Firogførr forever!

Første mai betyr første dag i min egen utfordring, og under min hurtige stavgang  gjennom skogen i dag tidlig (Jeg vet! jeg er imponert selv!) ble jeg enig med meg selv om hva årets utfordring skal være: Det er å ikke bli noe større enn størrelse 44.

Jeg er ei stor dame. Jeg er 45 år, 178 høy og sikkert 85 kilo. (Jeg tør ikke gå på vekta akkurat nå, det holder lenge at jeg sier høyt til hele verden hvordan det står til på vektfronten..) Det er minst 10 kilo for mye, men jeg er ikke så opptatt av de kiloene, egentlig, selv om jeg burde være det. Det hadde gjort godt for helsa å bli noen kilo lettere, og det hadde gjort godt for selvtilliten å kunne gå i en trang overdel uten å måtte holde inn magen, men shit au. Jeg er mer opptatt av at kjolene mine har blitt for trange gjennom vinteren. Når man er 45 år har man opparbeidet seg en ganske stor garderobe etter hvert, og det å ikke kunne bruke alt – spesielt alle sommerkjolene – som jeg aldri greier slite ut fordi sommeren er så kort, det irriterer meg skikkelig! (Så får de kroppslige godene ved trening komme som en ekstrabonus. Det er viktig å ha riktig fokus når jeg først skal utfordre meg selv til å gjøre noe jeg ikke er så glad i.) 

Etter at jeg hadde et år med innkjøpsstopp og det faktisk gikk opp for meg hvor mye jeg egentlig har i skuffer og skap og på loft og i kjeller, har jeg fått et litt «nærmere forhold» til det jeg eier. Og jeg har fått en annen tankegang når det gjelder forbruk og det å ta vare på det jeg har. Jeg MÅ ikke kjøpe noe nytt fordi om det er lagersalg. Eller fordi om det er 50% i en butikk.

Og jeg må i alle fall ikke kjøpe noe nytt fordi at jeg har vært lat. Jeg premierer ikke latskapen min.

Jeg har mer enn nok klær til å klare meg hver dag resten av livet, og jeg har verken walkincloset eller bulende skapdører. Jeg har bare mer enn nok, sett i et forbruksperspektiv. Og jeg har i alle fall mer enn nok hvis jeg ikke er så nøye på om alt er funklende nytt og moderne – og flaks for meg har jeg heldigvis blitt så gammel at jeg ikke er det. Jeg er meg og jeg er som jeg er. Det er det som sitter i topplokket og i hjertet som betyr noe, når alt kommer til alt. Ikke hvordan du er pakket inn. (Selv om jeg er stor tilhenger av å se velstelt ut, spesielt i jobbsammenheng. Man skal ha – og vise, respekt for seg selv.) Og jeg er selvsagt ikke IMOT å kjøpe nye klær. Men jeg nekter å kjøpe nye kjoler fordi jeg har sitti på ræva hele vinteren og alt klemmer litt her og der! DET er bortkasta forbruk det!

Jeg er litt for tjukk all over i følge legen og jeg er litt for tjukk rundt magen i følge garderoben min, men jeg er ikke så tjukk i hodet at jeg kaster meg på noe som bare gjør vondt og er grusomt. Å komme i litt bedre form og å gå ned noen millimeter på strategiske steder, må være lystbetont. Og når jeg tenker på hvor deilig det tross alt er å stå opp tidlig, dure gjennom skogen så småfugler og huggorm skvetter, kanskje ta en morgendukkert og så tenke på kjolene som gleder seg til å bli brukt, da skal jeg greie dette.

Og greier jeg det ikke, så er jeg bra nok uansett. I en trang størrelse firogførr.

Det er deilig med slike vinn-vinn-situasjoner, gitt!

 

IMG_3550.JPG
Glad laks yter maks! 

God 1. mai der ute!

xxx

Fru Perez

 

 

 

 

Hjemmespaavdelingen

Ettersom jeg er helt ufattelig dårlig til å gå i butikker (fordi jeg er lat, hater kø og valgets kvaler – for øvrig en god kombinasjon når det kommer til det å gjennomføre nok et år med innkjøpsstopp) hender det at jeg plutselig mangler viktige ting. Sånn som ansiktsskrubb, for eksempel.

