Fru Online og engasjert

Nå og da hører jeg noen si «jeg skjønner ikke hvordan folk har tid til å lese blogger og følge med på alt.» Eller, rettere sagt: JEG får kommentaren. Folk lurer på hvordan i all verden jeg har tid. Jeg skjønner ærlig talt ikke spørsmålet og jeg kjenner at jeg blir bittelitt mer lei hver gang jeg hører det. Jeg har tid til det jeg vil ha tid til – akkurat som alle andre, og det å lese blogger er noe jeg prioriterer. Jeg har ikke barn, jeg trener ikke, jeg sitter to timer på bussen hver dag og jeg jobber ikke i helgene – ergo: Jeg har tid. Jeg har også tid til å skrive om dette fenomenet med å mene så mye om andres gjøren og laden en gang til, selv om jeg gjentar meg selv. 
Denne uka har jeg ikke lest en eneste blogg. Jeg har prioritert å ikke sitte med pc`n på fanget etter arbeidstid – eller med nesa i telefonen. Ok, en og annen runde i QuizBattle har det blitt. Og selvsagt svipper jeg innom Twitter og Facebook i løpet av dagen og kvelden. Såpass «avhengig» skal jeg vel være ærlig å si at jeg er. (Avhengig i hermetegn, fordi jeg fint hadde overlevd uten.) Selvsagt har jeg også delt en drøss med bilder og oppdatert FB-statusen min hver dag og jeg har ment ting på Twitter, men jeg har også pratet med mange venner «på ordentlig», møtt nye folk, skravla i telefonen, ommøblert huset, drukket vin og spist god mat, lufta kameraet, glodd på tv, vært på kafe, rydda litt i hagen, drukket kaffe på senga og brukt søndagen til å lese gjennom ukens papiraviser, gått turer med Børre og kysset på kona mi. 
Jeg har som kjent (til det kjedsommelige) kuttet ut Instagram og jeg har kuttet Foursquare – for å prioritere andre ting. Jeg er fortsatt både aktiv og synlig på nettet, og kanskje over gjennomsnittet av det mange av vennene mine er – eller kanskje føles det bare sånn fordi jeg deler statuser, bilder, artikler og liker og kommenterer på andres innlegg i hytt og pine? 
Jeg vil tro at det er en ganske stor del av vennene mine som er innom Facebook like mye som det jeg er, men de legger ikke igjen spor etter seg og dermed unngår de å bli «stemplet» som en som «alltid» er online. Smart for dem, dumt for meg. Jeg liker ikke å ha det stempelet. Det er fortsatt noen som får meg til å føle at det er noe negativt i det å være på – selv om jeg vet at jeg for eksempel aldri hadde hatt den jobben jeg har nå om det ikke var for akkurat det: At jeg er aktiv i min og andres digitale hverdag. At jeg blogger og leser blogger. 

Ved å lese blogger og å delta i diskusjoner og samtaler om alt fra netthets til strikkeoppskrifter, blir jeg kjent med utrolig mange fine og forskjellige folk – som igjen gir meg uendelige muligheter videre langs livets landevei. Joda, jeg kjenner mange fine og flotte folk «på ordentlig» også – og jeg blir stadig kjent med nye i forskjellige sammenhenger og jeg diskuterer og prater og er absolutt til stede i hverdagen, men det å knytte nettverk ut over kundemøter, årsmøter i vellet og tupperwareparty ser jeg ikke på som noe negativt. For min del handler det om nysgjerrighet og interesse for andre mennesker og ved hjelp av Internett har jeg muligheter til å lære ting jeg ellers kanskje ikke hadde hatt mulighet til å lære. 
Som et resultat av at jeg har tatt meg tid til å «henge på nettet» i alle disse årene, og som et resultat av at jeg har vært synlig og engasjert, er at jeg neste helg skal møte nesten ÅTTI damer med samme sosiale medier-interesse som meg. Åtti bloggedamer med et spenn i bloggingen som går herfra til månen, skal møtes og bli kjent ansikt til ansikt. Jeg kan ikke navnet på halvparten av dem, for meg er de fleste kjent som navnet på bloggen de skriver, men jeg gleder meg helt utrolig til å hilse på alle. Til å klemme dem som sitter bak alle fine ord og bilder. Og hva skal vel jeg med Instagram-appen når jeg nå får gleden av å være midt i en livesending? 
Mennesker har forskjellige interesser. Vi har alle forskjellige hobbyer og venner. Vi har alle lov til å være opptatt av akkurat det vi føler for å være opptatt av. Hvis jeg vil bruke fritiden min på blogging og andre digitale sosiale kanaler, synes jeg faktisk at det (i tillegg til å være småfrekt) nesten er gammeldags å mene at det er noe negativt over dette.
Til syvende og sist handler det om respekt for andres valg.
Online og (stort sett) stolt av det. 

4 kommentarer om “Fru Online og engasjert

  1. Amen Fru Perez! Respekt, er nettopp hva det handler om. Det jeg ofte finner merkelig, er at mens andre kan henge seg opp i hvor mye tid jeg bruker på nett, så ville jeg aldri funnet på å si «HÆ? Er du ikke på FB? Du MÅ da følge en blogg? Dele bilder på IG? Hæ??» Men, vi er alle forskjellige… Sees til helga 🙂

    Liker

  2. En av de beste tingene med å bli førti, var faktiskt at jeg omtrent over natta virkelig sluttet å bry meg om hva andre mennesker mente om min gjøren og laden! Dessuten, de fordommene som fins mot bloggverdenen kommer gjerne fra folk som ikke helt vet hva det er, men likevel har dannet seg en mening. Jeg var selv en sånn en før jeg begynte å blogge for snart fire år siden, og må innrømme at jeg jeg satt en stund med et skjegg som varte helt til postkontoret da jeg oppdaget for en fin verden som finnes her inne 😀

    Liker

  3. Skjønner akkurat hva du mener! Hvordan i all verden har de tid til all denne oppussinga, lurer jeg på da. 😉
    Det handler selvfølgelig om at de (enda ikke) får det samme utbytte av online-verdenen som oss. Jeg synes nesten litt synd på dem som ikke (enda) har oppdaget denne gullgruven, men man kan vel ikke få alt her i verden!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s