Pølseskinn

Jeg har en 2XU-løpetights som egenlig bare ligger der. Den ser så alt for liten ut at jeg ikke har orket tanken på å tvinge den på meg. I dag gjorde jeg det, fordi jeg fortsatt sliter litt med «idrettsskaden» i leggen og tenkte dette pølseskinnet ville holde støttestrømpene skikkelig på plass  – og  plutselig forsto jeg hvorfor folk går i slike dagen lang. Simsalabim, sa det – og plutselig var jeg fast og fin som en nyfiska makrell!

Men nei, jeg har IKKE tenkt å bruke den til hverdags. Jeg har absolutt ikke noe med hva folk går kledd i, men voksne damer i løpetights, skinnjakke og designerveske på vei til jobb kan jeg meget vel styre meg for. En ting er fjortisene, de er unnskyldt, jeg har vært fjortis sjøl og vet hvordan det er og hvor mye rart man går i, men voksne damer? Med erfaring og vett? Nei, ærlig talt.

Disse pølseskinna er like «ulovlig» som hverdagsplagg (altså, med mindre du faktisk HAR vært eller er på vei til trening) som hvite strømpebukser på godt voksne damer, er.

Bortsett fra disse adspredende tankene hadde jeg en nydelig zen-morgenstund sammen med Børre. Vi gikk i en time langs sjøen og kosa oss, helt alene, bare fuglekvitter og sola som steika på den sammenklemte rompa mi.

Og snart er det sommerferie.

 

IMG_4638

xxx

fru Perez

Viktige regler

Jeg går alltid med Børre i bånd. Han er nesten døv, han har et meget godt utviklet jaktinstinkt – og jeg vet aldri når båndtvangen begynner og slutter, så for sikkerhets skyld er han i bånd hele tiden.

Her om dagen var jeg så «tøff» at jeg slapp båndet og lot ham stå alene og lukte på en gresstust, og akkurat da kom det selvsagt ei sur ei gjennom skogen.

«Det er båndtvang nå, men det vet du selvsagt! Du kan få bot!» Jeg forholdt meg overraskende rolig til denne negative tilsnakkinga, og sa at DET er vel ikke det verste i verden, å få ei bot. «Det er sure penger da!» fortsatte hun. Jeg fortalte henne, fortsatt rolig, at hensikten med båndtvangen ikke er å unngå bot – at det faktisk er langt alvorligere ting som kan skje, men så kjente jeg det begynte å frese litt innvendig og klok av tidligere skade tok med meg Børre og gikk.

Det er faktisk ganske urovekkende at det er «jeg kan få ei bot» folk tenker på når regler skal følges. Samme greia med det å bruke bilbelte. Eller kjøre fartsgrensa. Eller ikke kjøpe sprit til småunger.

Det er da for svarte ikke bare for vår egen del at disse reglene finnes – det er for ANDRES del også! Kanskje til og med MEST for andres del, de har aldri bedt om å bli offer for vår uansvarlighet.

Er det mulig å fokusere litt mer på det? Takk. 

12891617_10156734408820010_3921832754525735036_o

Mvh Børre og fru Perez

Bloggnerding

Jeg innrømmer det. Jeg savner å ha bloggen på Blogspot. Jeg ble litt nyforelska i WordPress på grunn av alle de flotte malene som finnes, men enden på visa er jo at jeg aldri finner et utseende som er bra nok. Jeg må stadig bytte fordi det dukker opp nye tema som var bedre enn det forrige og det blir jo bare tull! Hva skjer med gjenkjennelseseffekten til rosabloggen min da liksom?

Jeg savner oppdateringer fra bloggene jeg følger som lå så pent opplistet. Jeg savner å lett kunne søke i gamle innlegg. Jeg savner oversikten over mine innlegg.

Jeg savner rett og slett den gamle høyremenyen min.

Jeg savner interaksjonen med de andre bloggerne. Den har jeg helt mistet etter at jeg byttet plattform. Og akkurat den kontakten med de andre var jo litt av det som var morsomt med å blogge. Nå føler jeg at jeg bare snakker med meg selv, og det blir ikke særlig interessant i lengden. (Ikke for å undervurdere dere som faktisk har kommentert eller likt ting her inne i wordpressland, altså. Jeg setter STOR pris på det!)

