Jeg har funnet ut hva som er min «førtiårskrise.» Det er en fortsettelse av livet jeg hittil har levd: Nemlig det å være motsatt av alle andre. Dette er en sannhet med modifikasjoner da det er noen områder hvor jeg selvsagt er akkurat som alle andre, men i det store og hele så er jeg litt bakvendtlandsk.

Jeg er for eksempel ikke noe interessert i antirynkekremer, noe som jeg nesten burde være programforpliktet til hvis jeg forstår alle magasiner og reklamer riktig. Sist jeg skulle kjøpe ansiktskrem og trådde inn i himmelrik på Glasmagasinet, peila inn hyllene der merket jeg bruker står og ble like forvirra som jeg alltid blir når alle valgene står rett foran meg, sa jeg til den pene damen at jeg ikke var så interessert i i en krem som gjorde at rynkene og linjene mine skulle forsvinne. Hun greide å skjule at øyebrynene føyk opp, flink jente, men jeg endte likevel opp med en antirynkekrem. Det var den som også hadde best fuktighet, og det er jeg helt avhengig av. Når det kommer til å det å bekjempe rynker og spor etter et levd liv, er jeg helt uinteressert. Jeg vil sitte når jeg er 80 og se ut som jeg er 80. Jeg vil se på meg selv og tenkte: «Jaha, så det er SÅNN du ble til slutt.»

En annen ting er dette med musikk. Akkurat nå er det Ylvis sin hit med revelydene som herjer Norge, og jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hva som er morsomt med den. Den må gjerne være en parodi og full av klisjeer, det gjør den uansett ikke til en fin, kul eller morsom sang. Akkurat som den forferdelig irriterende Gangnamstyle. Helt ubrukelig. Helt fjollete opplegg hvor ALLE plutselig skulle danse sånn, være seg på kickoff, i barnehagen eller på byen.

Jeg kan nevne i fleng ting som jeg ikke helt skjønner den kollektive hypen med: Converse. Yoga. Pilates. Personlig trener. Aerobic. Langrenn. Birken. Lavkarbo. Fedon. Grønt pulver. Kokosvann. Klær og puter med hodeskaller på. Interiørting som kan sees i alle interiørblogger, i samme farger og satt sammen på samme måte. Rottingmøbler på terrassen. Sko med kilehæl. Klær med dyreprint. Skinnbukser. LV-vesker. Ting i kobber. Stå i kø for å kjøpe noe. Kvinneting; sånn som mosjonsløp bare for damer, inspirasjonsdager bare for damer, foredrag bare for damer. Uggs. Skappelgenseren. Hipsterlivet. Grünerløkka. Restylane. Tattis på hele armen. Stemme Høyre. Svenskehandel. Fake vesker fra syden. Shopoholisme. Dele ukritisk på Facebook. Harald Eia. Standup. Trendord. Tidsklemma.

Ja selvfølgelig driter jeg på leggen. Så det suser etter! Og selvsagt synes jeg ikke alle som digger alt jeg jeg nå har ramset opp, er ultrateite. Det er slett ikke meningen å TRÅKKE på noen. Alle har lov til å mene og like akkurat det de har lyst til. Jeg har gått på lavkarbo og jeg har spist grønt pulver. Jeg har hatt stopshop i hele år. Jeg har prøvd symaskina. Jeg har testa meditasjon og mindfullness. Jeg er litt interessert i å prøve Yoga – men ikke i kø. Jeg er travel og opptatt av karriere og jobb. Jeg har planer om å begynne å bruke langrennskia mine i vinter. Jeg har hvite happylights som ikke er Happylights men kjøpt på Nille. Jeg har iPhone. Jeg poster bilder av kaffekoppen min på Instagram. Jeg har meldt meg på KK-mila. Jeg har vært på Inspirasjonsdager. Jeg har vært med å organisere kvinnenettverkskvelder. Jeg har hatt UGGs. Jeg elsker shabby chic. Jeg begynte å strikke på en genser som ligna Skappelgenseren men jeg ble aldri ferdig. Jeg strikker forresten fortsatt, men uten mål og mening.

Jeg har gjort og GJØR (ikke minst) MYE som alle andre også gjør – men  noen ganger blir jeg bare så overrasket (og lettere irritert) over at vi alle gjør, sier og liker akkurat det samme – og at det skjer på en slags saueflokkmåte. Det er greit at vi bor i et lite land og alle kjenner noen som kjenner noen som igjen gjør at vi alle egentlig kjenner hverandre alle sammen – men MÅ vi være så ensartet i tanker, ord og gjerninger?

Jeg skjønner ungdommen. De vil ikke skille seg ut – med all dritten det kan føre med seg, og derfor går alle kledd likt og er like på håret og snakker samme språk. Men vi voksne, vi som er over fjortishøyden – kan ikke vi finne våre egne greier? Jeg skjønner at det ikke er fysisk mulig at alle er HELT forskjellig og har forskjellige meninger, men hva med å prøve bittelitt? Tenke litt selv? Gjøre seg opp en mening om noe? Er det JEG som er helt på feil bærtur ved å være så barnslig at det automatisk kicker inn en eller annen sperre når ting tar av og ALLE skal ha og liker det samme? Eller er det et flott fremmedord og en sosial studie jeg ikke har forstått?

Hvis det er det, så håper jeg egentlig at ingen forklarer meg hva det er jeg ikke forstår.

Hm. Kanskje dèt er min hype? Å ikke ville forstå?
Se der ja. Tullkjerring.