GODT NYTT ÅR!

Ei GOD jul er over. Fine dager i Tromsø, minusgrader, snøfokk og frost i nesehåra. Mange gode måltider, fine julegaver, glade barn, glade voksne, juletre, julemat, julepynt, juleglede, julegudstjeneste. Hele regla. Jeg elsker det. Jeg elsker disse tradisjonene som er like hos alle (selv om de er på forskjellige dager) noe som gjør at det ikke er helt forferdelig å ikke være «hjemme» på julaften. Hjemme er uansett der familien er, tenker jeg, selv om det er hos den familien man fikk på kjøpet den dagen bryllupsklokkene ringte. En utvidet familie. Flere å feire fine stunder sammen med. Flere å være glad i.

Nyttårsaften ble feiret på Geilo sammen med gamle venner og noen splitter nye. Enda flere å være glad i! Konemor slo på den største stortromma hun kunne finne og serverte en nyttårsmiddag verdig en flott miks av pyntehomoer, skibomser, jåledamer, stillongsmafia, nikkersadel og skravlekjerringer fra Klæbu, Narvik, Oslo, Stavanger, Tynset, Hamar, Søreide, Fannrem og Oppdal. Med eller uten tiara. Med eller uten høye hæler. En perfekt måte å gå ut av 2014 på: stappmett, fjørsilkebrisen og omgitt av glade folk.

Som det matvraket jeg er, tok jeg selvsagt bilder av alt vi spiste. Og som den deleglade dama jeg er, serveres det herved som perler på en snor: Til forrett slurpet vi i oss østers. Til forrett nr to fikk vi gravet laks. Hovedretten besto av dåhjort, hasselbackpoteter og auberginepurè med en saus vi ikke fikk nok av. Deretter «hvilte» vi litt med deilig ost (fra Tingvoll selvsagt) før vi gikk inn i sukkerhimmelen med en dessert bestående av myk marengs, multer og havreflarn. Selvfølgelig med bobler og viner spesielt valgt ut for hver rett.

Jeg har konkludert: Så lenge jeg lever kommer jeg til å være et lykkelig menneske. Jeg skal kjenne på sorgene og nedturene, bevare meg vel, men jeg skal hver eneste dag likevel tenke på hvor heldig jeg er som har fått akkurat det livet jeg har fått. Med de menneskene som finnes i det – og med de som dukker opp underveis og som også får en plass på den store hjertehylla.

Og maten. Den som legger seg i magen og på hoftebeina og som gjør at jeg bare strutter av kjærlighet.

Jeg har derfor de samme forsettene i år som tidligere: Jeg skal spise. Jeg skal elske. Jeg skal leve.

GODT NYTT ÅR ønskes deg!

DSC_0221

DSC_0222

DSC_0223

DSC_0225

DSC_0226

DSC_0230

DSC_0235

DSC_0240

DSC_0294

DSC_0323

DSC_0350

Smask,

fru Perez

G O D J U L ❤️

Jeg tok meg selv i å glede meg til å høre stemmen til Besten da jeg ringte til Nordmøre i dag og det tok noen nanosekunder før jeg husket at det var umulig. Det var noen rare nanosekunder. Det var mange følelser på en gang som raste gjennom kroppen. Heldigvis var Mormor der.

Når man mister noen, kommer tydeligvis andre man tidligere har mistet også frem, og jeg har gått og småsnufset i hele desember. Både for mine og for andres. Plutselig minner alt om noen som det ikke går an å ringe til eller besøke. Noen det ikke går an å høre stemmen til lenger. Hva er det med desember som gjør alt så ekstra trist og nært?

Jeg har alltid skrevet julekort. Til Besten – og til 40 andre. I år har jeg ikke skrevet et eneste ett. Jeg har rett og slett ikke hatt lyst, og det overrasker meg, all den tid jeg har lyst til å blogge og skrive vissvass andre steder. Jeg har prøvd, men ikke fått det til. Julekort ble plutselig så veldig virkelig. Det å bruke hånd og penn for å skrive noe på et fint kort, ble av en eller annen grunn så nært at jeg ikke orket å ta stilling til det, og jeg har lagt det i skuffen til neste år.

