Det er ikke så helt enkelt å «finne veien», synes jeg. Jeg trodde jo at jeg allerede hadde en vei og var innstilt på den og jobba hardt for å forbedre visse områder, og så dukka ADHD opp og snudde ting på hodet.

Nå vet jeg at noen av de egenskapene jeg har jobba med å justere (i hele mitt liv) faktisk ikke går an å bli kvitt, og det er både frustrerende men også en lettelse.

Nå vet jeg hvorfor jeg omtrent går i kjelleren hvis jeg føler at jeg blir avvist eller glemt eller utelatt. Hvorfor jeg kan sitte å se på det jeg skal gjøre uten å greie å komme i gang og til slutt blir det overoppheting i topplokket og alt rakner og jeg må gjemme meg under dyna. Hvorfor jeg impulsivt kjøper ridehjelm eller sykkelbukse eller rulleski og skal begynne med noe nytt, og så er det helt uinteressant dagen etter. Eller hvorfor jeg må gå med ørepropper når jeg er «ute i verden» fordi jeg blir gal av lyder.

Jeg har likevel ikke bare «godtatt» at «sånn er jeg», det går an å justere på ting og jeg bruker mye tid på finne lure løsninger slik at dagene blir så ukompliserte som mulig.

Det aller lureste jeg gjør er å unngå sukker. Sukker og karbohydrater er min verste venn, og nå har jeg i tre uker gått på en diett uten noen av delene, og jeg har aldri vært så rolig i urosenteret noen gang.

Jeg greier å konsentrere meg på jobb og jeg får ting gjort, det negative er at jeg er ganske tom for krutt når arbeidsdagen er over og det har igjen gått utover løpinga – men i dag tok jeg meg selv i nakken og løp FØR arbeidstid. Jeg hadde helt glemt hvor deilig DET er! Og snart er det sommerferie og da kan jeg løpe når som helst.

Da skal jeg også ta en liten pause fra selvutviklingsoppgavene og bare VÆRE. Det tror jeg nemlig er noe av det aller viktigste. Tillate seg selv å koble av, bare leve. Puste. Sitte å glo. Slappe av.

Og forhåpentligvis ikke få en god ide eller sju som bare MÅ gjennomføres. 🌻

Xxx