Jeg vurderer å reversere. Ommøblere litt der ute i internettet igjen. Nå har jeg ommøblert hjemme og på kontoret. Det føles fornuftig at dette er neste steg.

Rastløs? Jeg?

Har jeg aldri hørt noe om.

Hva synes DU forresten? Likte du bloggen best da den lå på fruperezpersonlig.blogspot.no eller liker du den best nå? Hva er mest oversiktlig og leservennlig? Jeg regner med at de fleste leser på mobil og da er det vel antagelig ett fett hvilken plattform som brukes, men hvis vi tenker pad eller pc, store fine flater (som jeg liker best selv) – hvilken liker du best da?

På forhånd takk!

blogg

Slik ser den «gamle» bloggen ut på PC. Mye finere?

Smask!

fru Perez

Regjeringsraserianfall

Fant jeg nettopp opp et nytt ord nå? Jeg fikk i alle fall et slikt anfall i dag tidlig. Jeg ble rasende på regjeringen etter at det hadde bygget seg opp over flere dager. Jeg er så irritert og sint og forbanna og sur på alt det dumme og idiotiske de gjør at jeg faktisk skriver en sinnablogg om det. (Ja harru sett.)

Jeg har aldri engasjert meg så veldig i politikk, men jeg skjønner jo hvorfor nå. Det er fordi det meste har gått på skinner tidligere. Det har ikke vært noe vits i å hisse seg nevneverdig opp fordi alt har vært trygt og traust og til det beste for de fleste.

Nå skal gamlelandet selges, de rike har fått mer penger, enslige foreldre, uføre og arbeidsledige får mindre å rutte med, barn blir sendt ut av landet, vi kan suse rundt på det utrolig viktige kjøretøyet segway mens vi fryder oss over å kunne gå i butikker på søndager. Ironisk nok i friluftslivets år. Og så skal vi fortsatt ha en viss mulla i landet, bare at han skal sendes til ei lita bygd i Trøndelag.

Det eneste jeg foreløpig kan si at jeg applauderer fra regjeringa, er dagens åpning for dyrepoliti. Men det er vel kanskje bare en utspekulert taktikk fordi de har gjort så mye annet TULL? Skal de mykgjøre oss med dette?

Jeg får fnatt. Jeg irriterer meg så innmari over den gjengen med blåruss og smurfer, at jeg får magesår dersom jeg ikke slutter med det. Og når jeg tenker på hvor mange jeg kjenner som faktisk stemte disse blåbæra inn på tinget, da blir jeg sur. Jeg håper seriøst at de ikke sitter og applauderer all galskapen som syder ut av dørene på Løvebakken. Da må jeg vurdere flere ting.

Sånn. Pust.

Bilde lånt her: http://alegnasolutions.com.au/services/psychology/anger-management-therapy/

Bilde lånt her: http://alegnasolutions.com.au/services/psychology/anger-management-therapy/

 

Lettere temperert hilsen,
fru Perez

Bygdefest for spellemenn

Jeg ble sittende å tenke på noe da jeg så på Spellemann på lørdag. For det første så var det ikke så forferdelig bra en sending (nå modererer jeg meg veldig her, bare så det er sagt) og jeg følte behovet for å gjemme meg bak puta flere ganger. Det gror og vokser i musikkmiljøet i Norge, men jeg synes ikke at det kom til syne i programmet. Den ene P`en etter den andre ble dratt frem, og ære være bokstaven P altså, men vi har et stort alfabet å ta av.

Og vi har SÅ mange flotte lokaler og flinke arrangører som kunne bidratt til at Spellemann ble et SHOW en slik utdeling verdig. Hvorfor kom all konfettien helt til slutt da Sondre Lerche tok av på scenen? Det burde jo vært slik stemning gjennom hele! Den halvpoetiske hviskestemmeopplesingen av hvem som var nominert, var sikkert gjennomtenkt og hadde en mening, men for mitt vedkommende ble det bare et eneste langt snork.