Bildet av Besten min og meg fra jula 1973 får bli mitt julekort i år.

Jeg ønsker deg og dine en riktig god jul, med kjærlighet, god mat og fred i sinnet.

Klem
fru Perez

Ny jul i gammelt hus

Vi havnet litt bakpå i år. Det ble liksom ikke samme schwungen over starten på julepyntinga, tankene var andre steder enn i eskene med kuler og glitter. Besten min fortjente noen stille uker. Mens vi var på Nordmøre for å ta farvel med ham, ble stua og kjøkkenet vårt mala og vi kom tilbake til hvit og fin Askelien. Nesten litt symbolsk.

Nå er vi snart i mål. Nissene har kommet ut, rådyr, hjort, isbjørn og flamingo er plassert rundt omkring, vi har ommøblert hele kåken, hengt opp nye bilder og nytt arvegods. Det fine skolekartet fra Møre og Romsdal har fått plass på tv-stua og en ny og ganske deilig orange stol har funnet veien inn i stua. Vi har kjøpt elektriske stearinlys og oljelamper for å unngå at alle veggene blir svarte igjen, og vi har tatt skogen inn og pynta med små juletrær i gamle medisinglass. Litt sånn som alle andre gjør, litt sånn som bare vi gjør.

Jeg er jo alltid så bastant på at jeg ikke skal følge strømmen og heller gå mine egne veier, men jeg ser jo det at jeg blir inspirert av det andre gjør, enten jeg vil innrømme det eller ikke. Takk for det forresten. At man kan innrømme slikt.Og at man kan bli inspirert. Jeg tok meg selv i å stå å vurdere en pyntedings i kobber her om dagen også, så enten er det jeg som har blitt julemykere i kantene eller så har jeg sett så mye av det at jeg tror jeg liker det. Eller kanskje jeg rett og slett bare liker det. Punktum.

Uansett, det BLIR jul, både her og der. Uansett om alt blir perfekt eller ikke. Uansett om vi kommer helt i mål.

Kanskje det faktisk er det som IKKE blir perfekt som blir best? Jula ligger jo også i hjertet. Og hjertet trumfer alt. Da får det være at det henger ei skeiv gardinstang på kjøkkenet og at det ikke ble noe juletre i år.

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1220.jpg
Vi skal bli eksperter på Møre og Romsdal

 

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1254.jpg
En stol til å bli glad av!

 

God tirsdag. Senk skuldene.

Smask,
fru Perez

En hedersmann har forlatt oss

Tirsdag 18 november døde Besten min. Den fineste, snilleste, gode, besteste Besten i hele verden.

Han har vært her i hele mitt liv. Han har alltid vært i mamma, tante og onklene mine sine sine liv, alle barnebarna sine liv, de ni oldebarna sine liv, svigerbarna sine liv. Den fine og sammensveisede familien som han og mormor har laget. Han har vært her hver eneste dag siden alle vi ble født.

Nå er han ikke her lenger.

En hedersmann har forlatt oss etter 91 år på jorda. Et langt liv som har fylt oss som er igjen med veldig mange og gode minner.

Den første seljefløyta han laget til meg. Den trygge klippen som alltid var rolig og som hadde tid og tålmodighet til å forklare meg alt jeg lurte på. Som gikk tur med hendene bak på ryggen mens han så seg rundt med våkent blikk og fortalte oss alt om fugler, dyr, fjell og fjord. Som røkte pipe og pusset på de vakre tingene han laget i snekkerbua si. Som har laget bord, stoler, skap, senger og lamper som henger rundt i hjemmene til alle i familien, og også i mange andre hjem. Som ga deg det du ønsket deg så lenge det kunne lages i tre.

Han som rosemalte vakre kister. Som bad bordbønn før hvert måltid. Han som syklet fra Hoven til jobben på Sunndalsøra hver en dag, uansett vær. Han som lærte meg å elske roser. Som hadde den vakreste hagen jeg noen gang har sett. Som kunne alt som var verd å kunne om blomster. Som lot meg hjelpe ham i grønnsakshagen. Som lot meg sitte på ei grein i epletreet å drømme hele dagen om jeg ville. Som ga meg tips til hvordan jeg skulle holde liv i markjordbærhagen min. Som spikket gevær og pil og bue når vi ville leke cowboy og indianer i skogen. Som bygde lekestue og bittesmå møbler til oss.

