Tro, håp og kjærlighet

Jeg tror på alt. Jeg tror på alt (med visse modifikasjoner) til det motsatte er bevist. På den måten er jeg sikret på alle bauer og kanter, tenker jeg. Det er bedre å tro på alt enn å ikke tro på noe. Sånn for sikkerhets skyld. Jeg vet det er litt omvendt tankegang, de fleste vil vel heller si at de ikke tror på noe – til det motsatte er bevist. Jeg vil ikke være som de fleste. Jeg har aldri villet være det.

Livet går sjelden den veien man hadde trodd og som man staket ut på forhånd. De færreste har vel alt helt klart for seg og strener ivei på en nøye utvalgt sti uten å komme over noen humper på veien. Det skjer alltid noe. Noen kan bli syke. Noen kan dø. Noen kan ombestemme seg. Da er troen på alt godt god å ha.

Min konemor ble syk. Hun sluttet å fungere sånn som hun alltid har gjort, med høyt tempo, full jobb, fritidsaktiviteter, sosiale sammenkomster, trening, turer og det vi ser på som det vanlige hverdagslivet. Det sa brått stopp. Nå strever hun med å finne tilbake til seg selv og en hverdag der det ikke gjør vondt og ikke alt koster krefter. Hun strever med å finne energien til å gjøre dagligdagse ting og til å ikke bli gal fordi verden ble snudd på hodet. Fra aktiv til passiv er en stor overgang.

Når en nær blir kronisk syk, er det en stor omveltning – ikke bare for den som blir syk, men også for de nærmeste. Jeg er den nærmeste. Det er fortsatt vanskelig for meg å forstå at Konemor ikke kan være med på alt jeg foreslår. At hun ikke kan være med på sosial hyttetur ei hel helg og komme hjem, full av friskluft og ny energi. Hun kommer hjem på minussiden. Hun trenger flere dager på å komme seg igjen etter ei helg med aktivitet og sosialisering. For en som meg, som er litt spretten og impulsiv og – i følge kolleger, muligens har et lite snev av både Tourettes og hyperaktivitet, så er det vanskelig å forstå at hun som en gang var min medsammensvorne både dag og natt og som aldri var den som la seg først, nå plutselig må ligge på lading flere dager etter at vi har vært med på noe morsomt.

Jeg prøver så godt jeg kan å forstå hverdagen til Konemor. Noen ganger får jeg det til, andre ganger glemmer jeg meg. Det som er det aller viktigste for meg i situasjonen vi nå er i (selvsagt sett bort i fra at hun blir frisk igjen), er å beholde oss to. Hun og jeg. Vi to som har vært sammen i mange år og kjenner hverandre opp og ned og ut og inn og på godt og vondt. Vi to må greie å holde på kjærligheten. Uten den faller alt sammen.

I går fikk jeg «lagt kortene mine» som det heter på fagspråket. Jeg har aldri vært med på det før. Jeg har aldri tenkt på at det var noe jeg burde få gjort, men da jeg fikk sjansen, grep jeg den. Energi ble samlet, engler ble påkalt, tarotkort ble lagt, tårer trillet, hjertet dunket og gleden strømmet gjennom kroppen min.

Oppi alt det som ikke er så enkelt, fikk jeg bevis på OSS. På Konemor og meg. At det ikke er uten grunn at vi falt for hverandre ved første øyekast over en P2 i en bar i Kirkegata for tretten år siden.

Man kan tro på hva man vil.

Jeg tror på kjærligheten.
Jeg tror at vi er ment to be.
Jeg tror at alt blir bra.

Og jeg tror noen hjelper oss på veien.

Kortet for nåtiden

En god dag ønskes deg!

Bloggnerding

Jeg innrømmer det. Jeg savner å ha bloggen på Blogspot. Jeg ble litt nyforelska i WordPress på grunn av alle de flotte malene som finnes, men enden på visa er jo at jeg aldri finner et utseende som er bra nok. Jeg må stadig bytte fordi det dukker opp nye tema som var bedre enn det forrige og det blir jo bare tull! Hva skjer med gjenkjennelseseffekten til rosabloggen min da liksom?

Jeg savner oppdateringer fra bloggene jeg følger som lå så pent opplistet. Jeg savner å lett kunne søke i gamle innlegg. Jeg savner oversikten over mine innlegg.

Jeg savner rett og slett den gamle høyremenyen min.

