Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en som uhemmet flæsjer at jeg jogger, men det har jeg altså blitt.
Og så kjenner jeg at GRUNNEN til at jeg skryter (som noen vil si jeg gjør), er at hvis jeg ikke sier noe, er det ingen andre enn kona som vet.
Og det er nå engang slik at noen av oss synes at det er hyggelig med en litt større heiagjeng, spesielt når det er en livsendring å være stolt av – og spesielt når en pandemi har isolert oss på hver vår tue.
Så derfor, mine damer og herrer, til den dagen dette er en så naturlig del av meg at det går inn under samme kategori som å puste og sove, kommer jeg til å skryte.
I dag ble det 5,5 kilometer med en tung kropp og en sta hjerne, men jeg gjorde det.
Premien er, i tillegg til en særdeles bekvem fornøydhet, en ny medalje i samlinga. Nå har jeg fortjent et glass vin.
God helg!
XXX
Fru Pérez