I helga fikk jeg likevel gjort noe med det, helt uten å gå i butikken. Konemor, som ellers ikke er en fast leser av blogger av noe slag (for utenom min, selvsagt) hadde kommet over en oppskrift på hjemmeskrubb.

Frem med kaffegrut, kokosnøttolje og honning! Vi laget en salig blanding og skrubbet ivei.

Gleden over frisk og glad hud uten å ha brukt tid på noe annet enn å grise og le litt, var meget tilfredsstillende og anbefales på det varmeste.

Hvis noen føler behov for å krediteres for denne gode ideen, si fra! Jeg er nemlig ganske nyforelsket i oppskriften og vil gjerne hedre den som hedres bør.

2015/01/img_2626.jpg

Smask!
fru Perez

Tingenes overflodstilstand

Jeg begynte å tenke på noe her en dag. Jeg tenker selvsagt på noe HVER dag, men det er ikke alltid det er så veldig interessant. Ikke at det jeg har tenkt på nå er SÅ spennende heller egentlig, men litt. LITT interessant er det faktisk.

Jeg begynte nemlig å tenke på hva slags maskiner og elektriske duppedingser av forskjellig slag som finnes rundt om i de tusen hjem. Og så begynte jeg å tenke på hva vi IKKE har.

Vi har ikke tørketrommel. Vi har ikke oppvaskmaskin. Ikke har vi mikrobølgeovn heller. For ikke å glemme: vi har ikke kjøkkenmaskin med eltekrok og annet utstyr. Vi har ikke bil. Vi har ikke varmepumpe. Ikke snøfreser. Ikke iPad. Ikke surroundanlegg, smartklokke, printer, scanner, GPS, tredemølle, spinningsykkel, Playstation, Nintendo, X-box, DVD-spiller, videokamera, parabolantenne, fryser, GoPro, drone, vinskap, innebygd støvsuger, gassovn på kjøkkenet, kaffemaskin, brusmaskin, kjøttkvern, iskremmaskin, popcornmaskin, sukkerspinnmaskin, isbitmaskin, øltappetårn, massasjeapparat eller regulerbar seng.

Vi har selvsagt NOE. Vi har blant annet en juicer, en blender og en mixmaster. En stavmixer. En perkulator, vaffeljern, TV, gassgrill, bordgrill, plenklipper, elektrisk knivsliper, kaffekvern, strykejern, krølltang, hårføner og klippemaskin. En drill. En pc, iPhone, pulsklokke, MiniDisc (jeg nekter å kvitte meg med den) og en kantklipper.

Og JEG har en riskoker og ei brødbakemaskin. Som står i boden.

Det er nesten rart at vi overlever hverdagen.

Har du noe elektrisk jeg har glemt å nevne?

IMG_2501 Jeg HAR mixmaster. Til marengs. Kun. 😉

Smask!
fru Perez

Det er vel bare å hoppe i det?

Jeg vurderer et nytt år med innkjøpsstopp. Det har ligget litt i bakhodet i det siste, og ting som ligger i bakhodet har en tendens til å presse seg frem til slutt. Saken er HVA jeg gjør med det. Gjennomfører eller driter i det?

Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt gjerrig eller voksen eller fornuftig eller hva det er, men jeg blir seriøst provosert av hvor mye folk kjøper. At det er opplest og vedtatt av romjula er ei tid der man skal suse rundt i butikker og BYTTE alt man har fått til jul. Jeg kan ikke huske jeg noen gang har bytta noe. Muligens jeg er veldig heldig med det jeg får og at de som gir meg ting vet hva jeg vil ha, eller så er jeg veldig enkel å glede. Jeg har i alle fall ingen som helst lyst til å bli påvirket av reklamen på tv`n som roper om store romjulsbyttedager og salg. Jeg blir bare irritert av det.

Og apropos salg. Det er jo den o store måneden for salg nå. Julepynt til halv pris. Klær. Møbler. Sko. Nips. Alt er på salg. Og salg betyr at man sparer mye, ikke sant? Det er utrolig hvor mye man plutselig har bruk for bare fordi at noe er på salg. At man har femti fra før av det samme, det gjør jo ikke noe.

Vi blir så påvirket av alle mekanismene rundt det å pushe ting på oss, at vi ikke forstår det sjøl engang. Vi bare gjør det vi tror vi må gjøre: Kjøper noe.

