og ikke minst, vi har så lyst til å klemme på folk at vi ser desperate ut hele gjengen.

Og så har vi de «vanlige» tingene vi er lei av, uavhengig av pandemi. Høye strømpriser, politikere, folk som snakker høyt i telefonen i stillevogna på toget, de som går med store sko i skisporet, hundeeiere som ikke tar opp hundebæsjen, av at noen alltid henger dorullen feil vei – og ikke minst, konflikten i Gjevilvassdalen.

Av det jeg har ramset opp nå, er det bare en ting som gjør meg skikkelig lei. Det er bare en ting som får meg til å få lyst til å reise meg opp å brøle at NÅ ER DET NOK – og det er Gjevilvassdalen. Eller for å være konkret; kranglinga om skiløypa.

For selve Gjevilvassdalen, Oppdals indrefilet og store stolthet, den er det umulig å bli lei av.

Jeg har gått mine mil på ski der, både frivillig og ikke fullt så frivillig. Jeg har vært budeie i Gjevilvassdalen to ganger, og opplevd den fantastiske fjellsommeren, rautende kyr og utpåkara. Jeg har vært der på klasseturer flere ganger og løpt over lyng og myr og fortalt spøkelseshistorier rundt bålet. Jeg har vært på telttur på Rauøra og våkna med finkornet sand i ører og munn. Jeg har fiska i timevis uten å få så mye som et napp. Jeg har vært på båttur, på biltur, sykkeltur og gåtur. Jeg har bada i vannet, jeg har sola meg på stranda, jeg har spist vafler på Gjevilvasshytta og jeg har tatt en million bilder av alt jeg har sett og opplevd.

Jeg tror at da Gud skapte Gjevilvassdalen, da tok han en skikkelig titt i skapet der han oppbevarer alt det aller fineste i hele verden, plukket fra øverste hylle og drysset det over dalen: Grønt gress. Høye fjell. Rent vann. Frisk luft. Klukkende bekker. Fargerike markblomster. Fugler. Dyr. Innsekter. Fisk. Solskinn. Vinterstormer. Gult høstløv. Hvit sandstrand. Museører på fjellbjørka. Stillhet.

Alt dette vakre ble forsiktig plassert i dalen mellom fjella. Og så oppdaget menneskene det.

Alle som kommer dit for første gang, blir målløse. Hvis sola skinner og dalen viser seg fra sin beste side blir de stående og måpe og kan nesten ikke forstå det de ser. Og dette skjer ikke bare første gang. Det skjer også andre og tredje og tusende gang. Vi blir aldri lei av å oppleve dette fantastiske og idylliske landskapet, om igjen og om igjen.

Sett utenfra er debatten om det skal være skispor eller bilvei i dalen om vinteren, vanskelig å forstå, og jeg har sluttet å lese det som skrives for lenge siden. Det er bare utmattende. Sett utenfra er dette en krangel som har vokst seg så stor at uansett hvem som til slutt vinner, så risikerer vi å stå igjen med bare tapere.

Dette er et lite stykke norsk natur som var tiltenkt alle å fritt kunne bruke for å få ro i sjela, og det er ganske ironisk at det stedet folk vanligvis drar til for å hvile seg fra bråket i verden utenfor, nå er det mest bråkete.

Hvis Gud hadde lest gjennom de årelange diskusjonene og tatt seg en flytur over dalen, hadde han blitt sjokkert og fullstendig sønderknust. Han hadde blitt like sønderknust som han hadde blitt om han hadde tatt seg en tur over Amazonas og sett ødeleggelsene av regnskogen. Og ja, jeg setter det skikkelig og litt usaklig på spissen, men ser vi det fra dette perspektivet, ser vi også at det som skjer, ikke bare er ødeleggende for de som lever nå, men også for de som kommer etter oss.

Friheten i naturen er noe av det viktigste vi har. Rekreasjonen den gir er mer verd enn all verdens gull, men det aller, aller viktigste er arven vi gir videre til de kommende generasjonene.

Er det ikke nok krangling nå?

XXX

Fru Pérez

Oppvåkning

Frem til i fjor på denne tiden brukte jeg minst en time til jobb hver dag. Reisen frem og tilbake kunne være med buss og bil og båt og t-bane.

Oppleste og vedtatte normaliteter, akkurat slik som det skulle være. Akkurat som at det var normalt å stå opp i fem, halv seks-tida, og akkurat som at det var helt normalt å alltid være mer eller mindre stressa.

I dag brukte jeg en time til jobben. En helt frivillig time, fylt med soloppgang, fuglekvitter, glade hunder, måkeskrik, en lydløs telefon og morgenfrost som smelta.

Og jeg sto opp uforskammet sent.

Likevel skal jeg få gjort alt jeg skal, uten å få harehjerte og høye skuldre.