Jeg savner interaksjonen med de andre bloggerne. Den har jeg helt mistet etter at jeg byttet plattform. Og akkurat den kontakten med de andre var jo litt av det som var morsomt med å blogge. Nå føler jeg at jeg bare snakker med meg selv, og det blir ikke særlig interessant i lengden. (Ikke for å undervurdere dere som faktisk har kommentert eller likt ting her inne i wordpressland, altså. Jeg setter STOR pris på det!)

Jeg vurderer å reversere. Ommøblere litt der ute i internettet igjen. Nå har jeg ommøblert hjemme og på kontoret. Det føles fornuftig at dette er neste steg.

Rastløs? Jeg?

Har jeg aldri hørt noe om.

Hva synes DU forresten? Likte du bloggen best da den lå på fruperezpersonlig.blogspot.no eller liker du den best nå? Hva er mest oversiktlig og leservennlig? Jeg regner med at de fleste leser på mobil og da er det vel antagelig ett fett hvilken plattform som brukes, men hvis vi tenker pad eller pc, store fine flater (som jeg liker best selv) – hvilken liker du best da?

På forhånd takk!

blogg

Slik ser den «gamle» bloggen ut på PC. Mye finere?

Smask!

fru Perez

Regjeringsraserianfall

Fant jeg nettopp opp et nytt ord nå? Jeg fikk i alle fall et slikt anfall i dag tidlig. Jeg ble rasende på regjeringen etter at det hadde bygget seg opp over flere dager. Jeg er så irritert og sint og forbanna og sur på alt det dumme og idiotiske de gjør at jeg faktisk skriver en sinnablogg om det. (Ja harru sett.)

Jeg har aldri engasjert meg så veldig i politikk, men jeg skjønner jo hvorfor nå. Det er fordi det meste har gått på skinner tidligere. Det har ikke vært noe vits i å hisse seg nevneverdig opp fordi alt har vært trygt og traust og til det beste for de fleste.

Nå skal gamlelandet selges, de rike har fått mer penger, enslige foreldre, uføre og arbeidsledige får mindre å rutte med, barn blir sendt ut av landet, vi kan suse rundt på det utrolig viktige kjøretøyet segway mens vi fryder oss over å kunne gå i butikker på søndager. Ironisk nok i friluftslivets år. Og så skal vi fortsatt ha en viss mulla i landet, bare at han skal sendes til ei lita bygd i Trøndelag.

Det eneste jeg foreløpig kan si at jeg applauderer fra regjeringa, er dagens åpning for dyrepoliti. Men det er vel kanskje bare en utspekulert taktikk fordi de har gjort så mye annet TULL? Skal de mykgjøre oss med dette?

Jeg får fnatt. Jeg irriterer meg så innmari over den gjengen med blåruss og smurfer, at jeg får magesår dersom jeg ikke slutter med det. Og når jeg tenker på hvor mange jeg kjenner som faktisk stemte disse blåbæra inn på tinget, da blir jeg sur. Jeg håper seriøst at de ikke sitter og applauderer all galskapen som syder ut av dørene på Løvebakken. Da må jeg vurdere flere ting.

Sånn. Pust.

Bilde lånt her: http://alegnasolutions.com.au/services/psychology/anger-management-therapy/

Bilde lånt her: http://alegnasolutions.com.au/services/psychology/anger-management-therapy/

 

Lettere temperert hilsen,
fru Perez

Det finnes ikke dårlig vær!

Det er kaos på Østlandet. Det er skøytebane på alle veier og jeg takker høyere makter for at jeg verken har anorexia eller benskjørhet. Takke seg til litt overskuddspolstring fra julematen som beskytter mot knall og fall.

Vi fikk en fantastisk julegave i år. En paraply med blå himmel og skyer inni. For en fabelaktig oppfinnelse! Man KAN jo ikke bli sur av å gå i regn når man går under en slik?

Jeg tok meg selv i å holde paraplyen litt på skeiva da jeg traska gjennom Oslo i går. Sånn at de som gikk forbi meg skulle få et glimt av blå himmel og kanskje trekke litt på smilebåndet. Jeg tror det funka. Enten det eller så var det jeg som så rar ut og derfor de smilte. Samma det egentlig. Så lenge folk smiler er det ett fett om det er av meg eller noe annet.

GOD HELG!