Vel. Det jeg egentlig ble sittende å gruble på, var det at Norge er et så lite et land at Spellemann føles som en bygdefest. En fest i et samfunnshus der lokale helter vi ikke har hørt om står på scenen og de som ikke drikker karsk står og kommenterer de andres oppførsel og gjemmer sladder til dagen etter.

Etter at de sosiale mediene kom og gjorde oss alle til venner og følgere med alle, enten det er popstjerner, programledere eller andre kjendiser, har landet vårt blitt enda mindre enn det var. Å se på innenriksnyheter på statskanalen føles som å se lokal-TV og vi har allerede sett det på Instagram eller lest det på Twitter. Hva kjendisene tenker og mener om ting, hvor de er, hvem de er sammen med og hva de spiser vet vi også. Vi kjenner alle. Vi vet hva de har på seg før vi ser dem på TV. Vi vet hvordan vorspielet og naschpielet var. Vi vet hva A mener om B og vi vet hva resten av landet også mener om akkurat dette.

Vi skal se på et show der musikkfavorittene våre skal hylles og vi istedet blir sittende å lure på hvorfor alle STÅR rundt scena, hvorfor programlederne er så søte og milde i stemmen at det føles som om det er en barnebokopplesing vi er på, om de som er nominert har meldt seg på selv og hvorfor det ikke er ikke tegn til glitter, glamour og ENGASJEMENT blant publikum i det hele tatt. Twitter tar av i negative meldinger, Åse Kleveland må ha jukselapper for å huske teksten sin.

Og så møter man vennegjengen på kafè dagen etter, alle meninger har allerede blitt luftet i en eller annen kanal og vi sier «Ja det leste jeg på Facebook» når noen prøver å fortelle noe de har opplevd. Og så snakker vi om det som skjedde på veien til kafeen som vi enda ikke har rukket å poste ut til verden. Og om hvorfor i all verden alle heter noe med P i artistnavnet sitt.

Bygdefest anno 2015.

1898044_10154696916350010_5154672421848687931_n

mvh fru Perez
(- fortsatt med P.)

Hjemmespaavdelingen

Ettersom jeg er helt ufattelig dårlig til å gå i butikker (fordi jeg er lat, hater kø og valgets kvaler – for øvrig en god kombinasjon når det kommer til det å gjennomføre nok et år med innkjøpsstopp) hender det at jeg plutselig mangler viktige ting. Sånn som ansiktsskrubb, for eksempel.

I helga fikk jeg likevel gjort noe med det, helt uten å gå i butikken. Konemor, som ellers ikke er en fast leser av blogger av noe slag (for utenom min, selvsagt) hadde kommet over en oppskrift på hjemmeskrubb.

Frem med kaffegrut, kokosnøttolje og honning! Vi laget en salig blanding og skrubbet ivei.

Gleden over frisk og glad hud uten å ha brukt tid på noe annet enn å grise og le litt, var meget tilfredsstillende og anbefales på det varmeste.

Hvis noen føler behov for å krediteres for denne gode ideen, si fra! Jeg er nemlig ganske nyforelsket i oppskriften og vil gjerne hedre den som hedres bør.

2015/01/img_2626.jpg

Smask!
fru Perez

Det finnes ikke dårlig vær!

Det er kaos på Østlandet. Det er skøytebane på alle veier og jeg takker høyere makter for at jeg verken har anorexia eller benskjørhet. Takke seg til litt overskuddspolstring fra julematen som beskytter mot knall og fall.

Vi fikk en fantastisk julegave i år. En paraply med blå himmel og skyer inni. For en fabelaktig oppfinnelse! Man KAN jo ikke bli sur av å gå i regn når man går under en slik?

Jeg tok meg selv i å holde paraplyen litt på skeiva da jeg traska gjennom Oslo i går. Sånn at de som gikk forbi meg skulle få et glimt av blå himmel og kanskje trekke litt på smilebåndet. Jeg tror det funka. Enten det eller så var det jeg som så rar ut og derfor de smilte. Samma det egentlig. Så lenge folk smiler er det ett fett om det er av meg eller noe annet.

GOD HELG!

