Uviktig blogginnlegg

Lørdag, sol og blå himmel. Og endelig litt snø i Asker! Mer skal det i alle fall ikke til før jeg blir litt gladkristen og går amok med kamera. Hvor mange bilder som er viktig å ta av litt snø kan jo diskuteres. Hvor viktig det er å dele bilder av litt snø kan også diskuteres, men det var nå en gang det jeg hadde lyst til å gjøre i dag.

Det er helt surrealistisk å tenke på at det andre steder i dette lille landet er orkan. Jeg sender gode tanker til dere.

God lørdag ønskes!

DSC_0044

DSC_0040

DSC_0037 Snøras i rhododendronbusken.

Utsikt fra tv-stua.

DSC_0006

]DSC_0025

Smask!
fru Perez

Ny jul i gammelt hus

Vi havnet litt bakpå i år. Det ble liksom ikke samme schwungen over starten på julepyntinga, tankene var andre steder enn i eskene med kuler og glitter. Besten min fortjente noen stille uker. Mens vi var på Nordmøre for å ta farvel med ham, ble stua og kjøkkenet vårt mala og vi kom tilbake til hvit og fin Askelien. Nesten litt symbolsk.

Nå er vi snart i mål. Nissene har kommet ut, rådyr, hjort, isbjørn og flamingo er plassert rundt omkring, vi har ommøblert hele kåken, hengt opp nye bilder og nytt arvegods. Det fine skolekartet fra Møre og Romsdal har fått plass på tv-stua og en ny og ganske deilig orange stol har funnet veien inn i stua. Vi har kjøpt elektriske stearinlys og oljelamper for å unngå at alle veggene blir svarte igjen, og vi har tatt skogen inn og pynta med små juletrær i gamle medisinglass. Litt sånn som alle andre gjør, litt sånn som bare vi gjør.

Jeg er jo alltid så bastant på at jeg ikke skal følge strømmen og heller gå mine egne veier, men jeg ser jo det at jeg blir inspirert av det andre gjør, enten jeg vil innrømme det eller ikke. Takk for det forresten. At man kan innrømme slikt.Og at man kan bli inspirert. Jeg tok meg selv i å stå å vurdere en pyntedings i kobber her om dagen også, så enten er det jeg som har blitt julemykere i kantene eller så har jeg sett så mye av det at jeg tror jeg liker det. Eller kanskje jeg rett og slett bare liker det. Punktum.

Uansett, det BLIR jul, både her og der. Uansett om alt blir perfekt eller ikke. Uansett om vi kommer helt i mål.

Kanskje det faktisk er det som IKKE blir perfekt som blir best? Jula ligger jo også i hjertet. Og hjertet trumfer alt. Da får det være at det henger ei skeiv gardinstang på kjøkkenet og at det ikke ble noe juletre i år.

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1220.jpg
Vi skal bli eksperter på Møre og Romsdal

 

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1254.jpg
En stol til å bli glad av!

 

God tirsdag. Senk skuldene.

Smask,
fru Perez

Maksimalistisk kjærlighet

Innerst inne er min indre tiara en kjempestor maksimalist. Ei som ELSKER mye av alt som er bra og fint og gjerne også store doser av det. Se på mat for eksempel. Da jeg var lita elsket jeg å spise mormors ertesuppe fra den største skåla jeg kunne finne, og jeg ville veldig gjerne bruke ei skei som egentlig hørte til et salatbestikk. Den var i alle fall dobbelt så stor som vanlige skeier er. Når jeg fikk lov til å bruke disse, kunne jeg spise både to og tre runder med suppe og jeg dagdrømte om at jeg var en miniputt og at alt rundt meg var veldig stort. Jeg gjør ikke slikt lenger, men jeg liker fortsatt best å spise fra store skåler. Og jeg liker store porsjoner.

Jeg er en skikkelig pyntehomo. Jeg liker å pynte meg selv og jeg liker å pynte rundt meg. Jeg blir fort glad i ting jeg har fått eller kjøpt og som minner meg om noe. Dette fører til at jeg har problemer med å begrense meg hva gjelder nips. Det aller meste av det man får eller kjøper minner jo om noe eller noen! Ta de to på bildet under for eksempel. Bambi har har knekt beinet og fått en plasterlapp istedet for å bli kassert, selv om han ble kjøpt på Nille en kald vinterdag og kostet to femti og en knapp. Pynten han har rundt hodet stammer fra et julebord vi hadde i heimen en gang. Isbjørn ved siden av ble kjøpt i Tromsø. Selvsagt. Man må jo ha en isbjørn fra Tromsø! Og selvsagt må alle små figurer ha navn. Isbjørn og Bambi får lov til å komme ut å lufte pelsen sin hver jul, men hadde det vært opp til meg så hadde de stått fremme året rundt.

Sånn er det med alt. Jeg vil gjerne at alt står fremme hele tiden. Det går jo ikke når man bor på 59 kvadrat. Det sier seg selv. Og jeg er SÅ glad hver gang vi har ei sjau her hjemme og får rydda unna og alt blir ryddig og fint og det er god plass og lite å tørke støv av – men i løpet av kort tid har jeg på mirakuløst vis greid å snike ting frem igjen. «Jeg skal jo bare.» Og vips så står bambier og bjørner og gyngehester og lysestaker og gamle pokaler fra Alpingruppa 1984 rundt omkring i huset.

Jeg forstår at Konemor får fnatt. Derfor ble jeg litt ekstra glad i henne her om dagen da hun kom hjem med en nydelig kronhjort med sølvglitter på og sa hun hadde kjøpt den til meg.