IMG_2537

Smask!
fru Perez

Uviktig blogginnlegg

Lørdag, sol og blå himmel. Og endelig litt snø i Asker! Mer skal det i alle fall ikke til før jeg blir litt gladkristen og går amok med kamera. Hvor mange bilder som er viktig å ta av litt snø kan jo diskuteres. Hvor viktig det er å dele bilder av litt snø kan også diskuteres, men det var nå en gang det jeg hadde lyst til å gjøre i dag.

Det er helt surrealistisk å tenke på at det andre steder i dette lille landet er orkan. Jeg sender gode tanker til dere.

God lørdag ønskes!

DSC_0044

DSC_0040

DSC_0037 Snøras i rhododendronbusken.

Utsikt fra tv-stua.

DSC_0006

]DSC_0025

Smask!
fru Perez

Julepynt i januar? Ja selvsagt, ærru gæærn?

Jeg burde skrevet et langt og engasjert innlegg om de forferdelige henrettelsene i Paris i går, men jeg lar de som har skikkelig peiling på slikt ta seg av den saken. Jeg synes for øvrig at det er en helt forkastelig avskyelig handling og jeg forsvarer alles rett til å skrive og tegne akkurat hva de vil uten å måtte bli drept for det. Jeg er kan hende ikke enig i alt som skrives og tegnes, men ingen skal drepes for å bruke penn.

Nu vel. Det jeg egentlig skulle skrive om var noe så dypt og interessant som julepynt i januar. Jeg har prøvd og prøvd å ikke la meg irritere over denne artikkelen, men jeg greier ikke la være. Jeg greier ikke slutte å irritere meg over at vi tilsynelatende har fått en haug med interiøreksperter i detta landet (legg merke til at jeg ikke skrev «interiøreksperter») som skal fortelle oss hvordan ting skal være.

Selvsagt har jeg fortsatt julelysene hengende ute, hvordan skal man ellers kunne se hvor man går? Selvsagt har jeg en og annen julenips i stua og selvsagt kaster jeg ikke amaryllis og andre juleblomster på huet og ræva ut fordi jula er over. I god antiforbruksånd skal blomstene få leve til de sier hadet av seg selv.

Der jeg kommer fra kaster nemlig Tjuende-Knut jula ut. Der jeg kommer fra pynter vi juletreet lillejulaften. Der jeg kommer fra blir alt pyntet de siste dagene før julaften og greit nok at treet drysser og vi begynner å bli litt lei av nissefar i januar, han har det ikke travelt med å pakkes ned. Vi tar ned stjerna og adventsstaken, bevare meg vel, ventetiden er over – men resten? Det får står til «tjuainnknut» kommer. Vi har nemlig ikke rukket å bli drittlei fordi vi gjorde oss ferdig med all pyntinga i november.

Og jeg vil ha meg frabedt å bli kalt LAT fordi jeg holder på en tradisjon.

Venter på våren? I januar?

Det er ikke meg det har rabla for i alle fall.

IMG_2063

Smask og tålmodighet,
fru Perez

G O D J U L ❤️

Jeg tok meg selv i å glede meg til å høre stemmen til Besten da jeg ringte til Nordmøre i dag og det tok noen nanosekunder før jeg husket at det var umulig. Det var noen rare nanosekunder. Det var mange følelser på en gang som raste gjennom kroppen. Heldigvis var Mormor der.

Når man mister noen, kommer tydeligvis andre man tidligere har mistet også frem, og jeg har gått og småsnufset i hele desember. Både for mine og for andres. Plutselig minner alt om noen som det ikke går an å ringe til eller besøke. Noen det ikke går an å høre stemmen til lenger. Hva er det med desember som gjør alt så ekstra trist og nært?

Jeg har alltid skrevet julekort. Til Besten – og til 40 andre. I år har jeg ikke skrevet et eneste ett. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst, og det overrasker meg, all den tid jeg har lyst til å blogge og skrive vissvass andre steder. Jeg har prøvd, men ikke fått det til. Julekort ble plutselig så veldig virkelig. Det å bruke hånd og penn for å skrive noe på et fint kort, ble av en eller annen grunn så nært at jeg ikke orket å ta stilling til det, og jeg har lagt det i skuffen til neste år.

Bildet av Besten min og meg fra jula 1973 får bli mitt julekort i år.

Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul, med kjærlighet, god mat og fred i sinnet.

Klem
fru Perez

Snikende julefølelse

Svigermor er i hus, en hel kanin ligger i kjøleskapet og gleder seg til å bli middag i morgen, spanske aviser ligger på bordet og selv om jeg ikke forstår så mye av det som står der, forstår jeg noen ord – og så er jeg jo innmari flink til å se på bilder!

