Noe av det aller fineste jeg vet, er å la ting som betyr noe for en selv, gå i arv til noen andre — med et håp om at det vil bety like mye for den som får det.

Jeg visste at jeg en dag ville få mammas bunad, som hun fikk den av mormor, men jeg visste ikke at jeg skulle få den NÅ.

Følelsen denne gaven ga meg, det er en følelse som er helt enestående og som bare viser seg ved spesielle anledninger: Jeg føler meg kjemperik! Ikke i penger, penger er et nødvendig onde som dypest sett ikke betyr noe annet enn overfladisk overlevelse. Det jeg føler meg rik på er TILHØRIGHET.

Jeg eier nå et plagg som to sterke damer har eid før meg, med barnedåper, konfirmasjoner og bryllup, og minner om levd liv og spesielle anledninger i hvert eneste broderisting.

Det er et plagg som symboliserer mine røtter, familien, alle de folka jeg har kjent hele mitt liv, stedene jeg har vært på, smil og klemmer jeg har fått, grunnsteinene i mitt liv; Måren og Linde og alle slektningene jeg har, bilturene over fjellet og ned til den vakreste fjorden av dem alle.

Min elskede mormor, min elskede morfar, begge med syngende sognamaoul til sin siste pust, min elskede mamma, fortsatt pustende og sterk som fjellet hun bor på.

Denne bunaden representerer for meg, alt som er godt. Den skal bæres med andakt og stolthet. ❤️

xxx