Nei jeg er ikke noe dydsmønster som aldri gjør noe galt eller aldri går på en smell, men jo eldre jeg blir – og jo mer ålreit jeg får det i forhold til personlig økonomi og livet generelt, jo mer opptatt blir jeg av dette med forbruk. At fordi jeg KAN så kjøper jeg akkurat det jeg har lyst på akkurat når jeg vil. Hva skjer med å ønske seg ting til bursdag og jul da? Alle jeg spurte før jul, svarte «neeeeei, jeg vet ikke jeg? Jeg har jo alt..» når jeg spurte hva de ønsket seg. Og det er jo sånn det har blitt. Vi HAR alt. JEG har alt. Jeg har kjoler og skjørt og bukser og skjorter og gensere og sportsutstyr så jeg klarer meg dette året og neste. Og neste også sikkert.

Jeg tror faktisk jeg tar en runde til med stopshop. Eller, bedre enn det: Jeg foretar en permanent forandring. Jeg skal faktisk bli ei sånn ei som ikke bare kjøper og fyller opp skapet med klær fordi jeg har lyst på det der og da. Jeg skal bruke det jeg har og jeg skal kjøpe nytt når det virkelig trengs. Det er særdeles vanskelig å slite ut klær, men jeg skal gjøre det.

Om jeg ikke bare kan gjøre dette uten å skrive om det og utbasunere det for hele verden og komme med pekefingere til alle andre? Joda. Men det er enklere for meg å foreta en endring når jeg har skrevet det. Når jeg har det svart på hvitt. Når jeg har et mål og en mening. Når jeg har en liten konkurranse gående med meg selv.

Jeg vil ikke være en del av overflodsforbrukssamfunnet og fylle opp klesskapet mitt bare fordi jeg er så heldig at jeg bor og lever her på gullberget.

Sånn. Sagt. Høyt.

I dag har jeg tatt på en kjole jeg kjøpte for lenge siden og enda ikke har brukt.

Skjønner?

Tror det er helt greit jeg.

tumblr_mlfo2h32ws1s2948io1_1280

Smask!

Fru Perez

Ny jul i gammelt hus

Vi havnet litt bakpå i år. Det ble liksom ikke samme schwungen over starten på julepyntinga, tankene var andre steder enn i eskene med kuler og glitter. Besten min fortjente noen stille uker. Mens vi var på Nordmøre for å ta farvel med ham, ble stua og kjøkkenet vårt mala og vi kom tilbake til hvit og fin Askelien. Nesten litt symbolsk.

Nå er vi snart i mål. Nissene har kommet ut, rådyr, hjort, isbjørn og flamingo er plassert rundt omkring, vi har ommøblert hele kåken, hengt opp nye bilder og nytt arvegods. Det fine skolekartet fra Møre og Romsdal har fått plass på tv-stua og en ny og ganske deilig orange stol har funnet veien inn i stua. Vi har kjøpt elektriske stearinlys og oljelamper for å unngå at alle veggene blir svarte igjen, og vi har tatt skogen inn og pynta med små juletrær i gamle medisinglass. Litt sånn som alle andre gjør, litt sånn som bare vi gjør.

Jeg er jo alltid så bastant på at jeg ikke skal følge strømmen og heller gå mine egne veier, men jeg ser jo det at jeg blir inspirert av det andre gjør, enten jeg vil innrømme det eller ikke. Takk for det forresten. At man kan innrømme slikt.Og at man kan bli inspirert. Jeg tok meg selv i å stå å vurdere en pyntedings i kobber her om dagen også, så enten er det jeg som har blitt julemykere i kantene eller så har jeg sett så mye av det at jeg tror jeg liker det. Eller kanskje jeg rett og slett bare liker det. Punktum.

Uansett, det BLIR jul, både her og der. Uansett om alt blir perfekt eller ikke. Uansett om vi kommer helt i mål.

Kanskje det faktisk er det som IKKE blir perfekt som blir best? Jula ligger jo også i hjertet. Og hjertet trumfer alt. Da får det være at det henger ei skeiv gardinstang på kjøkkenet og at det ikke ble noe juletre i år.

