Da står vi på farta her! Flyet går om noen timer og Pellemann er overlatt i onkel T sin varetekt før tante T tar over på mandag. Det blir stas for dem begge tenker jeg, de kommer til å være her i Askelien og kose seg, godt å trygt å tenke på. Det er jo litt trist å reise fra Pelle også, selv om han «bare er en hund». Det er jo hunden VÅR som vi er forferdelig glad i, det skulle bare mangle. Han merker at det er noe, han vil bare sitte inntil og kose. Fine Pellefar.

I dag gjør jeg det enkelt; her er ukens spalte i lokalavisen, jeg må nemlig finne ETT plagg til med farge på før vi drar (og noe annet enn noe rosa for det har jeg funnet to av, men det gjelds ikke..) ettersom alt jeg har hovedpakket er hvitt og det ble lit vel upraktisk for meg som også er kjent som «hun som søler»..

GOD LØRDAG – og ferie! 🙂

Den søte ferietid

Her om dagen var jeg ute på motorveien på vei mot Oslo, og foran meg lå en bil av typen flerbruksbil. Den var tatt i bruk i ordets rette forstand, og det var tydelig at de som befant seg inne i bilen skulle på ferie. Synet var et sånt man bare ser i tegneserier: svømmeføttene stakk ut av vinduet og minstemann var reimet fast i gummibåten på taket. Selvsagt var det ikke sånn. I Norge er det jo ikke lov til å pakke så uforsvarlig, men hadde ikke regelverket vært som det er, er jeg overbevist om at det hadde sett omtrent slik ut.

Jeg ble så fasinert av synet at jeg kjørte bak denne bilen en stund for å virkelig suge inntrykket til meg. Og fordi jeg ville nyte synet av noe jeg aldri kommer til å oppleve igjen selv. Jeg kjørte nemlig opp på siden av bilen, for å se om det bare var bakfra den var så fullpakket, men neida, mine mistanker var bekreftet. Der inne satt mor, far og tre barn, samt en katt i bur, inneklemt mellom poser, kofferter og årer. Mor kjeftet på far, far så helt rød ut i toppen, mor viftet med armene og kjeftet på barna, et barn gråt og ristet i stolryggen, en hørte på musikk med store øreklokker og en plaget katten i buret.

For en ferieidyll! Og de hadde ikke passert Sandvika engang! Nå vet jo ikke jeg hvor de kom fra, men jeg vil tippe at uansett om de kom fra sørlandet eller om de nettopp hadde startet, så tenkte alle sammen samme tanken da de satte seg inn i bilen; ”åhh, det skal bli godt med ferie!”

Jeg måtte jo bare le litt da jeg kjørte forbi og sendte mine medlidende tanker til de som satt der inne. Det var sikkert ikke første gangen det så sånn ut i den bilen, jeg vil tippe de har det samme scenarioet hvert år. Akkurat som det var i min barndom. Vi hadde ikke en stor flerbruksbil som var proppet full, men med mor og far foran, tre barn og en løs katt i baksetet og bagasjerommet stappa av klær og mat, var det sikkert ikke langt unna det samme synet.

Hver sommer var det de samme rutinene. Skolen var ferdig og vi skulle på hytta. Hurra for hytta, denne sommeren kom sikkert til å bli den beste av alle! Mor pakket mat og klær, far ryddet bilen og sjekket radiatoren, vi barna pakket lekene, tegneseriene, bøkene og tusjene og kranglet om hvem som skulle sitte i midten. Kranglingen fortsatte selvsagt inne i bilen. Hvem skulle få ha vinduet oppe, hvem skulle få lese det nye Donaldbladet først, hvem skulle bestemme hvilken musikk vi skulle høre på, hvor skulle vi stoppe og spise is og sist men ikke minst: hvem skulle få låse opp døra til hytta når vi endelig kom frem!

Det endte jo med at far bestemte musikken, en av oss kastet opp før vi kom halvveis, en sovnet med en ny Hubba Bubba i munnen og den skle selvsagt ut og ned i håret på den som hadde sovnet og lagt hodet i fanget på den som hadde tyggis, en frøys, en hadde det for varmt, en ville kose med katten som helst ville ligge i fred bak på hattehylla og mor hadde nok helst lyst til å snu og dra hjem igjen.

Når vi etter to timers kjøring, som føltes som en evighet, endelig var fremme ble det krangling igjen. Hvem av oss hadde sagt ”førster” til å låse opp hytta? En grein, en hyla og en snudde og ville løpe hjem igjen. Mor låste selvsagt opp døra for å slippe mer bråk, med en skrikerunge hengende i hver fot og en som fortsatt var på vei hjem igjen, men som far holdt fast.
Vel inne i hytta måtte vi ha mat. Du store så sultne vi var! Selv om vi kom rett fra middagsbordet hjemme, og i tillegg hadde fått en is på veien, var vi så sultne at man skulle tro vi aldri hadde fått mat før. Et helt kneippbrød gikk unna i en jafs – og uten krangling, og så skulle vi leke.

Hvor var stigespillet? Hvor var kortstokken? Hvem hadde brukt opp yatzyblokka? Og HVEM hadde rota bort UNO!? Krangling igjen. UNO eller yatzy? Hvem skulle bestemme reglene? Hvem skulle få æren av å skrive? Og hvem skulle starte?

Skriking igjen. ”Anne jukser!” – mor inn som megler mens far var taktisk og gikk ut for å se til båten. BÅTEN! ”Vi vil være med!” Alle barna på med klær og redningsvester, krangling om hvem som hadde vokst ut av hvilken vest og hvem som skulle få låne mor sin. På med støvler. Krangling om hvem som eide hvilke og ”nei de brukte jeg i fjor, de kan du ta!” I full fart ut døra, førstemann ned til sjøen, førstemann til å ville dra inn båten, førstemann om bord, krangling om hvem som skulle starte og ikke minst; krangling om hvem som skulle styre. Far tok roret.

Leggetid noen timer senere, etter diskusjoner om hvem som skulle ha hvilken hyttepysj og hvem som hadde den beste i fjor og ”hvorfor må alltid JEG gi meg?” En ville høre på musikk, en ville lese og en ville selvagt lese det den andre leste, men ikke høre på musikk. Litt dytting, litt diskusjon om hvem som hadde prompa, en var tørst, da var en til tørst, far kom med vann og pekefinger om at NÅ var det nok.

Et par timer senere, mor dytter forsiktig dyna rundt tre sovende småbarn med øyne blå, mette og glade, med røde kinn og bølger i håret, liggende tett inntil hverandre som om ingen krangling i verden har skjedd. Far spør mor om hun vil ha et glass vin og nyte stillheten og kvelden på verandaen, mor sier jatakk og begge halvsover i hver sin stol mens solen går ned, tusler slitne til sengs og sovner før hodet har truffet puta.

– ”Mammaaaaaaaa, hvor har det blitt av katta?!”

Ferie og familietid er den vakreste idyllen som finnes. Nyt den!

GOD SOMMER!