Bygdefest for spellemenn

Jeg ble sittende å tenke på noe da jeg så på Spellemann på lørdag. For det første så var det ikke så forferdelig bra en sending (nå modererer jeg meg veldig her, bare så det er sagt) og jeg følte behovet for å gjemme meg bak puta flere ganger. Det gror og vokser i musikkmiljøet i Norge, men jeg synes ikke at det kom til syne i programmet. Den ene P`en etter den andre ble dratt frem, og ære være bokstaven P altså, men vi har et stort alfabet å ta av.

Og vi har SÅ mange flotte lokaler og flinke arrangører som kunne bidratt til at Spellemann ble et SHOW en slik utdeling verdig. Hvorfor kom all konfettien helt til slutt da Sondre Lerche tok av på scenen? Det burde jo vært slik stemning gjennom hele! Den halvpoetiske hviskestemmeopplesingen av hvem som var nominert, var sikkert gjennomtenkt og hadde en mening, men for mitt vedkommende ble det bare et eneste langt snork.

Vel. Det jeg egentlig ble sittende å gruble på, var det at Norge er et så lite et land at Spellemann føles som en bygdefest. En fest i et samfunnshus der lokale helter vi ikke har hørt om står på scenen og de som ikke drikker karsk står og kommenterer de andres oppførsel og gjemmer sladder til dagen etter.

Etter at de sosiale mediene kom og gjorde oss alle til venner og følgere med alle, enten det er popstjerner, programledere eller andre kjendiser, har landet vårt blitt enda mindre enn det var. Å se på innenriksnyheter på statskanalen føles som å se lokal-TV og vi har allerede sett det på Instagram eller lest det på Twitter. Hva kjendisene tenker og mener om ting, hvor de er, hvem de er sammen med og hva de spiser vet vi også. Vi kjenner alle. Vi vet hva de har på seg før vi ser dem på TV. Vi vet hvordan vorspielet og naschpielet var. Vi vet hva A mener om B og vi vet hva resten av landet også mener om akkurat dette.

Vi skal se på et show der musikkfavorittene våre skal hylles og vi istedet blir sittende å lure på hvorfor alle STÅR rundt scena, hvorfor programlederne er så søte og milde i stemmen at det føles som om det er en barnebokopplesing vi er på, om de som er nominert har meldt seg på selv og hvorfor det ikke er ikke tegn til glitter, glamour og ENGASJEMENT blant publikum i det hele tatt. Twitter tar av i negative meldinger, Åse Kleveland må ha jukselapper for å huske teksten sin.

Og så møter man vennegjengen på kafè dagen etter, alle meninger har allerede blitt luftet i en eller annen kanal og vi sier «Ja det leste jeg på Facebook» når noen prøver å fortelle noe de har opplevd. Og så snakker vi om det som skjedde på veien til kafeen som vi enda ikke har rukket å poste ut til verden. Og om hvorfor i all verden alle heter noe med P i artistnavnet sitt.

Bygdefest anno 2015.

1898044_10154696916350010_5154672421848687931_n

mvh fru Perez
(- fortsatt med P.)

Voksenopplæring

Det er en ting (vel, det er flere, men jeg skal fatte meg i korthet) som stadig overrasker meg at voksne mennesker gjør. Det er at de lar bikkja si pisse på gudbedremeg alt som står i veien: Postkasser, blomsterpotter, leker, sykler, biler, gjerder, søppelbøtter… stort sett. Alt.

Vi har en mur ut mot veien. Denne muren har et fristende hjørne der innkjørselen vår er. For å unngå at dette hjørnet er gult året rundt, for å unngå at vår egen hund begynner å markere der og for å unngå at barn (som hender har en hvilepause akkurat der) ikke får det på klærne, har jeg prøvd forskjellige ting for å fange hundeeiernes oppmerksomhet.

Jeg hadde blant annet noen blomsterpotter stående der i sommer, men de ble ødelagt. Av urin. Det er skikkelig deilig. Ingen ting er så morsomt som å måtte ha på engangshansker når man skal løfte opp blomsterpottene. Nå har vi fått ei stor blomsterkasse på samme sted, som et bittelite hint – uten at det hjelper nevneverdig. Noen lar til og med bikkja drite der. Uten å ta opp. Enda søppelbøtta vår står to meter unna.