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1220.jpg
Vi skal bli eksperter på Møre og Romsdal

 

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1254.jpg
En stol til å bli glad av!

 

God tirsdag. Senk skuldene.

Smask,
fru Perez

Hårete engasjement

Det er mye engasjement der ute om dagen. Filmen til NRK om pelsdyr føles som en tikkende bombe som bare skal eksplodere. Det har bygget seg opp i flere dager. Jeg har ikke lyst til å se den, men jeg skal gjøre det likevel. Jeg vil se med egne øyne det som folk kommer til å snakke mest om i morgen. Mulig det er Fredsprisen og Malala som vinner spalteplassen, men jeg tviler på det. Dette er alt for engasjerende for hvermansen.

Jeg føler meg litt splittet i forhold til dette med pelsdyr. Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Jeg kommer fra ei bygd der mange lever av pelsfarmen sin og jeg kjenner de som har dette som jobb. Det er ålreite folk. Folk som har gått i klassa mi, som har vært venner av familien i hele mitt liv, folk som jeg liker og respekterer. Men så er det dette med hva de jobber med, da. Dyr i bur. For at vi skal få kle oss i pels.

Det er faktisk helt på trynet. Det er så unødvendig at jeg ikke forstår at noen faktisk ikke forstår hvor unødvendig det er. Det er fullt mulig at de fleste har et godt forhold til dyra sine og er glade i dem og gir dem kjærlighet og omsorg og seriøst BRYR seg, men jeg mener likevel at det er på tide å lukke disse burene for alltid. Uten noen inne i dem. Det er på tide å finne noe annet å tjene penger på.

Men hva med kylling? Hva med sau? Hva med kua? Og laksen?! Og gris! Ja hva med dem. De skal jeg skrive om en annen gang. Man MÅ ikke komme drassende på kyllingkortet hver gang pelsdyr blir nevnt. Det må gå an å snakke om en ting om gangen uten å sammenligne. Og jeg synes heller ikke vi kan komme drassende med kortet «hvis vi legger ned vil Asia fortsette og de plager dyra sine skikkelig, det gjør vi ikke her i Norge!» Nei vel. Så vi gjør ikke det. Sist jeg sjekket var det å klemme små dyr inn i små bur og gi dem ei sleiv med mat et par ganger om dagen, ikke akkurat sånn som man skal behandle noen.

Vi må slutte å heve oss så forbanna høyt over alle andre levende vesener på jorda. Vi MÅ ikke behandle dem akkurat som vi vil bare fordi vi kan og er overlegne i intellekt og liv. Det er snakk om et hjerte som banker, det er snakk om fire bein som liker å løpe på gress og snø. Det er snakk om små dyr som føler smerte og redsel. Det er snakk om retten til å leve. Fritt. Ute i naturen. (Og JA, jeg  vet at de dør om de blir sluppet fra burene og ut i frihet, det er ikke det jeg mener vi skal gjøre heller. Og ja, jeg vet jeg romantiserer det litt med bankende hjerter og små poter, men pokker heller – jeg mener det!)

Det er snakk om at vi må slutte å være så forbanna egoistisk at fordi vi vil kle oss i vakker pels, så bryr vi oss ikke om at de som en gang eide pelsen bare ble født og alet opp i ei nettingkasse fordi du skulle få det du hadde lyst på. Du som kanskje ikke engang tenker over eller gidder bry deg om at pels kommer fra levende vesener, du bare synes det er så deilig vakkert og dyrt at du VIL ha det. Jeg synes også at det er deilig vakkert, men jeg får meg ikke til å kjøpe det! Det er ekkelt å tenke på at det splitter nye plagget som henger der er laget av et levende dyr. Det er nesten sånn at jeg føler at de gigantiske pelskragene på jakkene fra Pajar og Parajumpers fortsatt puster og er varme. (Og JA jeg vet at de ikke kommer fra norske pelsfarmer, men de er likefullt ekle.)

Vi har ikke bruk for ny pels! Vi har en million andre klær vi kan kle oss i. Vi har så mange klær at vi kaster dem uten å ha brukt dem engang. Vi har så mange penger at vi kan gå i butikken og kjøpe en pels som tipptippoldemora til noen brukte, og den er akkurat like fin og bra nå som den var for to hundre år siden. Det finnes sikkert gamle pelsplagg nok der ute til oss alle om vi absolutt vil ha det. (Og selvsagt finnes det de som mener at er noe forbanna dritt å bruke gammel pels også, men JEG mener at det vi allerede har laget kan vi også bruke. Jeg mangler absolutt ikke empati for dyr fordi om jeg kjøper en gammel rev til å ha på anorakken min.)

