Fru Rødt flagg

Vel overstått 1. mai!

I nabolaget vårt var det faktisk ingen som flagget og for å ikke bli «de to radikalfeministiske lesbene», ble det ikke flagg hos oss heller. Det er rart det der… at man ofte tenker over hva andre må tenke eller mene? Jeg bryr meg jo egentlig ikke, men så gjør jeg det likevel. Noen ganger er det ok å ikke føle at man er annerledes. Ikke fordi jeg tror at naboene hadde reagert hvis vi hadde heist flagget, men det ble i alle fall ikke til at vi gjorde det.   

Hvis vi hadde gjort det, ville jeg heiset flagget for å minne oss på at vi ikke skal ta forgitt den velstanden vi har i dette landet. Vi har det så bra at vi ikke skjønner vårt eget beste engang. Se på spanjolene der 6 millioner mennesker er uten jobb, se på Bangladesh, se på Sverige, Hellas, Syria… se på alle de som ikke bor i Norge og ikke velter seg i smør og fløte. Det er ikke mye å rope hurra for. Eller, joda – vi nordmenn roper jo hurra, for vi kan kjøpe billige hus i Spania og Hellas, oh joy – tenke seg til det! Vi som er så rike kan bli enda rikere ved å kjøpe restene etter folk som må flytte fra gård og grunn i andre land. Jeg får en flau smak i munnen over hvor blaserte mange har blitt.

Det må bare vaie et rødt AP-flagg over landet og folk må gjerne være både sosialister og kristne og gå i røde strømper under designskjørtene sine – vi er likevel i overtall blå og selvsentrerte når det gjelder materiell velstand, forbruk og reing av egne deilige dundynekledde dobbeltsenger.

Jeg er ikke bedre selv, bevare meg vel, men jeg må faktisk ærlig innrømme at jeg tenker mye på dette og har lyst til å FORANDRE noe.  Jeg tenker mye på at vi er så privilegerte at vi snart ikke setter pris på alt vi har rundt oss. At vi tar alle godene som en selvfølge.

Jeg oppdaget en rød tråd her om dagen. (Tok du `n?) Jeg så gjennom noen bilder og så en forandring fra å være en egoistisk kapitalist til å bli noe annet. Fra å spise posesuppe og Grandis til å velge økologiske og norske råvarer. Fra å kjøre bil til å sykle og ta bussen. Fra å lese Det Nye til å lese Ren Mat. Fra å kjøpe nye klær til å gå i det jeg har – eller som på bildet, i bestefars gamle snekkerbukse. Fra å kjøpe fake til å kjøpe ekte. Fra å handle i Norge istedet for å dra til Sverige. Fra å drikke farris til å drikke springvann. Fra å kjøpe dilldall til huset til å bruke og endre på det jeg har. Fra å bry meg bare om meg og mitt til å bry meg litt for mye om hele verden.

Det er veldig lett å mene at vi sitter på høye hester fordi vi kan tenke og mene og gjøre akkurat det vi vil i forhold til mange andre, men det er jaggu meg lett for MEG å havne på en høy hest også – ut i fra det jeg skriver. Er det noe jeg absolutt ikke vil, så er det å sitte på en høy hest. Jeg vil ikke ha noe hest i hele tatt. Men det er denne «tro hva andre tenker om meg nå» som alltid sniker seg inn.

Det er neimen ikke lett å tilfredsstille forventningene. Verken de man har til seg selv eller andre.
Og så må jeg for all del ikke prøve å fremstå som bedre enn andre.

Jeg burde kanskje heist det flagget likevel?   

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s