Viktige regler

Jeg går alltid med Børre i bånd. Han er nesten døv, han har et meget godt utviklet jaktinstinkt – og jeg vet aldri når båndtvangen begynner og slutter, så for sikkerhets skyld er han i bånd hele tiden.

Her om dagen var jeg så «tøff» at jeg slapp båndet og lot ham stå alene og lukte på en gresstust, og akkurat da kom det selvsagt ei sur ei gjennom skogen.

«Det er båndtvang nå, men det vet du selvsagt! Du kan få bot!» Jeg forholdt meg overraskende rolig til denne negative tilsnakkinga, og sa at DET er vel ikke det verste i verden, å få ei bot. «Det er sure penger da!» fortsatte hun. Jeg fortalte henne, fortsatt rolig, at hensikten med båndtvangen ikke er å unngå bot – at det faktisk er langt alvorligere ting som kan skje, men så kjente jeg det begynte å frese litt innvendig og klok av tidligere skade tok med meg Børre og gikk.

Det er faktisk ganske urovekkende at det er «jeg kan få ei bot» folk tenker på når regler skal følges. Samme greia med det å bruke bilbelte. Eller kjøre fartsgrensa. Eller ikke kjøpe sprit til småunger.

Det er da for svarte ikke bare for vår egen del at disse reglene finnes – det er for ANDRES del også! Kanskje til og med MEST for andres del, de har aldri bedt om å bli offer for vår uansvarlighet.

Er det mulig å fokusere litt mer på det? Takk. 

12891617_10156734408820010_3921832754525735036_o

Mvh Børre og fru Perez

Snikende julefølelse

Svigermor er i hus, en hel kanin ligger i kjøleskapet og gleder seg til å bli middag i morgen, spanske aviser ligger på bordet og selv om jeg ikke forstår så mye av det som står der, forstår jeg noen ord – og så er jeg jo innmari flink til å se på bilder!

Selv om hodet (selvfølgelig) er fullt av snørr, bihulene er potte tett og stress for alt jeg muligens ikke har fått gjort på jobb ligger over meg som en mare, kjenner jeg også at den sniker seg innpå. Denne julefølelsen. Den kom med svigermor, tror jeg. Og den spanske avisa. Da vet jeg at det er rett rundt hjørnet: Fridager, god mat, familie, snø – og nordlys. I år skal feire Perez-jul i Tromsø.

Børre skal være med og har fått nytt bur for anledningen. (Han er nemlig litt for tjukk til å bli med inn sammen med oss.) Jeg har aldri flydd med hund før og er bittelitt nervøs, men jeg vet jo at Børresen er en trygg og kul kar og at de som jobber i SAS er snille folk som behandler ham fint. Så lenge han har noe mykt å ligge på og Lille Kanin er med, kommer dette til å gå så fint atte. Det er nok verre for mødrene enn det er for ham.

Jeg gleder meg til julegudstjeneste i Ishavskatedralen, til pinnekjøtt og andre godsaker, til å leke med nevø på 7 år, til late dager, kald luft, fjell og hav, ei god bok og fred i hjertet. Det er det hele jula handler om, tenker jeg. Fred i hjertet.

Og litt klining med kona.

IMG_1418

børe
Smask,
fru Perez

Børresens innflyttingsdag

I dag er det to år siden vi hastelånte en bil og kjørte så fort vi kunne til Kvinlog i Kvinesdal.

Vi fikk en telefon fra oppdretter Eva på Liljeskogen om at hun hadde fått tilbake en treåring, og hun lurte på om vi var interesserte i å hilse på ham.  Om vi var? Pelle hadde nettopp forlatt oss og det var så tomt hjemme at det føltes som om det var ekko i det lille huset vårt.

Vi skulle bare ha ham på prøve i en måned i første  omgang, men i det gikk ned på huk foran grinda og han kom løpende mot oss for å hilse, var vi solgt. Den lille, rare, bustete krabaten ble med oss hjem, lå og snorket høyt i buret sitt hele turen og på veien fra Kvinlog til Asker, ble Brando til Børre.

Den aller mest verdifulle bilturen i mitt liv.

At Børre aka Børresen aka LilleBøll aka Lillemann aka Børrefjerten aka Gullungen kom til oss, trives sammen med oss og nå er så integrert at vi krangler om ostepopen, det er lykka i livet.

Processed with VSCOcam with g3 preset

børris523371_10153090178010010_939513047_n

GOD mandag ønskes! 🙂

Smask,
fru Perez