Han er en liten luring, han som ligger og snorker på fanget mitt. Han vekker meg alltid tidlig i helgene og får meg til å tro at han må på do, og jeg går på limpinnen, hver eneste gang, svimler meg ut av senga for å slippe ut en stakkars nøden en — og møter en gledesstrålende og logrende hund som slett ikke må noe som helst — annet enn å få kos.

Og når jeg først har våkna litt så begynner jeg å tenke på kaffe og da er det gjort. Fra da av er det ingen utvei.

Så her sitter vi og er langt i fra misfornøyde, heller tvert imot. (Skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg «skynder meg å legge meg» ganske tidlig på kvelden, fordi jeg gleder meg til å stå opp igjen.)

Den beste tiden er morgenstund, når alt ligger åpent og ubrukt foran oss.

xxx