Pride!

Mitt første kyss fikk jeg av nabojenta som hadde lært å kline, og jeg ba henne vise meg. Da gikk jeg på barneskolen. Jeg kjente ingen skeive, jeg visste ikke hva det var engang, men for meg var det helt naturlig at hun kyssa meg. Det var også helt naturlig at jeg ble kjæreste med gutter, for det var jo slik det skulle være og jeg skulle gifte meg og få hundre barn og velge den familieformen som var forventet av samfunnet.

Jeg satte aldri spørsmålstegn vet det, på samme måte som jeg ikke satte spørsmålstegn ved hvorfor jeg likte ei jente spesielt godt. Jeg visste ikke at det var en mulighet engang, det å velge om jeg ville være sammen med ei jente eller en gutt. Ingen hadde sagt noe om at det var et alternativ. Og selv om jeg ble stormende forelsket i gutter, har jeg i voksen alder forstått at det var en særdeles plagsom og ubekvem rastløshet som som herjet meg, og som fikk utløp i «forelskelser».

Da jeg endelig forsto hvorfor jeg aldri følte meg komplett og hvorfor det alltid var noe som manglet, og at jeg rett og slett ikke greide slå meg til ro med en gutt – fordi jeg likte jenter bedre, falt alt på plass . Og selv om det ikke var før jeg møtte Henne, hun som ble min ektefelle, kone og livspartner, at jeg endelig fant den havna jeg hadde svømt rundt og lett etter i årevis, så var det hele en så naturlig del av livsreisen min at jeg ikke leet på et øyelokk engang. Jeg hadde ikke noe stor «ut av skapet»-opplevelse. Den sommeren jeg møtte Henne, ble all rastløshet nullstilt og jeg ble hundre prosent den jeg var ment å være.

Selvsagt var det folk rundt meg som himlet med øynene og sa «Det er så typisk Anne, det er bare en ny fase hun skal igjennom», og det er helt greit, jeg har hatt mange faser – av helt naturlige grunner: jeg leta etter meg selv. Og jeg forstår reaksjonen. Men dette var ikke bare noe jeg «måtte teste for å finne ut hva det egentlig er snakk om». Dette var det jeg hadde søkt etter hele livet. En trygghet. En som hjertet falt til ro sammen med. En jeg følte meg som ett sammen med. Det evigvarende jaget etter noen som kunne fullføre MEG, var over.

Hvert år på denne tiden, når hele verden feirer Pride og kjærlighet, blir jeg så forbanna lei meg av hvor ufattelig mange folk det er som ikke respekter at ikke alle er like. Som ikke tåler at ikke alle er støpt i samme skje og som bestemt mener at det opplagte er kvinne og mann sammen. Jeg forstår at det er slik vi er oppdratt og forledet til å tro at er det korrekte, men jeg kan likevel ikke begripe hvorfor noen skal ha problemer med at andre lever på en annen måte enn dem.

Jeg kommer aldri til å forstå hvorfor noen hater at andre elsker annerledes – eller ER annerledes.

Det er vår forbannede plikt som mennesker å respektere at folk er forskjellige – selv om vi ikke forstår det, og respekt går begge veier. Jeg respekterer at noen mener at jeg ikke er like mye verd som heterofile, som tenker at jeg er en freak, et misfoster, et utskudd, en ekling og som dømmer meg og mener at jeg ikke kommer til himmelen. Det får bli en del av deres forklaringsproblem og dårlige samvittighet den dagen de skal gjøre opp regnskap. Men jeg respekterer ikke de som gjør meg redd! De som truende viser at jeg må passe meg når jeg gir kona mi et kjærlig blikk, de som gir meg frykt for å bli slått ned på åpen gate fordi jeg holder henne i hånda, som spytter på oss, roper ukvemsord, som hater den jeg er, som sjikanerer og sjekker meg opp med ordene «du har nok aldri opplevd en ordentlig MANN du!»

Jo du, det har jeg. Men, jeg beklager virkelig å måtte si det: Det var ikke nok.