Han som leste Fadervår for meg hver kveld når jeg var på besøk. Som lot meg være hos dem på sommerferie i flere uker i strekk og som aldri ble lei av meg. Han som lot meg tegne store damer med flotte kjoler på den gamle tapeten i stua da de skulle pusse opp. Som synes at jeg var ei skrulle da jeg satt klistra foran tv`n og så på at prinsesse Diana giftet seg. Han som lot meg gå på skøyter inne, fordi teppegulvet var tykt nok til å tåle ei lita flis som meg. Han som bar meg på skuldrene. Han, som for meg, var verdens sterkeste mann med sine solbrune og senete arbeidsarmer.

Han, som tok meg med på utallige sommerferier til Sogn. Som kjøpte middag til meg på Turtagrø, stoppet når jeg måtte kaste opp på Sognefjellet og tok meg med rundt for å hilse på slektninger i Måren, Høyanger, Lånefjorden, Balestrand, Kvamsøy, Selje og flere andre perler i dette fantastisk vakre fylket. Som viste meg hvor han kom fra, hvor de bodde, hvor de gikk turer da de var små, hvor han og mormor giftet seg. Som visste alt som var å vite om historien.

Han, som ga meg gleden over å få bo hos dem på Tingvoll i to år da jeg gikk på videregående. Som lot meg låne bilen selv om han visste at jeg løy og slett ikke skulle hente noen skolebøker, men kjøre og kjøpe øl. Han som ikke ville at jeg skulle få meg undulat, men som ble den beste vennen til fuglen og lærte ham å plystre til morgenkaffen. Han som ble veldig glad hver gang jeg tok med meg skolekamerater hjem til kveldsmat og prat rundt kjøkkenbordet.

Han som alltid svarte «Neimen, e da ho Anne!» når jeg ringte, og fikk meg til å føle meg som den mest verdifulle personen i hele verden. Som hvisket «Gud velsigne deg» i øret mitt den dagen jeg giftet meg, og ga meg den viktigste klemmen jeg noen gang har fått. Som alltid ba oss kjøre forsiktig, som alltid spurte hvordan Konemor og Børre hadde det og som alltid var interessert i hva vi holdt på med. Han som i en alder av 87 år, ikke greide å holde seg unna byggeprosjekter og sto i stigen hjemme hos oss i Askelien og ga Konemor tips.

Han som for åtte måneder siden, da jeg var på helgebesøk hos ham og mormor, listet seg stille rundt i stua for ikke å vekke meg og jeg gjemte meg under dyna og latet som jeg sov mens jeg egentlig lå og sugde inn hvert eneste inntrykk og gjemte ham i hjertet.

Han som kunne alle salmene i boka og som hver dag leste i bibelen og andaktsboka. Han som hadde et så avklart og godt forhold til  Vår Herre at jeg er overbevist om at han ble tatt imot med stort smil og et «Velkommen, Steinar. Jeg har ventet på akkurat deg.»

Fine Besten min. Jeg har kjent deg så lenge jeg har levd.

Jeg kommer alltid til å mangle deg i livet mitt.

Hvil i fred og vent på meg. ♥

Klem fra Femmer`n.

Høysensitiv morgenstund

I natt var Per Frost på besøk. Han hadde lagt et fint slør med rim over terrassen og plena og rutene i vindfanget var dekket av isroser. Himmelen var rød, frosttåka lå over Oslofjorden og sola sto opp i det bussen min susa over Sandviksbrua. Det slo meg mens jeg satt der, hvor utrolig lite som skal til for å gjøre en morgenstund bra. Litt sol og frostrøyk, litt lys og farger og starten på dagen blir helt annerledes enn når det er mørkt og vått.

Da jeg kom til Oslo, tok jeg meg tid til å gå innom Fuglen i Universitetsgata. Jeg kjøpte meg en dobbel americano, slo inn ca 7000 kroner på betalingsautomaten og fikk beskjed om at beløpet var alt for høyt. Takk for det, tenkte jeg, lo litt sammen med søta bak disken og gikk smilende derfra. Jeg ruslet i halvtomme Oslogater, så på sola som snek seg over høye hus, møtte en hyggelig kollega og startet dagen med Kreativ Frokost, ny læring og inspirasjon.