IMG_2537

Smask!
fru Perez

Perfekt uperfekt

Jeg vet at jeg deler for mye og for ofte og for mange hjerter på Facebook og litt for mye sukkerspinn til tider, men pokker heller: jeg HAR det jo bra! Og det har jeg lyst til å dele. Verre er det ikke. Det er ikke pynting på noe som helst. Det er ikke for å fremstå bedre enn det jeg er og det er ikke for å skryte eller for å være perfekt. Skryter jeg sier jeg fra om at det er det jeg gjør. Og perfekt blir jeg aldri. Ikke vil jeg være det heller. Det jaget som mange holder på med for å være perfekte er ikke noe jeg i det hele tatt orker bruke en kalori på å bli en del av.

Jeg velger å fokusere på det som er positivt. Positivt er ikke nødvendigvis perfekt.

Ta i dag for eksempel. I dag har jeg den sjølstrikka kjolen på meg. Jeg måtte jobbe litt for å tøffe meg opp til å gå i den. Konemor sa jeg var fin og jeg vet at hun ikke lyver, men likevel.. jeg var skeptisk. Jeg brukte litt tid på å unnskylde meg for at jeg ser litt rar ut i dag, men da den ene kollegaen etter den andre kom bort til meg for å se på kjolen og den ene (som er designer) sa at  «Det KUNNE faktisk vært en Filippa K-kjole» da ga jeg opp.

Jeg dåna litt. Hun sa det nok bare for å være snill, men snill er HELT I ORDEN for meg.

Snill får meg til å smile resten av dagen.

49c63169c960e139a48f4e1688b1fbb0 http://www.pinterest.com/pin/260434790927493538/

SMASK!
fru Perez

Tingenes overflodstilstand

Jeg begynte å tenke på noe her en dag. Jeg tenker selvsagt på noe HVER dag, men det er ikke alltid det er så veldig interessant. Ikke at det jeg har tenkt på nå er SÅ spennende heller egentlig, men litt. LITT interessant er det faktisk.

Jeg begynte nemlig å tenke på hva slags maskiner og elektriske duppedingser av forskjellig slag som finnes rundt om i de tusen hjem. Og så begynte jeg å tenke på hva vi IKKE har.

Vi har ikke tørketrommel. Vi har ikke oppvaskmaskin. Ikke har vi mikrobølgeovn heller. For ikke å glemme: vi har ikke kjøkkenmaskin med eltekrok og annet utstyr. Vi har ikke bil. Vi har ikke varmepumpe. Ikke snøfreser. Ikke iPad. Ikke surroundanlegg, smartklokke, printer, scanner, GPS, tredemølle, spinningsykkel, Playstation, Nintendo, X-box, DVD-spiller, videokamera, parabolantenne, fryser, GoPro, drone, vinskap, innebygd støvsuger, gassovn på kjøkkenet, kaffemaskin, brusmaskin, kjøttkvern, iskremmaskin, popcornmaskin, sukkerspinnmaskin, isbitmaskin, øltappetårn, massasjeapparat eller regulerbar seng.

Vi har selvsagt NOE. Vi har blant annet en juicer, en blender og en mixmaster. En stavmixer. En perkulator, vaffeljern, TV, gassgrill, bordgrill, plenklipper, elektrisk knivsliper, kaffekvern, strykejern, krølltang, hårføner og klippemaskin. En drill. En pc, iPhone, pulsklokke, MiniDisc (jeg nekter å kvitte meg med den) og en kantklipper.

Og JEG har en riskoker og ei brødbakemaskin. Som står i boden.

Det er nesten rart at vi overlever hverdagen.

Har du noe elektrisk jeg har glemt å nevne?

IMG_2501 Jeg HAR mixmaster. Til marengs. Kun. 😉

Smask!
fru Perez

Snusfornuftig

Jeg har brukt snus i mange år. Det føles veldig rart å skrive akkurat dette, all den tid jeg sitter her med nylakkede negler, lipgloss og perleøredobber. Det passer liksom ikke inn i bildet mitt, men det er nå en gang slik det er. Jeg har ikke snusa MYE men jeg har tatt meg en snus etter middag. Hver dag. I og med at jeg bare har snust hjemme (og på fest) har jeg ikke følt meg som noen grovbarka snuser. Jeg har ikke presentert meg som «Hei, fru Perez her. Jeg bruker snus.» Jeg har ikke holdt på med smugsnusing, men jeg har heller ikke gått rundt på jobb med snusleppe.