Heldigvis blir verden mer og mer opplyst for hvert år. Flaggene vaier, skolene lærer – og lærer det videre til elevene, bedriftene inkluderer og forplikter seg. Men selv om vi har det «ganske greit» her i landet, så må vi aldri glemme at andre mennesker blir drept og mishandlet fordi de ikke er heterofile. Noen land går baklengs inn i fremtiden, fjerner tidligere lover som tillater homofili, og skaper et nytt helvete for folk. Bare det å skrive at det finnes LOVER som forbyr folk å elske den de vil, får meg til å bli rasende! Hvis det er en ting jeg ALDRI kommer til å forstå, så er det akkurat det: At det finnes lover og regler i et land, som bestemmer hvem som kan være sammen med hvem. Som bestemmer og regulerer hvordan menneskers følelsesliv skal være.

Det er derfor det et viktig å feire denne ene måneden i året. Vi feirer ikke bare at det er helt normalt å være skeiv, vi feirer også medmenneskelighet og basale menneskerettigheter!

Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer seg selv. Eller ditt barn. Eller barnebarn. Eller tantebarn. Onkelbarn. Gudbarn. Søskenbarn. Fosterbarn. Adoptivbarn. Oldebarn. Naboens barn. Verdens barn. Søster, bror, mor, far, bestemor, bestefar, tante, onkel, kollega, venn, uvenn, svart, hvit, rød, orange, gul, grønn, blå eller lilla. LGBTQ+. Hele alfabetet.

Vi er alle barn av regnbuen.

Stolt hilsen,

Fru Perez

GODT NYTT ÅR!

Ei GOD jul er over. Fine dager i Tromsø, minusgrader, snøfokk og frost i nesehåra. Mange gode måltider, fine julegaver, glade barn, glade voksne, juletre, julemat, julepynt, juleglede, julegudstjeneste. Hele regla. Jeg elsker det. Jeg elsker disse tradisjonene som er like hos alle (selv om de er på forskjellige dager) noe som gjør at det ikke er helt forferdelig å ikke være «hjemme» på julaften. Hjemme er uansett der familien er, tenker jeg, selv om det er hos den familien man fikk på kjøpet den dagen bryllupsklokkene ringte. En utvidet familie. Flere å feire fine stunder sammen med. Flere å være glad i.

Nyttårsaften ble feiret på Geilo sammen med gamle venner og noen splitter nye. Enda flere å være glad i! Konemor slo på den største stortromma hun kunne finne og serverte en nyttårsmiddag verdig en flott miks av pyntehomoer, skibomser, jåledamer, stillongsmafia, nikkersadel og skravlekjerringer fra Klæbu, Narvik, Oslo, Stavanger, Tynset, Hamar, Søreide, Fannrem og Oppdal. Med eller uten tiara. Med eller uten høye hæler. En perfekt måte å gå ut av 2014 på: stappmett, fjørsilkebrisen og omgitt av glade folk.

Som det matvraket jeg er, tok jeg selvsagt bilder av alt vi spiste. Og som den deleglade dama jeg er, serveres det herved som perler på en snor: Til forrett slurpet vi i oss østers. Til forrett nr to fikk vi gravet laks. Hovedretten besto av dåhjort, hasselbackpoteter og auberginepurè med en saus vi ikke fikk nok av. Deretter «hvilte» vi litt med deilig ost (fra Tingvoll selvsagt) før vi gikk inn i sukkerhimmelen med en dessert bestående av myk marengs, multer og havreflarn. Selvfølgelig med bobler og viner spesielt valgt ut for hver rett.

Jeg har konkludert: Så lenge jeg lever kommer jeg til å være et lykkelig menneske. Jeg skal kjenne på sorgene og nedturene, bevare meg vel, men jeg skal hver eneste dag likevel tenke på hvor heldig jeg er som har fått akkurat det livet jeg har fått. Med de menneskene som finnes i det – og med de som dukker opp underveis og som også får en plass på den store hjertehylla.

Og maten. Den som legger seg i magen og på hoftebeina og som gjør at jeg bare strutter av kjærlighet.

Jeg har derfor de samme forsettene i år som tidligere: Jeg skal spise. Jeg skal elske. Jeg skal leve.

GODT NYTT ÅR ønskes deg!

DSC_0221

DSC_0222

DSC_0223

DSC_0225

DSC_0226

DSC_0230

DSC_0235

DSC_0240

DSC_0294

DSC_0323

DSC_0350

Smask,

fru Perez