Jeg savner kolleger og jeg savner til og med bussturen inn til Oslo og båten hjem igjen, men jeg savner IKKE stresset og følelsen av å alltid måtte rekke noe. Kroppen min har gått på høygir i mange, mange år, uten at jeg har tenkt over det. Jeg trodde det var slik det skulle være.

Da jeg ble tvunget til et roligere liv, ble jeg til og med stressa av det, men etter hvert fant jeg rytmen, kiloene rant av og hele meg ble lettere, også psykisk.

Nå har jeg funnet balansen og jeg vil aldri tilbake til hvordan det en gang var.

Livet er for kort til å ha det travelt hele tiden.

XXX

Fru Pérez

Det går over!

Det er antagelig umulig å ikke bli påvirket av å ikke være fysisk sosial, kun jobbe hjemmefra og å ha begrenset kontakt med omverden.

Det har gått ganske greit frem til nå, men skal jeg være helt ærlig og ikke rosemale noe, så er humøret bittelitt dårligere enn det pleier å være. Lunta er kortere og den følelsesmessige berg-og dalbanen er helt klart mer til stede. Jeg må bruke litt mer tankeenergi og ta flere dypdykk inn i den delen av kroppen hvor solskinnet bor, for å finne de små tingene som får meg til å fokusere på at det ikke er så aller verst, tross alt.

Elleve måneder hjemme gjør noe med oss.

I dag våkna jeg og var skikkelig muggen. Og jeg HATER å være sur! De dagene det skjer, har jeg bare lyst til å grave meg ned under torva og bli der til det går over.

Til alt hell så er jeg gift med ei som vet at det hjelper at jeg kommer meg ut i friskluft, og heldigvis hørte jeg på henne i dag. Det var den tyngste runden siden jeg begynte å jogge, men det hjalp!

Nå er jeg meg selv igjen.

Og snart er det vår. ❤️

XXX

Fru Pérez

Mestring!

Årets første virtuelle løpekonkurranse er gjennomført, og nå begynner jeg virkelig å se resultatet av pandemitrimmen min.

Ei mil ble unnagjort på en time og tre minutter, og det er jeg så INNMARI stolt av!

Jeg har endelig blitt «hun som løper» og gudene skal vite at jeg har hatt lyst til å bli henne i mange år.

Nå har jeg så trua på at jeg skal greie å fortsette, at jeg har meldt meg på halvmaraton i Oppdalsfjella i september.

Jeg digger at kroppen min gidder, selv om den snart er 50 år og har vært neglisjert alt for lenge.

Takk! ❤️

XXX

Fru Pérez

Leirskoleminner

Da jeg var ei lita jente på tidlig 80-tall, var jeg så heldig at jeg flere ganger fikk delta på leir på Solhøgda i vakre Ålvundfjorden på Nordmøre.

Jeg kom alltid smilende hjem igjen med nye brevvenner, forelskelser og opplevelser, samt ei leirminnebok full av fine sanger, koselige hilsner, historier, tegninger og kruseduller. Jeg vernet om disse bøkene som min kjæreste skatt.

Ett eller annet sted på min ferd gjennom verden med flyttelass, forsvant de, og jeg har savnet dem skikkelig.

I jula var jeg så frimodig at jeg sendte ei melding til han som var leirleder den gang, og simsalsbim, gitt – i går kom det et par bøker i posten. Selvsagt uten alle mine skriblerier fra åttitallet, men fullstendig gjenkjennelig likevel.

Nå skal jeg synge skikkelige Jesus-sanger for kona mi. Da blir hun SÅ glad! 😄

XXX

Fru Pérez

Realitycheck

I dag tidlig drømte jeg at en kollega sendte meg en e-post om at han var drittlei av at jeg helt sikkert allerede var våken og kanelbolleduftende og hadde jogga og vaska huset.

Jeg kan herved avkrefte dette. Ja, jeg er våken, men jeg måtte slumre alarmen i nesten en time før jeg kom meg opp. Og ja, jeg har vært ute, men det ble en kort gåtur på grunn av regn og hålke. Og kanelbolleduftende? Not so much. Tror faktisk jeg aldri har laga kanelboller.

Men vi fikk oss en god latter da jeg ringte kollega og fortalte dette, så aldri så rart at det ikke er godt for noe. Og selv om jeg stort sett poster positivt vinkla innhold, så ER min verden altså ikke bare rosa sukkerspinn.

Ingen er bare det du ser.

Men ja, jeg er skyldig i å se halvfulle glass kontra halvtomme.

Og takk for det.

XXX

Fru Pérez

Hverdagen

Dag nr 192 av hjemmekontor.

I etthundreognittito dager har jeg stått opp, tatt en tur med hundene og gått hjem igjen for å slå på pc’n.