Grunnen til at jeg skriver dette, er fordi jeg fant ut at jeg skulle slutte. Og er du klar over hvor VANSKELIG det var? Det er kanskje et par måneder siden jeg tok min siste snus, og jeg tenker enda på det. Etter middag. «Hvor var det nå jeg la snusen? Åja, jeg har sluttet.» Og så kjenner jeg på det at jeg faktisk har et sug. Og da blir jeg litt nervøs. Og irritert. Og så skjønner jeg at jeg ikke har tenkt på konsekvensene av snusing. Fordi det er noe som ikke plager andre. Det er noe man bare har i munnen og som nesten ikke vises. Jeg har ikke tenkt, rett og slett.

Jeg røyka i mange år. Jeg begynte på ungdomsskolen som så mange andre, kjøpte tipakninger med Prince Mild for ca tolv kroner på Domus og hang på «Røykahugen». Jeg slutta og begynte noen ganger i løpet av årene, helt uten problem, og slutta med hverdagsrøyking på midten av nittitallet. Det var et friminutt jeg ikke var med ut for å ta en røyk, og da jeg kjente hvor vondt de andre lukta da de kom inn igjen, kutta jeg tvert og røyka kun når jeg var alene eller på fest med andre røykere som luktet like vondt. Da jeg ble sammen med ikkerøykende Konemor ble det automatisk kun festrøyking.

Det som er greia med den lange avhandlingen om røyking, er at jeg aldri har følt noe SUG etter røyk. Jeg har aldri følt meg avhengig og jeg kan slutte med festrøyken når som helst. (Den synes jeg forresten er litt hyggelig og det er derfor jeg holder igjen, det er jo ute blant røykerne man får høre sladderen, ikke sant?)

Jeg har aldri tillatt kroppen min å bli AVHENGIG av noe. Men når det gjelder SNUS…. der har jeg faktisk hatt et overraskende slutteproblem! Og så tenker jeg på hvor innmari mange UNGE det er som bruker snus og så tenker jeg at de faktisk ikke vet hva de holder på med. All ære til de ungdommene som ikke begynner å røyke, men å begynne å snuse istedet er altså ikke så lurt heller.

Så snusfornuftig har jeg blitt. Toogførr og endelig skjønt tegninga.

Det er bare å gratulere.

I det minste matcher neglelakken.
I det minste matcher neglelakken.

Mvh
fru Perez

Julepynt i januar? Ja selvsagt, ærru gæærn?

Jeg burde skrevet et langt og engasjert innlegg om de forferdelige henrettelsene i Paris i går, men jeg lar de som har skikkelig peiling på slikt ta seg av den saken. Jeg synes for øvrig at det er en helt forkastelig avskyelig handling og jeg forsvarer alles rett til å skrive og tegne akkurat hva de vil uten å måtte bli drept for det. Jeg er kan hende ikke enig i alt som skrives og tegnes, men ingen skal drepes for å bruke penn.

Nu vel. Det jeg egentlig skulle skrive om var noe så dypt og interessant som julepynt i januar. Jeg har prøvd og prøvd å ikke la meg irritere over denne artikkelen, men jeg greier ikke la være. Jeg greier ikke slutte å irritere meg over at vi tilsynelatende har fått en haug med interiøreksperter i detta landet (legg merke til at jeg ikke skrev «interiøreksperter») som skal fortelle oss hvordan ting skal være.

Selvsagt har jeg fortsatt julelysene hengende ute, hvordan skal man ellers kunne se hvor man går? Selvsagt har jeg en og annen julenips i stua og selvsagt kaster jeg ikke amaryllis og andre juleblomster på huet og ræva ut fordi jula er over. I god antiforbruksånd skal blomstene få leve til de sier hadet av seg selv.