Men vi trenger ikke lage nytt!

Vi kan gi oss nå.

En levende pels som selv kan bestemme om han vil ligge i bur eller ei.
En levende pels som selv kan bestemme om han vil ligge i bur eller ei.

Fredfull hilsen
fru Perez

Varme som deles flere ganger

I fjor hadde jeg stopshop som det så fint kalles. I forbindelse med denne innkjøpsstoppen fikk jeg faktisk litt tid til overs. Ikke det at jeg noen gang har brukt så veldig mye tid på shopping, misforstå meg rett – men man kan jo fort bruke en time eller to når man først går inn i en butikk? I alle fall, jeg følte at det at jeg ikke kunne gå i butikker og se på klær og nips og dilldall, ga meg litt tid og overskuddsenergi som måtte få utløp et sted.

Jeg hadde bestemt meg for at jeg kunne få lov til å bruke penger på garn, strikking er tross alt en hobby og det er ganske slemt å frarøve noen gleden av å utøve hobbyen sin. (Nå kan man jo si at shopping også kan være en hobby, men heldigvis tenkte jeg aldri på dèt mens jeg sleit ut de gamle klærne mine.)

Resultatet av strikkingen har så langt blitt godt over 100 luer. Jeg bruker i gjennomsnitt 2 kvelder på ei enkel lue. Skjerf har jeg også strikket, men det tar litt lengre tid og blir gjerne avbrutt med at jeg strikker ei lue eller to for å få noe annet eller ei annen farge å jobbe med.

I dag hadde jeg opprydding i produksjonen. Jeg har jo, som alle andre, bare ett hode og det er måte på hvor mange luer jeg kan bruke på en gang. Dessuten har jeg utviklet meg som strikker og det jeg strikket i fjor er plutselig ikke interessant. Jeg har blitt pirkete.  Jeg er glad i det jeg lager sjøl selv om det er en skjønnhetsfeil her og der, men det jeg strikker nå er enda bedre og enn det jeg laget i fjor. Jeg har blitt flinkere og jeg har selvsagt lyst til å bruke de nyeste luene selv. Enn så lenge. Med den farta jeg har er jo det som var nytt i forrige uke, allerede utdatert.

Jeg har gitt bort luer til de fleste på jobben, vennegjengen og familien. Og jeg har sagt at jeg skal gi bort overskuddslageret til noen som trenger det – uten å få gjort det. I dag gjorde jeg det.

Jeg pakket sammen en stor bærepose med luer og skjerf, kjørte opp til Asker og banket på døra hos Varmestua. I det jeg ga fra meg posen og fortalte hva det var, slo det meg et nanosekund at de kanskje ikke ville ha slikt. At det var tull av meg å komme med en haug med strikketøy i alle regnbuens farger. Mange små negative tanker spurta gjennom hodet mitt mens hun sto og så på meg og jeg prøvde å analysere ansiktsuttrykket hennes, men da fjeset sprakk opp i et stort smil, visste jeg at det var bortkasta tanker.

Hun ble så glad at JEG begynte å gråte.

Da jeg snudde meg for å gå, var den første tanken som slo meg at  «Den største gleda du kan ha det er å gjøre andre glad » faktisk har noe veldig viktig i seg.

Jeg er i full gang med ei ny lue.

En liten gjeng med luer som fortsatt skal få bo hos meg.
En liten gjeng med luer som fortsatt skal få bo hos meg.

Søndagssmask,
fru Perez

Kronprinsessen av utålmodighet

Jeg oppdaget strikking for et par år siden. Jeg har ei mor (og ei mormor) som er helt rå på håndarbeid, men jeg har aldri vært spesielt interessert i å lære det de kan – før altså i forfjor. Vi var på hytta, det regnet, det var sommerferie, nærbutikken hadde garnavdeling. Det var der det startet. Jeg tror jeg strikket fire luer på ei uke.