Jeg tenkte mens jeg så på himmelen på Vettre, mens jeg så ut bussvinduet på sjøen, mens jeg trakk inn den kalde lufta, mens jeg nippa til kaffen, mens jeg så på fargene på husene jeg passerte, arkitekturen, lyset, sola, de nye passene som ble presentert på frokosten….. at alt var så veldig TYDELIG. Akkurat som når man redigerer bilder og legger på metning eller kontrast. Alt var så klart. Alt var så fint.

Alt var så til stede.

Og så slo det meg at det kanskje var kroppens overlevelsesinstinkt som slo inn. Jeg vet at jeg har noen triste og vonde dager foran meg, det føles i hvert fiber når jeg tillater meg å kjenne på det. Jeg tror at dette var hjernens snille, gode gjerning: Å gi meg disse fine opplevelsene slik at jeg skal møte de tunge dagene med litt godt påfyll og underlag.

Man kan jo tro hva man vil om akkurat dette. Jeg lager lett mine egne regler for å forstå ting. For å få en knagg å henge følelsene på.
Normalt ville alt dette vært tegn på århundrets migreneanfall, men ikke denne gangen.

Livet. Døden. Kjærligheten.
Tre ord som rommer alt.
Som gir påfyll i varierende grad og form, og som til tider kan brukes som man selv ønsker det.

Jeg er klar for å ta farvel.

 

IMG_0785.JPG

 

 

xoxo,
Fru Perez

Norsk-Spansk ordbok

SvigerPerez bor i Spania. Hvert år siden Konemor og jeg ble sammen, har vi vært der på sommerferie pluss at vi har feiret sånn ca hver annen jul der. Svigerfar Perez sin store familie er spredt utover landet, men de fleste bor i sør. Vakre sør med lange sandstrender og hundre varmegrader året rundt.

Etter elleve år på ferie i Spania, kan jeg enda ikke snakke spansk. Det er min største dårlige samvittighet her i livet. Jeg skjønner hva som blir sagt og jeg kan følge med på en samtale andre har, men ikke pokker om jeg greier si noe sjøl. Ikke noe annet enn takk og ja og selvsagt og slike ord som alle kan. Hvert år har jeg planer om å tøffe meg opp og SI noe, en lang setning for eksempel – for jeg vet jo at det ligger der inne, jeg KAN gjøre meg forstått hvis jeg vil (og jeg er veldig flink når jeg er ALENE, for da MÅ jeg) – men så er det dette med å bare hoppe i det. Frykten for å si noe feil. Gudameg, jeg er så pinglete på noen punkter at jeg burde hatt juling. Hvem bryr seg om jeg sier et ord baklengs? Ingen!

Min kones tremenning med mann og barn bor i Sevilla. Han er veldig flink til å skrive til meg. Han er interessert i hvordan vi har det og hvordan det er i Norge og sender meldinger på Facebook og jeg svarer – ved hjelp av Google translate. Jeg kan skrive på metervis til ham – men når jeg ser på meldingene etterpå, forstår jeg jo ikke en dritt av hva jeg har sagt, så da må jeg oversette tilbake til norsk.

Og sånn går no dagan.

Det som er greia er at han har oppdaget Snapchat. Og jeg kan jo ikke avvise ham, jeg synes jo det er moro å få bilder fra Spania og følge med på livet deres – men greia er at han sender MELDINGER via Snap, og da vettu…. DA stopper det opp. Jeg har hittil tatt skjermdump av det han skriver for så å klippe og lime og oversette og svare tilbake, men det oser jo lang vei at det kommer til å ta halve dagen min. Jeg har faktisk enda ikke fått svart.

Konklusjonen: Jeg må rett og slett bare tvinges til å lære meg Spansk.

Jeg må bare hoppe i det.

Antonio: Si lees esto, es tu culpa que ahora tengo que aprender español de verdad! 😉

when

Beso y abrazo,
fru Perez