På bussen inn til jobben i dag, skrev jeg mitt første blogginnlegg med den lekre iPhonen jeg har lånt for å teste ut om dette er noe jeg, den siste Nokianer, vil ha. Det gikk ikke så bra det gitt. Alt jeg skrev forsvant og jeg har antydning til senebetennelse fordi jeg ikke får til å skrive med tommeltottene (de er for tjukke til slike touchskjermer!) og dermed må bruke pekefingrene. Og det ser ikke rent lite KOKO ut skal jeg si deg! Pekefingrene? Hvem i huleste sitter og skriver med pekefingrene?

Og hvordan i all verden får dere til å skrive LANGE blogger med denne saken? Eller er det jeg som skriver for langt, uansett – og bør fatte meg i korthet hvis jeg skal begynne å bruke iPhone når jeg sitter der og knatter på morgenkvisten? Det er jo veldig trist! Jeg liker ikke å skrive kort. Jeg er ei stor og lang dame, jeg liker å skrive langt og med store ord. Så enkelt er det.

Mens jeg tygger på om jeg skal gå for denne telefonen eller ikke (jeg elsker jo designet på den – og kamerafunksjonene: I LOVE IT!)skal jeg sitte her og være sur fordi jeg forsov meg, krangla med klesskapet og kledde på meg helt feil klær, på min vei til jobben dulta borti ei dame med kaffekopp og hvit kåpe – med det resultatet at kåpa ikke lenger var hvit og jeg bare måtte koble ut alle paddene som kom strømmende ut av munnen hennes for ikke å få årets vinterdepresjon på forskudd (Hun KUNNE flytta seg litt hun også. Det var trangt der, hun var ganske tjukk og jeg gikk til siden men veska mi sneia armen hennes. Så det så.)

Jeg er jo aldri sur lenge, heldigvis. Det har nok gått over før jeg dette er skrevet ferdig. Og så er det kanskje like greit at dere ikke fikk se kråketærne mine fra iPhoneskrivinga – jeg måtte antagelig hatt tolk for å forstå hva jeg selv hadde skrevet.

God torsdag! 😉