Der jeg kommer fra kaster nemlig Tjuende-Knut jula ut. Der jeg kommer fra pynter vi juletreet lillejulaften. Der jeg kommer fra blir alt pyntet de siste dagene før julaften og greit nok at treet drysser og vi begynner å bli litt lei av nissefar i januar, han har det ikke travelt med å pakkes ned. Vi tar ned stjerna og adventsstaken, bevare meg vel, ventetiden er over – men resten? Det får står til «tjuainnknut» kommer. Vi har nemlig ikke rukket å bli drittlei fordi vi gjorde oss ferdig med all pyntinga i november.

Og jeg vil ha meg frabedt å bli kalt LAT fordi jeg holder på en tradisjon.

Venter på våren? I januar?

Det er ikke meg det har rabla for i alle fall.

IMG_2063

Smask og tålmodighet,
fru Perez

Det er vel bare å hoppe i det?

Jeg vurderer et nytt år med innkjøpsstopp. Det har ligget litt i bakhodet i det siste, og ting som ligger i bakhodet har en tendens til å presse seg frem til slutt. Saken er HVA jeg gjør med det. Gjennomfører eller driter i det?

Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt gjerrig eller voksen eller fornuftig eller hva det er, men jeg blir seriøst provosert av hvor mye folk kjøper. At det er opplest og vedtatt av romjula er ei tid der man skal suse rundt i butikker og BYTTE alt man har fått til jul. Jeg kan ikke huske jeg noen gang har bytta noe. Muligens jeg er veldig heldig med det jeg får og at de som gir meg ting vet hva jeg vil ha, eller så er jeg veldig enkel å glede. Jeg har i alle fall ingen som helst lyst til å bli påvirket av reklamen på tv`n som roper om store romjulsbyttedager og salg. Jeg blir bare irritert av det.

Og apropos salg. Det er jo den o store måneden for salg nå. Julepynt til halv pris. Klær. Møbler. Sko. Nips. Alt er på salg. Og salg betyr at man sparer mye, ikke sant? Det er utrolig hvor mye man plutselig har bruk for bare fordi at noe er på salg. At man har femti fra før av det samme, det gjør jo ikke noe.

Vi blir så påvirket av alle mekanismene rundt det å pushe ting på oss, at vi ikke forstår det sjøl engang. Vi bare gjør det vi tror vi må gjøre: Kjøper noe.

Nei jeg er ikke noe dydsmønster som aldri gjør noe galt eller aldri går på en smell, men jo eldre jeg blir – og jo mer ålreit jeg får det i forhold til personlig økonomi og livet generelt, jo mer opptatt blir jeg av dette med forbruk. At fordi jeg KAN så kjøper jeg akkurat det jeg har lyst på akkurat når jeg vil. Hva skjer med å ønske seg ting til bursdag og jul da? Alle jeg spurte før jul, svarte «neeeeei, jeg vet ikke jeg? Jeg har jo alt..» når jeg spurte hva de ønsket seg. Og det er jo sånn det har blitt. Vi HAR alt. JEG har alt. Jeg har kjoler og skjørt og bukser og skjorter og gensere og sportsutstyr så jeg klarer meg dette året og neste. Og neste også sikkert.

Jeg tror faktisk jeg tar en runde til med stopshop. Eller, bedre enn det: Jeg foretar en permanent forandring. Jeg skal faktisk bli ei sånn ei som ikke bare kjøper og fyller opp skapet med klær fordi jeg har lyst på det der og da. Jeg skal bruke det jeg har og jeg skal kjøpe nytt når det virkelig trengs. Det er særdeles vanskelig å slite ut klær, men jeg skal gjøre det.

Om jeg ikke bare kan gjøre dette uten å skrive om det og utbasunere det for hele verden og komme med pekefingere til alle andre? Joda. Men det er enklere for meg å foreta en endring når jeg har skrevet det. Når jeg har det svart på hvitt. Når jeg har et mål og en mening. Når jeg har en liten konkurranse gående med meg selv.

Jeg vil ikke være en del av overflodsforbrukssamfunnet og fylle opp klesskapet mitt bare fordi jeg er så heldig at jeg bor og lever her på gullberget.

Sånn. Sagt. Høyt.

I dag har jeg tatt på en kjole jeg kjøpte for lenge siden og enda ikke har brukt.

Skjønner?

Tror det er helt greit jeg.

tumblr_mlfo2h32ws1s2948io1_1280

Smask!

Fru Perez