DET er kjærlighet det.

IMG_1168

Fredagssmask!
fru Perez

Huset blir til mens du bor

Før vi flytta til Asker bodde vi på Sagene i Oslo. I en splitter ny leilighet uten en eneste skeiv vinduskarm. Apropos vinduskarm forresten: da vi skulle selge og jeg så bildene, så jeg at vi hadde trehvite lister rundt vinduer og dører. Og så stygt som det var! Jeg forstår ikke at jeg ikke hadde sett det før. Snakk om å bli blind for det man bor midt oppi. Men altså, det var ikke DET jeg skulle si (selv om jeg er glad for å få sagt det.) Det jeg skulle si var at jeg aldri helt fant roen i den leiligheten. Det var alt for «ordentlig» der. Alt for strigla. Ikke noe å tak i, annet enn å male og å ommøblere.

Jeg er glad vi flytta. Vi kunne kanskje funnet oss et hus som trengte litt mindre oppussing, men gjort er gjort og jeg angrer bare av og til. (Som i starten da putene frøs fast i veggen på soverommet.) Det tar tid å gjøre alt som skal gjøres, men på den andre siden så blir vi aldri arbeidsledige eller har tid til å kjede oss. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg kjeda meg, men det er ikke bare huset sin skyld. Det er også Internettet sin. Men det er en annen historie.

Altså, det jeg skal frem til er at vi er ferdige med ETT rom. (Hørte jeg en fanfare?) Spisestua har blitt tv-stue og det er den smarteste ommøbleringen vi har gjort hittil. Tømmerveggen på stua har blitt frigjort (er det ikke teit hvordan man møblerer etter tv`n?) og greit nok så ser tv`n litt puslete ut på veggen der den henger nå, men det er greit. Vi trenger ikke større. Bula vår har fått godstoler og puffer til å hvile de slitne beina på og vi er strålende fornøyde.

Spisestuemøblene har havnet på stua og i og med at vi kasta ut sofaen, har vi nå DEN danseplassen der. Planen er å få tak i en gammel jålesofa eller en sjeselong som kan pynte opp litt. Og ting står ikke akkurat der det skal stå, men jeg deler bilder uansett. Og først er det maling i store doser. Alt skal freshes opp.

Det er bare seks rom igjen. (Det var deilig å si. Det høres ut som om vi har DET store huset.) Man kan vel si det så klisjeaktig at huset blir til mens man bor? Tenk så gørr kjedelig det hadde vært om alt hadde vært perfekt helt fra starten av. (Sa hun og trøsta seg selv litt.)

Gleden over det hele får være at vi verken har tenkt å skille oss eller melde oss på Sinnasnekkern, til tross for evighetsprosjekt.

IMG_9367

IMG_9376

God tirsdag! 🙂

fru Perez

Ommøblering og skeive greier

Når man bor i et lite hus på 59 kvadrat, er det en del logistikk som må fungere. Alt bør ha sin faste plass, vi kan ikke ha for mye av noe og når noen skal ligge over, må det planlegges. Gjesterommet fungerer til daglig som avlastingsrom for ytterklær og kjøkkenmaskiner, og hver gang vi skal ha overnattingsgjester, trenger vi en halv dag for å rydde frem senga og bære alt ut i boden. Når vi så skal ha noe i boden, ligger det garantert nederst og bakerst, og så må alt ut og inn igjen. Enda mer rotete enn forrige gang.

Alt får ringvirkninger når huset er så lite. Flytter jeg på ei hylle må jeg også flytte på noe annet som igjen gjør at jeg må flytte på enda mer. Det er derfor best at ting står der de alltid har stått, men sånt greier ikke jeg. Jeg har ommøblert siden jeg var stor og sterk nok til å flytte på et møbel selv, og den greia der har fulgt meg siden. Uansett hvor jeg har bodd har jeg prøvd møblering i alle variasjoner. Da Konemor og jeg flyttet sammen, hendte det mer enn en gang at hun gikk rett i veggen når hun kom snikende hjem utpå natta – fordi jeg hadde snudd senga mens hun var ute.

Nå er det Askelien det handler om. Her er det ikke så mange muligheter for ommøblering, så til daglig går det i flytting og reorganisering av lysestaker, blomster og bilder. Litt snuing av spisebord. Litt flytting av stoler. Litt dytting og mekking. Nå derimot, nå gjør vi en skikkelig omkalfatring. Alle rom males. Spisestua (kontoret på tegningen) skal gjøres om til tv-stue. Sofan er kasta ut og stua blir «stor» spisestue. Hyllene havner i boden, noe som gjør at senga på gjesterommet igjen kan bli dobbeltseng og ekstramadrasser står klare i tilfelle storinnrykk. Det vi ikke trenger blir gitt bort. Det som er ødelagt kastes. Det som skal samles på, havner på loftet. Og FOR et system det blir i boden!

Vi har bodd her i over 7 år. Jeg aner ikke hvilket nummer dette er i rekken av ommøbleringer, men det jeg vet er at det blir veldig fint denne gangen også og at jeg er optimist.

Bygge på?

Jeg har faktisk ikke lyst. Jeg synes det er helt greit at jeg må lære meg til å tenke kreativ, alternativt og ikke kjøpe alt jeg har lyst på. Og så har dette gamle, skeive huset fra 1880 sin helt spesielle sjarm som jeg elsker å ta vare på. Små (alt er relativt), gamle skeive damer – lite, gammelt og skeivt hus. Perfekt kombinasjon. Og helt sikkert ment to be.

5_413970002

Onsdagssmask,

fru Perez