Det er rart hvordan ting bare plutselig har blitt en rutine, kanskje uten at du har merket det engang.

Som dette med å løpe. I alle år FØR jeg begynte å løpe, da jeg PRØVDE sånn ca hver vår å bli en løper, da skulle økta presses inn før arbeidstid. Det vil si at jeg frivillig sto opp i femtia (noe som er helt utenkelig i dag, med mindre jeg skal på en flyplass) for å «få alt unnagjort» før jeg dro på jobb.

Så kom covid og snudde litt om på rutinene, det gikk helt greit å løpe midt på dagen for eksempel, for å få et avbrekk fra hjemmekontor på stua.

Verden gikk seg til igjen, jeg ble sykemeldt og alle rutiner ble nedgradert. Nå som det meste er på stell og jeg prøver å finne en ny rytme, har løping plutselig blitt noe jeg skal gjøre på ettermiddagen – når jeg er helt tom for batteri. Helt idiotisk, ikke sant?

Så nå har jeg begynt å stå opp bittelitt tidligere — uten å stå opp før sola og uten at jeg blir stressa for å skyndte meg på jobb. Jeg løper, deretter går jeg inn på hjemmekontoret (som er et eget rom og ikke et stuebord). Og de dagene jeg drar til Oslokontoret, da gjør jeg minst mulig før og etter.

Jeg vet, dette ble en bla,bla,bla-post, men til mitt forsvar så heter dette «å tømme hodet» og normalt skjer det i dagboka, men i dag skjedde det her. Værsågod.

Det kan jo hende at andre enn meg trenger å snu på noen inngrodde vaner og finne nye stier å gå eller løpe på.

Det er ganske smart, egentlig.

God torsdag! 💚

xxx