Denne bloggen har jeg gledet meg til å skrive noen dager nå, jeg har faktisk klødd i fingrene og hatt lyst til å rope det høyt til hele verden, og endelig er tiden inne!

JEG HAR SAGT OPP JOBBEN MIN!
Og jeg har faktisk INGEN ny jobb å gå til, ei heller noe spesielt i sikte!
Jeg tror ikke jeg har følt meg så tøff og modig noen gang (vel, EN gang tidligere kanskje, men det var noe helt annet) og jeg grugleder meg til våren og sommeren, uten noe håndfast å stå opp til!

Det er selvsagt ikke noe jeg bestemte meg for over natta, det har vært en prosess, og dere som har fulgt meg det siste halve året vet jo at det har vært opp og ned som en sprettball. Jeg har jublet og bannet og svertet og svetta og sovet dårlig og grua meg til å gå på jobb, men prøvd hver eneste morgen å peppe meg opp til å gripe dagen, gjøre mitt beste, tenke positivt og bla bla bla. En dag sier det stopp. Og den dagen kom i forrige uke. Jeg vet det står svart på hvitt i bloggen min, at jeg ikke skulle gi opp før jeg kom i mål, men beklager å måtte skuffe meg selv, jeg går før målstreken og det er det mest fornuftige jeg har gjort på lenge. Som en kollega så fint sa det; det er ikke alle kamper som er verd å kjempe.

Nå har jeg prøvd dette, jeg har gjort mitt beste – men det ville aldri blitt bra nok på så kort tid som var til rådighet, så jeg går med flagget til topps og fornuften i behold!

Hva jeg skal gjøre nå fremover i fire måneder?
Jeg skal først bare NYTE det å ha fri, uten budsjetter, rapporter, oppfølginger, kunder, møter, tilbud, frister og excelark. Jeg skal nyte hvert sekund, samtidig som jeg selvsag skal bruke tiden fornuftig og klokt på å finne mine sterke og svake sider, sette dem sammen til hva som er MEG – og så gå ut og finne Jobben.

Jeg skal male boden, jeg skal male tallerkenhylla og hagemøblene, bilderammene og spisestuemøblene, jeg skal starte hver dag med en tur til Spirabukta hvor Pelle og jeg skal ta oss et morgenbad før vi hutrer hjem og lager kaffe og sjekker internettverden, jeg skal skrive masse, jeg skal lese mye, jeg skal besøke venner som er hjemme på dagtid, jeg skal dra hjem til ho mor på husmorferie midt i uka, jeg skal besøke besteforeldrene mine og ha god tid når jeg først har kommet meg dit, jeg skal fundere og gruble og tenke og finne ut hva jeg skal bruke dette ene livet mitt til, jeg skal ha middagen klar for konemor hver dag, jeg skal ha et strøkent hus til enhver tid, jeg skal ommøblere og fjase rundt, jeg skal ha tid til alle som vil ha tiden min, jeg skal kose meg i hagen, jeg skal sole meg og bli så brun som det går an, jeg skal hente tantebarn i barnehager og på skoler, jeg skal drikke kaffe på kafè på dagtid og se på andre mennesker som har fri, smile og lese aviser… jeg skal rett og slett bare bruke tiden på akkurat det som passer meg! For første gang i mitt yrkesaktive liv (som begynner å nærme seg 17 år) skal jeg senke skuldrene, puste ut og bare leve.

Det er kjempeskummelt, selvfølgelig er det det! TENK OM, ligger ikke veldig langt bak i bakhodet, men jeg har en urokkelig tro på at det ordner seg. Selvsagt gjør det det! Jeg har et kontaktnett herfra til månen og jeg skal for første gang i historien virkelig utnytte det. Og så har jeg faktisk veldig trua på meg selv i jobbsammenheng, uansett hvor langt ned sjøltillitten har kommet de siste månedene.

Da skal jeg brette opp ermene og gjøre en innstats disse fire siste dagene som er igjen i denne historien, jeg skal gå ut døra med ryggen rak og blikket fritt og jeg skal gå ut i verden og bare LEVE.

Jeg er FRI! 🙂