I 192 dager har jeg sittet midt i stua i det 59 kvadratmeter kjempestore huset vårt, okkupert hele kåken med møter og seminarer og kurs og øreklokker og notatbøker spredd utover spisebordet, mens kona og hundene har vært rundt meg.

Vi fortjener jaggu meg en fredspris for ikke å ha flydd i tottene på hverandre.

Å si at alt er superdupert hver dag vil være å lyve, men på en eller annen måte har vi kommet inn i en rytme.

Og snart er det vår og jeg kan flytte kontoret ut i hagen igjen. Og ikke minst:  Jeg har et hjem. Og jeg har en jobb.

Og i natt kom det nysnø ❤️

XXX

Fru Pérez

Nytt liv!

Så deilig med sol i stua en søndagsmorgen! Arvespisestua har fått en etterlengtet omtrekking av stolene, og det løftet gleden i rommet flere hakk.

Nå smiler de om kapp med sollyset, takket være lokale håndverkere som kan sitt fag og som gjør det enkelt for oss å ta vare på gamle ting. ❤️

XXX

Fru Pérez

Bring it on!

Neida, det skal ikke bli noe treningsblogg. Jeg har faktisk enda ikke begynt å kalle det jeg holder på med for trening, fordi det ordet gir meg dårlige assosiasjoner. Trening er forbundet med noe jeg MÅ gjøre, helst organisert og på faste dager, og det er forventninger fra noen knyttet til resultater.

Det jeg driver med er jogging. Helt frivillig og på eget initiativ. Ingen forventninger. Bare gøy. ENDELIG har jeg kommet til det punktet hvor jeg synes at det er morsomt, og jeg digger at jeg faktisk bare kan ta med meg denna kroppen og løpe langs veier eller sprette over stokk og staur i skogen, uten å besvime av anstrengelse. Jeg kommer i form, går ned i vekt, får utløp for rastløshet og får frisk luft og røde kinn. Helt gratis. Helt frivillig. Helt enkelt. Helt uten noe annet fæncy utstyr enn gode sko og god sports-bh.

Jeg holdt på å besvime da jeg så hvor langt jeg hadde gått og løpt i 2020: 794,75 kilometer. (se bildebevis)

Nesten 800 kilometer! På et år! Jeg! Verdens største latmark! Det er rett og slett ikke til å tro. Men så er det sant!

Jeg er allerede i gang med nye kilometer for dette året. Jeg har bestemt meg for å løpe 3 ganger i uka og selv om det er et he&%%#¤%% å komme seg ut når det ikke er finvær, så gjør jeg det. Den faste runden er på fem kilometer, og er så innarbeidet i beina at jeg kan løpe uten å tenke på det engang. Kroppen bare tar meg gjennom løypa. Og så varierer jeg litt i helgene når jeg har tid til å være ute i dagslys og oppdage nye ruter.

Jeg har kommet så langt at hvis jeg ikke får sove, så jogger jeg en tur i tankene. Prøver nye løyper. Løper gjennom steder og byer. Opp bakker, over jorder, gjennom nabolag, ved sjøen, over fjellet. Fantasien kjenner heldigvis ikke sin begrensning.

Fullstendig galskap, men jeg kjenner på hele meg at det er helt greit.

Jeg er klar for nytt år! Bring it on!

xxx

Fru Perez

Den store minneboken

Det er to dager til julaften. Ute regner det for minst 20. dagen på rad, plena er grønn og varmegradene er konstante. Det er lite som minner om høytiden vi er på vei inn i – hadde det ikke vært for all pynten. Allerede i november hengte vi opp lyslenker på huset og i trær og busker, og vi smugstartet sesongen for julepynt, pinnekjøtt, rakfisk og langbord. Selvfølgelig innenfor dagens gjesteregelverk og med antibac som standard utstyr. Det var jo ikke godt å si hvordan verden ville se ut frem i tid. For alt vi visste kunne det hende vi ikke kom oss noen steder – eller ble liggende syke, så det var helt på sin plass å ta gledene litt på forskudd. Da har vi i alle fall hatt de gledene!

Vi ble oppfordret av sjølveste myndighetene til å starte julegavehandlinga i god tid. De har derfor vært klare i flere uker. Det gjenstår bare å pakke dem inn, og noe må man jo vente med til siste liten slik at livet føles bittelitt normalt. Litt innspurtstress må til for å få den riktige stemninga. Julekortene ligger forresten fortsatt uskrevne. De som skulle få dem i posten, får uansett både den ene og den andre virtuelle klemmen, eller en telefon. Hovedsaken er at ingen blir glemt.

