Fru Veskemani


Klokka er ni en lørdags morgen og jeg har allerede drukket to kopper deilig kaffe fra vår nye Citiz, matet småfuglene og ommøblert litt på stua. Grunnen til at jeg er så tidlig oppe, er verken skiflyvingen på NRK eller dårlig sovehjerte, men rett og slett at jeg var snill pike og sto opp kl halv åtte og kjørte min kone til jobben. Og grunnen til at jeg kjørte henne til jobben, var ikke bare at jeg synes det var forferdelig at hun måtte stå og vente en halv time på Lysaker før hun kom seg videre (bussene går ikke ofte, tidlig en lørdags morgen) eller at hun måtte stå opp klokken seks av samme grunn (når hun ikke trengte være på jobb før halv ni) men rett og slett et lite utslag av dårlig samvittighet (eller smisking, det går egentlig ut på ett i dette tilfellet).

For et par uker siden gikk jeg forbi en veskebutikk i Oslo sentrum. Der var det en NYDELIG veske på salg, men jeg var litt blakk akkurat da, så jeg lukket øynene HARDT og tenkte som så at ”jaja, jeg har ca tusen andre vesker, det er jo ikke akkurat sånn at jeg MÅ ha en ny en!” Selvtrøsting er ganske godt å ty til i sånne tilfeller. Å lure seg selv er også ganske greit når man er under veskepress. (jeg lurer jo egentlig ikke, jeg HAR jo ikke bruk for en ny veske. Men du vet. Man har alltids det likevel.)

Vel, greia er den at når jeg ser noe jeg har skikkelig lyst på men ikke kan kjøpe der og da, da lover jeg meg selv at hvis det er der neste gang jeg går forbi, da skal jeg få det. Det synes jeg er en god regel. Da kjøper jeg ikke bare på impuls, da kjøper jeg noe jeg faktisk har ønsket meg! (Det gjelder til og med om jeg ikke husker hva det var jeg egentlig skulle ha, da tar jeg noe annet som trøst. Trøsteshopping er alltid lov.)

I går da jeg var på vei hjem fra jobb, gikk jeg forbi veskebutikken igjen. Jeg trippet inn, gikk målbevisst bort til der jeg så vesken sist gang, og kunne med (litt) lettet hjerte konstatere at den ikke var der. Da sparte jeg DE pengene. (litt pragmatisk er jeg tross alt) MEN, da jeg skulle snu meg og gå, så jeg den plutselig! Litt lengre inn i butikken! Den sto der og ROPTE til meg at jeg måtte komme, og i det minste, hilse på! Og jeg er jo en lydig pike, så jeg mer løp enn gikk (det KUNNE jo hende at noen andre hørte at vesken ropte!) og da jeg fikk den i armene, var jeg selvsagt solgt. Jeg gikk rundt i butikken i ti minutter og bare tok på den, luktet på den, prøvegikk med den, studerte den, overså den (selv om den hang på armen) og speilet meg. Jeg spurte til og med damen bak disken om jeg kunne komme tilbake med den, selv om den var på salg. Og hun sa ja. Jeg spurte henne om det var god kvalitet (?? spurte JEG om det?), hvordan jeg skulle behandle den og tørrpratet lenge (om ting jeg ALDRI pleier bry meg om eller snakke om), samtidig som jeg så på klokken (for hvis bussen gikk, måtte jeg jo bare løpe ut UTEN å kjøpe den!) men jeg hadde god tid. Da var det ingen vei tilbake.

Grunnen til at jeg prøvde å unngå kjøpet, og grunnen til at jeg sto opp kl halv åtte en lørdags morgen?

Det var konas penger jeg brukte. Kortet hennes lå tilfeldigvis i lomma mi etter gårsdagens tur i butikken, og det husket jeg ”tilfeldigvis” da jeg ”tilfeldigvis” gikk forbi veskebutikken..

Jeg vet konemor bare ser positivt på dette (til slutt), nå får hun prinsessebehandling en stund fremover, så aldri så galt at det ikke er godt for noen! Og i tillegg får hun daglig underholdning av en strålende fornøyd kone som går rundt på stua, med klærne på vranga, bærende på veska si..
Galskapen lenge leve!

Blogglisten

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s