Jeg fortsatte med det, og jeg har kommet helt ut av tellinga på hvor mange luer det til slutt ble. Eller.. BLIR, er riktig ord her. Jeg strikker fortsatt luer. Jeg tror de fleste av mine venner og kolleger nå har ei. Det er så behagelig å strikke luer. Jeg er nemlig ikke så flink på tålmodighet, så det at jeg kan bli ferdig med noe i løpet av et par kvelder, er helt perfekt.

Da jeg var hjemme i barndommens dal i nå i høst, fikk jeg en stor pose med arvegarn. Jeg har faktisk så mye garn nå at jeg har fått en egen hylle i boden Jeg skal ikke si så mye om hvem det minner meg om, men jeg kan vel si såpass at jeg går i noens fotspor. Med STORE sko.

Men altså. Garnet jeg fikk sist jeg var hjemme har nå blitt til noe annet enn luer og skjerf! Da jeg begynte skulle det bli en genser. En skikkelig Perez-genser. Fri fantasi og fri form. Jeg har allergi mot fastsatte mønster.

I tillegg til å være hekta på strikking er jeg også ganske dypt inne i Netflixs mange brukbare og ubrukbare serier, og kombinasjonen av disse to gir en særdeles god fremdrift. Jeg glemmer hva jeg holder på med og det jeg strikker blir til av seg selv. Rundt og rundt. Plutselig hadde genseren blitt litt for lang til å være genser. Som den løsningsorienterte førtisen jeg tross alt er, fant jeg fort ut at jeg, istedet for å rekke opp igjen, bare kunne fortsette og heller lage en kjole. Jeg hadde jo mye mer bruk for en kjole enn en genser! Det jeg ikke tenkte så mye over, var at da jeg kom til ermene fikk jeg samme problemet. Jeg strikka meg bort. Fortapt i en serie. Rekke opp? Neida. Konklusjonen var at det var bedre med litt for lange enn litt for korte ermer.

Et par runder med heklenåla for å freshe opp med litt farge på kantene, noen runder med synåla for å montere og en runde i vaskemaskina, simsalabim: En ny kjole var født!

At plagg av garn strekker seg i vask, var ikke noe jeg tok med i beregningen. Dette har nå medført at ermene nå er like lange som kjolen. De er også litt for trange der de er sydd sammen med resten av kjolen, jeg hadde nemlig heller ikke tatt med i beregningen at jeg er tjukkere rundt overarmen enn rundt armleddet. Jeg har også laget hullet til hodet bittelitt for trangt, så her er det ikke noe slingringsmonn hva gjelder briller og øredobber. De er det greit å ta på ETTER at kjolen er på. For å toppe prosjektet og premiere meg selv, laga jeg ei lue som matcher. Litt som en tiara på toppen.

Om jeg er fornøyd? SELVSAGT! Hallo! Jeg har strikka en hel kjole! Jeg! Selveste kronprinsessen av utålmodighet!

At plagget er rart og skeivt og kan se ut som noe Bridget Jones har laget, er bare sjarmerende. Jeg tenker at det er helt perfekt jeg. Vi kler hverandre.

Det er altså bare å bøye seg i hatten.

 

IMG_0165

IMG_0217

God mandag der ute!

Smask,
fru Perez

Klær med mening

Jeg liker gamle klær. Jeg liker å arve hjemmelaga plagg som en gang betydde mye for den som laga det. Plagg som har en historie og som ikke bare er masseprodusert.

I dag har jeg en poncho jeg arvet av tanta mi. Litt usikker på årstallet her, men slutten av 70-tallet er nok et godt tips. Den får meg til å føle meg engelsk. Jeg kan lukke øynene og se for meg ruskevær og bølger på havet, lange sletter og damer med skaut og skjørt og lave jakthunder. Jeg skjønner jo at det muligens er dronning Elisabeth jeg ser for meg. Ute på de engelske hedene. Hvor et mord har funnet sted..

Jauda. Fantasien er det ikke noe i veien med på morrakvisten. Og dette på grunn av en poncho. Tenker jeg avslutter før jeg finner meg selv sitte dypt konsentrert på bussen, skrivende på en krim.

– Og noterer bak øret at jeg kanskje ikke skal se på Vera i helga.

IMG_9558.JPG

God fredag der ute! 🙂

Smask,
fru Perez