Apropos glemt. Jeg begynte å tenke på hva jeg har fått til jul opp gjennom årene, og det slo meg at det jeg husker best, er det jeg fikk da jeg var lita. Jeg kommer fra en familie der minst to av oss (i tillegg til meg) er over gjennomsnittet glad i gaver, enten det er iveren av å se at noen åpner akkurat det de har gitt – eller åpne det de får selv. Vi må omtrent sitte på hendene våre for å ikke rive av papiret før tiden. Slik har det vært i hele mitt liv, og jeg tror det er litt av grunnen til at jeg husker barndommens gaver ekstra godt. De gjorde så stort inntrykk på ei lita jente i utvikling og vekst, at det vokste inn i meg.  

Jeg husker julaften hos Mormor og Besten på Sunndalsøra, da jeg fikk et par hvite danseskøyter. Heldigvis hadde besteforeldrene mine et gulvbelegg som var så hardt og holdbart at ingenting satte merker, så jeg fikk prøve skøytene med en gang og suste lykkelig rundt på det brune, stikkende gulvbelegget hele kvelden.

Jeg husker ei jul sammen med Besta på Blokhus, der jeg fikk noen små møbler til dukkehuset mitt. Aldri har noen små, grønne køyesenger og orange klesskap i hardplast skapt større glede. Ikke et vondt ord om hjemmelaget, jeg er vokst opp med det og jeg elsker hver en liten ting noen har laget til meg, men den gang var det ekstra stas med noe som var kjøpt i butikken. Litt det samme som med hjemmebakt brød, egentlig. Jeg elsket å være hos nabojenta i Indianerbyen, de hadde nemlig kneippbrød. Og for henne var det omvendt, hun sto på døra når mamma bakte, og var et eneste stort smil når hun fikk en varm skalk med smør på.

Selvsagt husker jeg også den store dukka som Besta lurte meg til å tro var en kost. Jeg husker den lille dukka, som jeg ønsket meg så høyt at da jeg forsto at det var den jeg fikk, løftet jeg armene over hodet og slo dem i den store kaktusen som sto bak sofaen. Det ble noen timer med pinsett etterpå, men dukken Marie lever fortsatt i beste velgående på pikerommet mitt. Og jeg har ingen varige mèn. Jeg liker fortsatt kaktuser.

Jeg husker ski, spark, kjelke, mange pakker med tusjer i alle regnbuens farger, tegnebøker og bøker. Jeg husker et mikroskop jeg fikk i stedet for et kjemisett. Jeg hadde planer om å lage et laboratorium under trappa i kjelleren og eksperimentere med reagensrør og skumle eliksirer, men foreldrene mine var ikke helt enig. Jeg fikk dog undersøkt mang ei flue og biller og meitemark i det mikroskopet.

Alle disse minnene. Som jeg har fordi noen ga meg det jeg virkelig ønsket meg. Noe jeg ikke hadde forventet å få. Selvsagt husker jeg gaver jeg har fått i voksen alder også, men de jeg fikk som barn, de lever et eget magisk liv i mitt indre. Til evig tid.

I morgen er jeg hjemme i barndommens dal. På julaften skal jeg gi gaver som jeg håper blir husket, men det aller viktigste: Vi skal fylle på med gode minner fordi vi kan være sammen, vaske henda og holde meteren.

I år er er det den største julegaven.

GOD JUL!

xxx

Fru Perez

Koronaeffekten

Før korona sto jeg opp i fem, halv seks-tida for å være på jobb mellom sju og åtte. Jeg hadde det alltid travelt, kroppen var ganske snurpa sammen av stress og jeg trodde det var slik livet skulle være.

Nå står jeg opp halv åtte, åtte og bruker en time «til jobb». Den timen består av langsom oppvåkning, joggetur eller vanlig tur med hundene, pynte meg litt, rydde litt i huset og tusle bort til pc’n.

Jeg har gått fra stressa a-menneske til avslappa b-menneske, og jeg ELSKER det. ❤️

XXX

Fru Pérez

Snikskryt

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en som uhemmet flæsjer at jeg jogger, men det har jeg altså blitt.

Og så kjenner jeg at GRUNNEN til at jeg skryter (som noen vil si jeg gjør), er at hvis jeg ikke sier noe, er det ingen andre enn kona som vet.

Og det er nå engang slik at noen av oss synes at det er hyggelig med en litt større heiagjeng, spesielt når det er en livsendring å være stolt av – og spesielt når en pandemi har isolert oss på hver vår tue.

Så derfor, mine damer og herrer, til den dagen dette er en så naturlig del av meg at det går inn under samme kategori som å puste og sove, kommer jeg til å skryte.

I dag ble det 5,5 kilometer med en tung kropp og en sta hjerne, men jeg gjorde det.

Premien er, i tillegg til en særdeles bekvem fornøydhet, en ny medalje i samlinga. Nå har jeg fortjent et glass vin.

God helg!

XXX

Fru Pérez