Ny jul i gammelt hus

Vi havnet litt bakpå i år. Det ble liksom ikke samme schwungen over starten på julepyntinga, tankene var andre steder enn i eskene med kuler og glitter. Besten min fortjente noen stille uker. Mens vi var på Nordmøre for å ta farvel med ham, ble stua og kjøkkenet vårt mala og vi kom tilbake til hvit og fin Askelien. Nesten litt symbolsk.

Nå er vi snart i mål. Nissene har kommet ut, rådyr, hjort, isbjørn og flamingo er plassert rundt omkring, vi har ommøblert hele kåken, hengt opp nye bilder og nytt arvegods. Det fine skolekartet fra Møre og Romsdal har fått plass på tv-stua og en ny og ganske deilig orange stol har funnet veien inn i stua. Vi har kjøpt elektriske stearinlys og oljelamper for å unngå at alle veggene blir svarte igjen, og vi har tatt skogen inn og pynta med små juletrær i gamle medisinglass. Litt sånn som alle andre gjør, litt sånn som bare vi gjør.

Jeg er jo alltid så bastant på at jeg ikke skal følge strømmen og heller gå mine egne veier, men jeg ser jo det at jeg blir inspirert av det andre gjør, enten jeg vil innrømme det eller ikke. Takk for det forresten. At man kan innrømme slikt.Og at man kan bli inspirert. Jeg tok meg selv i å stå å vurdere en pyntedings i kobber her om dagen også, så enten er det jeg som har blitt julemykere i kantene eller så har jeg sett så mye av det at jeg tror jeg liker det. Eller kanskje jeg rett og slett bare liker det. Punktum.

Uansett, det BLIR jul, både her og der. Uansett om alt blir perfekt eller ikke. Uansett om vi kommer helt i mål.

Kanskje det faktisk er det som IKKE blir perfekt som blir best? Jula ligger jo også i hjertet. Og hjertet trumfer alt. Da får det være at det henger ei skeiv gardinstang på kjøkkenet og at det ikke ble noe juletre i år.

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1220.jpg
Vi skal bli eksperter på Møre og Romsdal

 

 

/home/wpcom/public_html/wp-content/blogs.dir/3e7/74873121/files/2014/12/img_1254.jpg
En stol til å bli glad av!

 

God tirsdag. Senk skuldene.

Smask,
fru Perez

Kronprinsessen av utålmodighet

Jeg oppdaget strikking for et par år siden. Jeg har ei mor (og ei mormor) som er helt rå på håndarbeid, men jeg har aldri vært spesielt interessert i å lære det de kan – før altså i forfjor. Vi var på hytta, det regnet, det var sommerferie, nærbutikken hadde garnavdeling. Det var der det startet. Jeg tror jeg strikket fire luer på ei uke.

Jeg fortsatte med det, og jeg har kommet helt ut av tellinga på hvor mange luer det til slutt ble. Eller.. BLIR, er riktig ord her. Jeg strikker fortsatt luer. Jeg tror de fleste av mine venner og kolleger nå har ei. Det er så behagelig å strikke luer. Jeg er nemlig ikke så flink på tålmodighet, så det at jeg kan bli ferdig med noe i løpet av et par kvelder, er helt perfekt.

Da jeg var hjemme i barndommens dal i nå i høst, fikk jeg en stor pose med arvegarn. Jeg har faktisk så mye garn nå at jeg har fått en egen hylle i boden Jeg skal ikke si så mye om hvem det minner meg om, men jeg kan vel si såpass at jeg går i noens fotspor. Med STORE sko.

Men altså. Garnet jeg fikk sist jeg var hjemme har nå blitt til noe annet enn luer og skjerf! Da jeg begynte skulle det bli en genser. En skikkelig Perez-genser. Fri fantasi og fri form. Jeg har allergi mot fastsatte mønster.

I tillegg til å være hekta på strikking er jeg også ganske dypt inne i Netflixs mange brukbare og ubrukbare serier, og kombinasjonen av disse to gir en særdeles god fremdrift. Jeg glemmer hva jeg holder på med og det jeg strikker blir til av seg selv. Rundt og rundt. Plutselig hadde genseren blitt litt for lang til å være genser. Som den løsningsorienterte førtisen jeg tross alt er, fant jeg fort ut at jeg, istedet for å rekke opp igjen, bare kunne fortsette og heller lage en kjole. Jeg hadde jo mye mer bruk for en kjole enn en genser! Det jeg ikke tenkte så mye over, var at da jeg kom til ermene fikk jeg samme problemet. Jeg strikka meg bort. Fortapt i en serie. Rekke opp? Neida. Konklusjonen var at det var bedre med litt for lange enn litt for korte ermer.

Et par runder med heklenåla for å freshe opp med litt farge på kantene, noen runder med synåla for å montere og en runde i vaskemaskina, simsalabim: En ny kjole var født!

At plagg av garn strekker seg i vask, var ikke noe jeg tok med i beregningen. Dette har nå medført at ermene nå er like lange som kjolen. De er også litt for trange der de er sydd sammen med resten av kjolen, jeg hadde nemlig heller ikke tatt med i beregningen at jeg er tjukkere rundt overarmen enn rundt armleddet. Jeg har også laget hullet til hodet bittelitt for trangt, så her er det ikke noe slingringsmonn hva gjelder briller og øredobber. De er det greit å ta på ETTER at kjolen er på. For å toppe prosjektet og premiere meg selv, laga jeg ei lue som matcher. Litt som en tiara på toppen.

Om jeg er fornøyd? SELVSAGT! Hallo! Jeg har strikka en hel kjole! Jeg! Selveste kronprinsessen av utålmodighet!

At plagget er rart og skeivt og kan se ut som noe Bridget Jones har laget, er bare sjarmerende. Jeg tenker at det er helt perfekt jeg. Vi kler hverandre.

Det er altså bare å bøye seg i hatten.

 

IMG_0165

IMG_0217

God mandag der ute!

Smask,
fru Perez

Klær med mening

Jeg liker gamle klær. Jeg liker å arve hjemmelaga plagg som en gang betydde mye for den som laga det. Plagg som har en historie og som ikke bare er masseprodusert.

I dag har jeg en poncho jeg arvet av tanta mi. Litt usikker på årstallet her, men slutten av 70-tallet er nok et godt tips. Den får meg til å føle meg engelsk. Jeg kan lukke øynene og se for meg ruskevær og bølger på havet, lange sletter og damer med skaut og skjørt og lave jakthunder. Jeg skjønner jo at det muligens er dronning Elisabeth jeg ser for meg. Ute på de engelske hedene. Hvor et mord har funnet sted..

Jauda. Fantasien er det ikke noe i veien med på morrakvisten. Og dette på grunn av en poncho. Tenker jeg avslutter før jeg finner meg selv sitte dypt konsentrert på bussen, skrivende på en krim.

– Og noterer bak øret at jeg kanskje ikke skal se på Vera i helga.

IMG_9558.JPG

God fredag der ute! 🙂

Smask,
fru Perez