Perfekt uperfekt

Jeg vet at jeg deler for mye og for ofte og for mange hjerter på Facebook og litt for mye sukkerspinn til tider, men pokker heller: jeg HAR det jo bra! Og det har jeg lyst til å dele. Verre er det ikke. Det er ikke pynting på noe som helst. Det er ikke for å fremstå bedre enn det jeg er og det er ikke for å skryte eller for å være perfekt. Skryter jeg sier jeg fra om at det er det jeg gjør. Og perfekt blir jeg aldri. Ikke vil jeg være det heller. Det jaget som mange holder på med for å være perfekte er ikke noe jeg i det hele tatt orker bruke en kalori på å bli en del av.

Jeg velger å fokusere på det som er positivt. Positivt er ikke nødvendigvis perfekt.

Ta i dag for eksempel. I dag har jeg den sjølstrikka kjolen på meg. Jeg måtte jobbe litt for å tøffe meg opp til å gå i den. Konemor sa jeg var fin og jeg vet at hun ikke lyver, men likevel.. jeg var skeptisk. Jeg brukte litt tid på å unnskylde meg for at jeg ser litt rar ut i dag, men da den ene kollegaen etter den andre kom bort til meg for å se på kjolen og den ene (som er designer) sa at  «Det KUNNE faktisk vært en Filippa K-kjole» da ga jeg opp.

Jeg dåna litt. Hun sa det nok bare for å være snill, men snill er HELT I ORDEN for meg.

Snill får meg til å smile resten av dagen.

49c63169c960e139a48f4e1688b1fbb0 http://www.pinterest.com/pin/260434790927493538/

SMASK!
fru Perez

GODT NYTT ÅR!

Ei GOD jul er over. Fine dager i Tromsø, minusgrader, snøfokk og frost i nesehåra. Mange gode måltider, fine julegaver, glade barn, glade voksne, juletre, julemat, julepynt, juleglede, julegudstjeneste. Hele regla. Jeg elsker det. Jeg elsker disse tradisjonene som er like hos alle (selv om de er på forskjellige dager) noe som gjør at det ikke er helt forferdelig å ikke være «hjemme» på julaften. Hjemme er uansett der familien er, tenker jeg, selv om det er hos den familien man fikk på kjøpet den dagen bryllupsklokkene ringte. En utvidet familie. Flere å feire fine stunder sammen med. Flere å være glad i.

Nyttårsaften ble feiret på Geilo sammen med gamle venner og noen splitter nye. Enda flere å være glad i! Konemor slo på den største stortromma hun kunne finne og serverte en nyttårsmiddag verdig en flott miks av pyntehomoer, skibomser, jåledamer, stillongsmafia, nikkersadel og skravlekjerringer fra Klæbu, Narvik, Oslo, Stavanger, Tynset, Hamar, Søreide, Fannrem og Oppdal. Med eller uten tiara. Med eller uten høye hæler. En perfekt måte å gå ut av 2014 på: stappmett, fjørsilkebrisen og omgitt av glade folk.

Som det matvraket jeg er, tok jeg selvsagt bilder av alt vi spiste. Og som den deleglade dama jeg er, serveres det herved som perler på en snor: Til forrett slurpet vi i oss østers. Til forrett nr to fikk vi gravet laks. Hovedretten besto av dåhjort, hasselbackpoteter og auberginepurè med en saus vi ikke fikk nok av. Deretter «hvilte» vi litt med deilig ost (fra Tingvoll selvsagt) før vi gikk inn i sukkerhimmelen med en dessert bestående av myk marengs, multer og havreflarn. Selvfølgelig med bobler og viner spesielt valgt ut for hver rett.

Jeg har konkludert: Så lenge jeg lever kommer jeg til å være et lykkelig menneske. Jeg skal kjenne på sorgene og nedturene, bevare meg vel, men jeg skal hver eneste dag likevel tenke på hvor heldig jeg er som har fått akkurat det livet jeg har fått. Med de menneskene som finnes i det – og med de som dukker opp underveis og som også får en plass på den store hjertehylla.

Og maten. Den som legger seg i magen og på hoftebeina og som gjør at jeg bare strutter av kjærlighet.

Jeg har derfor de samme forsettene i år som tidligere: Jeg skal spise. Jeg skal elske. Jeg skal leve.

GODT NYTT ÅR ønskes deg!

DSC_0221

DSC_0222

DSC_0223

DSC_0225

DSC_0226

DSC_0230

DSC_0235

DSC_0240

DSC_0294

DSC_0323

DSC_0350

Smask,

fru Perez

Årets farge og bittelitt flaks

Noen ganger har jeg altså så flaks! Som nå for eksempel.

Jeg var hjemme i Barteland i helga og rota litt i skapene – som jeg pleier å gjøre. Denne gangen fant jeg en kjole. En kjole jeg husker fra da jeg var lita. Mamma sydde den da hun var gravid med lillebror i det herrens år 1978 og da han ble født i februar -79 var jeg sju år. Jeg husker henne i den kjolen. Jeg husker da lillebror ble født også. Så stolt jeg var. Så sinna han var. Som lillesøster og jeg lo av det svarte håret hans. Gode minner.

Men altså, den kjolen. Nå vil jeg med en gang understreke at jeg ikke har så stor mage at jeg trenger gå i gravidkjole, men den passer da altså helt perfekt til meg. 70-talls snippkrage, en deilig, befriende og vid A-form og DEN flotte kopperfargen! Faktisk så er den litt kopperoransj! Og det lærte jeg i går, etter å ha fått oppdateringer fra mine interiørbevisste og trendy Instagramvenner, at er årets farge.

Flaks, hæ? Jeg er faktisk HELT innafor når det gjelder interiør for en gangs skyld. Jeg har ikke et snev av kopperfarge i hjemmet mitt, men jeg har en hel KJOLE. Det veier opp.

Dagens tiara skinner selvsagt om kapp med det glinsende stoffet i kjolen.

Til ære for årets farge. Til ære for at jeg er innafor.

Til ære for at hjemmesydde kjoler fra 1979 fortsatt er gangbar mote i mitt klesskap.

Til ære for at jeg har blitt så voksen at jeg går i akkurat det jeg har lyst til.

IMG_9153

Fredagssmask,
fru Perez