Jeg vet at det er lett å gå i egne tanker når man er ute og lufter hunden. Jeg vet at jeg i alle fall ikke alltid følger med på hvor Børre går og hvor han snuser, men når jeg går forbi eiendommer prøver jeg faktisk å passe på at han ikke markerer på postkassene eller på gjerdestolpene. Det er en million andre steder han kan gjøre det.

Er det frekt av meg å sette opp et skilt? Hadde du blitt så barnslig provosert av det som bare voksne mennesker kan bli, eller hadde du tatt et hint?

Bildet har jeg lånt her: http://www.bokstavbutikken.no/skilt/standardskilt/ingen-tissing
Bildet har jeg lånt her: http://www.bokstavbutikken.no/skilt/standardskilt/ingen-tissing

mvh
fru Perez

Uviktig blogginnlegg

Lørdag, sol og blå himmel. Og endelig litt snø i Asker! Mer skal det i alle fall ikke til før jeg blir litt gladkristen og går amok med kamera. Hvor mange bilder som er viktig å ta av litt snø kan jo diskuteres. Hvor viktig det er å dele bilder av litt snø kan også diskuteres, men det var nå en gang det jeg hadde lyst til å gjøre i dag.

Det er helt surrealistisk å tenke på at det andre steder i dette lille landet er orkan. Jeg sender gode tanker til dere.

God lørdag ønskes!

DSC_0044

DSC_0040

DSC_0037 Snøras i rhododendronbusken.

Utsikt fra tv-stua.

DSC_0006

]DSC_0025

Smask!
fru Perez

Ny jul i gammelt hus

Vi havnet litt bakpå i år. Det ble liksom ikke samme schwungen over starten på julepyntinga, tankene var andre steder enn i eskene med kuler og glitter. Besten min fortjente noen stille uker. Mens vi var på Nordmøre for å ta farvel med ham, ble stua og kjøkkenet vårt mala og vi kom tilbake til hvit og fin Askelien. Nesten litt symbolsk.

Nå er vi snart i mål. Nissene har kommet ut, rådyr, hjort, isbjørn og flamingo er plassert rundt omkring, vi har ommøblert hele kåken, hengt opp nye bilder og nytt arvegods. Det fine skolekartet fra Møre og Romsdal har fått plass på tv-stua og en ny og ganske deilig orange stol har funnet veien inn i stua. Vi har kjøpt elektriske stearinlys og oljelamper for å unngå at alle veggene blir svarte igjen, og vi har tatt skogen inn og pynta med små juletrær i gamle medisinglass. Litt sånn som alle andre gjør, litt sånn som bare vi gjør.

Jeg er jo alltid så bastant på at jeg ikke skal følge strømmen og heller gå mine egne veier, men jeg ser jo det at jeg blir inspirert av det andre gjør, enten jeg vil innrømme det eller ikke. Takk for det forresten. At man kan innrømme slikt.Og at man kan bli inspirert. Jeg tok meg selv i å stå å vurdere en pyntedings i kobber her om dagen også, så enten er det jeg som har blitt julemykere i kantene eller så har jeg sett så mye av det at jeg tror jeg liker det. Eller kanskje jeg rett og slett bare liker det. Punktum.

Uansett, det BLIR jul, både her og der. Uansett om alt blir perfekt eller ikke. Uansett om vi kommer helt i mål.

Kanskje det faktisk er det som IKKE blir perfekt som blir best? Jula ligger jo også i hjertet. Og hjertet trumfer alt. Da får det være at det henger ei skeiv gardinstang på kjøkkenet og at det ikke ble noe juletre i år.

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1220.jpg
Vi skal bli eksperter på Møre og Romsdal

 

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1254.jpg
En stol til å bli glad av!

 

God tirsdag. Senk skuldene.

Smask,
fru Perez

Lyset i mørketia

Det føles som en evighet siden sist sola var innom, og da den åpenbarte seg på lørdag var jeg snar til å gå ut med Børre. Vettrebukta er en liten perle i nabolaget og vi pleier ofte å snike oss forbi forbudsskiltet for å ta bilder av sjøen – eller impulsbade litt. Det var dog litt for kaldt for bading denne dagen.

Blikkstille, frostrøyk, en liten båt som tøffa forbi, en kar som sto og fiska på svaberget, sola som blinka i overflata.

Blå himmel, blå sjø. Blåfrossen på fingrene etter intens bildeknipsing.