Selv om hodet (selvfølgelig) er fullt av snørr, bihulene er potte tett og stress for alt jeg muligens ikke har fått gjort på jobb ligger over meg som en mare, kjenner jeg også at den sniker seg innpå. Denne julefølelsen. Den kom med svigermor, tror jeg. Og den spanske avisa. Da vet jeg at det er rett rundt hjørnet: Fridager, god mat, familie, snø – og nordlys. I år skal feire Perez-jul i Tromsø.

Børre skal være med og har fått nytt bur for anledningen. (Han er nemlig litt for tjukk til å bli med inn sammen med oss.) Jeg har aldri flydd med hund før og er bittelitt nervøs, men jeg vet jo at Børresen er en trygg og kul kar og at de som jobber i SAS er snille folk som behandler ham fint. Så lenge han har noe mykt å ligge på og Lille Kanin er med, kommer dette til å gå så fint atte. Det er nok verre for mødrene enn det er for ham.

Jeg gleder meg til julegudstjeneste i Ishavskatedralen, til pinnekjøtt og andre godsaker, til å leke med nevø på 7 år, til late dager, kald luft, fjell og hav, ei god bok og fred i hjertet. Det er det hele jula handler om, tenker jeg. Fred i hjertet.

Og litt klining med kona.

IMG_1418

børe
Smask,
fru Perez

Dagens tiara i ny strømpebukse

Joda, det er litt kleint å legge ut bilder av seg selv når man har bikka førti, men vet du hva? Jeg gjør det likevel. Vet du hvorfor? Fordi jeg har lyst. Fordi jeg har lyst til å skrive noe om strømpebuksa mi, og da må jeg ha et illustrasjonsfoto. Sånn. Ferdig med å unnskylde meg for noe jeg ikke trenger unnskylde meg for. Kvinnfolk, altså. Helt utrolig.

Vel. Den strømpebuksa. Jeg kom over ei med FLEECE på innsia, og det er bare det aller beste plagget jeg har hatt på meg siden…. siden…… siden tightsen jeg kjøpte for noen uker siden. Og som jeg har bodd i siden. Men det var ikke det jeg skulle skrive om. Denne strømpebuksa, hvorfor har ingen sagt noe om den tidligere? Den er jo helt fantastisk! Det er jo som å gå i kosebukse, selv med skjørt og kjoler over! Mykt på tærne, mykt over stumpen, kort sagt: særdeles mykt. At den er så myk og glatt at jeg måtte holde meg fast for å ikke skli av bussetet her om dagen, det bryr vi oss ikke om. Jeg elsker den uansett.

Den tightsen jeg nevnte, sier du? Om jeg likevel har blitt ei sånn som går rundt i treningstights uten å ha trent? Mjaaa….. nå vil jeg ikke klassifisere plagget som treningstights, men for en kverulant vil den nok gå muligens gå inn under den kategorien. For en som vil bortforklare så er den også myk på innsia og ikke helt klistra inntil kroppen. Det er også antydning til sæggerompe og knær i den etter ei stund, så nei. Det er ingen treningstights. På den andre siden, hvis man tenker over hvor jeg kommer fra og hva slags klær mange går i der oppe, så kan det muligens se ut som om jeg prøver å være biiittelitt mer sporty enn det jeg er.

Men det er greit. Det kan jo hende jeg greier lure meg selv såpass at jeg plutselig en dag har blitt sporty, helt uten å merke det, bare fordi jeg har gått rundt i fancy klær?

Mirakler har jo skjedd før.

I dag for eksempel. Jeg driter i snørr og tette ører og er heller en supertiara i ny strømpebukse.

Tjo-bing, som Super-Langbein sier.

IMG_1379

Førtissmask!
fru Perez

Ny jul i gammelt hus

Vi havnet litt bakpå i år. Det ble liksom ikke samme schwungen over starten på julepyntinga, tankene var andre steder enn i eskene med kuler og glitter. Besten min fortjente noen stille uker. Mens vi var på Nordmøre for å ta farvel med ham, ble stua og kjøkkenet vårt mala og vi kom tilbake til hvit og fin Askelien. Nesten litt symbolsk.

Nå er vi snart i mål. Nissene har kommet ut, rådyr, hjort, isbjørn og flamingo er plassert rundt omkring, vi har ommøblert hele kåken, hengt opp nye bilder og nytt arvegods. Det fine skolekartet fra Møre og Romsdal har fått plass på tv-stua og en ny og ganske deilig orange stol har funnet veien inn i stua. Vi har kjøpt elektriske stearinlys og oljelamper for å unngå at alle veggene blir svarte igjen, og vi har tatt skogen inn og pynta med små juletrær i gamle medisinglass. Litt sånn som alle andre gjør, litt sånn som bare vi gjør.

Jeg er jo alltid så bastant på at jeg ikke skal følge strømmen og heller gå mine egne veier, men jeg ser jo det at jeg blir inspirert av det andre gjør, enten jeg vil innrømme det eller ikke. Takk for det forresten. At man kan innrømme slikt.Og at man kan bli inspirert. Jeg tok meg selv i å stå å vurdere en pyntedings i kobber her om dagen også, så enten er det jeg som har blitt julemykere i kantene eller så har jeg sett så mye av det at jeg tror jeg liker det. Eller kanskje jeg rett og slett bare liker det. Punktum.

Uansett, det BLIR jul, både her og der. Uansett om alt blir perfekt eller ikke. Uansett om vi kommer helt i mål.

Kanskje det faktisk er det som IKKE blir perfekt som blir best? Jula ligger jo også i hjertet. Og hjertet trumfer alt. Da får det være at det henger ei skeiv gardinstang på kjøkkenet og at det ikke ble noe juletre i år.

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1220.jpg
Vi skal bli eksperter på Møre og Romsdal

 

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1254.jpg
En stol til å bli glad av!

 

God tirsdag. Senk skuldene.

Smask,
fru Perez

Fastlege Dr. Med. Fantastisk

Før helga var jeg hos den nye fastlegen min for andre gang. Jeg tråkla meg gjennom legelisten.no og Google før jeg endte på ham, men man vet jo aldri likevel – det har jo med kjemi å gjøre dette med leger også. Jeg var hos ham en snartur før sommeren og fikk et ålreit inntrykk av ham. Rett på sak, punktlig, litt streng og lyttende. Jeg var fornøyd med byttet da jeg gikk ut.

Men altså. Før helga. Han spurte, jeg svarte. Jeg skravla litt, han nikka og skrev. Det ble stille i noen sekunder mens han skrev mer. Det ble tyst i to sekunder. «Er det noe håp?» sa jeg for å bryte stillheten. Jeg har det med å skravle når det blir litt for stille. Han dytta seg brått vekk fra skjermen, la hendene på låra og så direkte på meg. «Ohshiiiit.» tenkte jeg. Nå tirret jeg bjørnen..  «Vet du hva?» sa han. (Nei det vet jeg ikke, tenkte jeg. Men nå får jeg jaggu meg høre det..) «Du får det til å bruse i magen!» (Men herregud da, jeg tulla jo bare, la meg få et hull å synke ned i. Nå. Med en gang.) «Du vet, noen folk liker man og noen liker man ikke. Jeg liker deg! Jeg liker deg skikkelig godt!»

Jeg ble stum. Først ble jeg rød på ørene og så ble jeg helt stum. Jeg fikk stotret frem et «Åhooooi, takk skal du ha, det var jo veldig hyggelig!» før jeg fikk summet meg og det datt ut av meg: «Jeg tror ikke jeg trenger resept på noe jeg nå, du fylte opp selvtilliten min så mye at jeg kommer til å greie meg med det i lang tid fremover.»

Jeg fikk resept likevel.

Og en ny time om seks uker hvor jeg må veie meg. Han fikk meg nemlig til å si ja til en liten slankekur.

Rundlurt, med andre ord. Oppstresset, mørnet og rundlurt.

Jeg fikk en klem da jeg gikk.

hval

Smask!
fru Perez

Lyset i mørketia

Det føles som en evighet siden sist sola var innom, og da den åpenbarte seg på lørdag var jeg snar til å gå ut med Børre. Vettrebukta er en liten perle i nabolaget og vi pleier ofte å snike oss forbi forbudsskiltet for å ta bilder av sjøen – eller impulsbade litt. Det var dog litt for kaldt for bading denne dagen.

Blikkstille, frostrøyk, en liten båt som tøffa forbi, en kar som sto og fiska på svaberget, sola som blinka i overflata.

Blå himmel, blå sjø. Blåfrossen på fingrene etter intens bildeknipsing.

Vi bor i et vakkert land, uansett hvilken årstid det er.

bukta

IMG_0976

IMG_0982

IMG_0992c

 

Smask,
fru Perez