Vi bor i et vakkert land, uansett hvilken årstid det er.

bukta

IMG_0976

IMG_0982

IMG_0992c

 

Smask,
fru Perez

Teit i tights

Jeg er en av de som irriterer meg grønn over folk som er uniformert i treningstights, «ridejakke» og LV-veske. Gjerne også med en «kaffe latte på lett» i hånda. Jeg synes det ser latterlig ut og enda mer latterlig er det når jeg vet at mange av de som går sånn, ikke akkurat kommer rett fra trening eller er på vei dit, eller har vært på trening de siste fem åra – selv om det er det motemagasinene skal få oss til å tro. «Denne moten er perfekt for folk som er i farta mellom trening og jobb og er opptatt av å kle seg i noe bekvemt og enkelt og samtidig se pene ut.»

Enda mer latterlig blir det når jeg vet at de går sånn fordi de tror det symboliserer velstand. «Se på meg, jeg er rik og fresh og sporty og har fri i dag og jeg har nettopp kommet fra en time med min PT og nå skal jeg bare shoppe litt i Bogstadveien med venninnene før jeg går hjem og spiser salat.»

Det som irriterer meg ALLER mest, er at jeg irriterer meg over dette.

Hva er det med disse stillongsene som provoserer meg så innmari? Er det fordi jeg synes det er høl i huet å bruke tusenlapper på en stillongs (som heter tights fordi det er laget av et annet materiale enn stillongs) når man ikke engang trener i den, eller er det fordi jeg også gjerne skulle hatt så fin rompe at jeg uten blygsel kunne gått med stumpen blottet uten genser over eller genser hengende rundt hoftene? (det er sikkert veldig 80-tallet, men det hender jeg gjør det.)

Eller er det fordi jeg egentlig også helst ville gått slentrende rundt med kaffekoppen, men kan ikke fordi jeg må jobbe og tjene penger sånn at jeg kan betale regningene mine?

Er det rett og slett den misunnelige kjerringa i meg som har våknet?

Jeg går tur i stillongs. Bak frem. Er det så mye bedre enn å gå i skinnende klisterbukse midt i handlegata?

Hvem skal ta seg en bolle her? Er det tightsdamene, eller er det jeg?

Jeg tenker vi sier det sånn at så lenge jeg ikke er perfekt selv har jeg ingen som helst grunn til å bruke energien min på hva andre går kledd i.

Dessuten: det bor en sau i oss alle. Jeg følger også flokken – selv om det ikke er i tights.

 

 

adc6b29baa1cd1fabe2ca6636b1411f0

Teit smask,

fru Perez

Jeg skal hilse fra fjellet

Vi var på Geilo i helga og selv om det var tåke herfra til evigheten, var det likevel vakkert. Det var som om naturen selv hadde lagt et mykt Instagramfilter over alt. (Du vet du bruker IG mye når du ser verden gjennom diverse filter. Note to self.)

Jeg har aldri før vært på Geilo. Stedet minnet meg om Oppdal. Fjell, fjøs og sportsbutikker. Jeg kjente jeg likte meg der.

Hver gang jeg så ut gjennom vinduet, tenkte på det siste verset i dette diktet av Jon Østeng Hov. Verset blir ofte brukt i dødsannonser og har derfor også en litt trist undertone, men det er likevel mest vakkert.

Jeg vokste opp på fjellet. Jeg kommer fra fjellet. Jeg elsker fjellet.

 

Skal hilse fra fjellet
jeg kommer med bud;
det lyste så herlig der inne.
På floene vogga myrduna brud,
mens viddene lekte så linne.

Det let i kvar busk, det var slikt et kor,
og sang til mitt øre seg søkte.
Og rypa, min elskede, møtte mitt spor,
hvor sti langs med bekken seg krøkte.

Det glitret i stryket, det blinket i vak,
og gleden i brystet mitt bruste.
Over aurete botn storfisken rak,
mens fjellbrisen vasskorpa kruste.

Værhardt sto fjellbjørka, vindvridd og låg,
mens nevera trivelig smilte.
Og under dens lauvheng med glede jeg såg,
at villreinen stille seg kvilte.

Skal hilse fra fjellet – det evige land,
hvor moskus og jerven har bolig.
Min lengsel dit inn er blitt som en brann.
Kun der får jeg fred og blir rolig.

 

 

IMG_9895

IMG_9915

IMG_9926

IMG_9930

IMG_9933

IMG_9936

IMG_9939

GOD mandag ønskes! 🙂

Smask,

fru Perez