Å bite i et viskelær

Jeg har skriblet og notert og skrevet så lenge jeg kan huske, og jeg fikk min første ordentlige dagbok med hengelås på da jeg var 10 år.

Etter det har mange bøker blitt fylt av tanker, meninger, oppdateringer, dikt, historier, tegninger og hemmeligheter. Noen av bøkene vil jeg aldri lese igjen, andre er det moro å bla i, noen er borte etter ganske mange flyttelass, noen er revet i stykker, noen ligger i den fine boksen på loftet – og de nye og ubrukte som venter på at jeg skal huske hvor fint og godt det er å skrive for hånd i ei bok med blanke sider – de står i vinduskarmen på hjemmekontoret.

Nå står det ei bok mindre der.

En heldiggris har fått æren av å alltid være med meg. Å skrive ned de innerste tankene er en skummel ting. Det må faktisk en omstilling til i hjernen for å forstå at det som skrives i boka blir i boka og ikke deles med andre. Den digitale tidsalderen har åpnet enn ny og fantastisk verden, automatisert, oppdatert og kjapp som faen, og det å ta et steg tilbake, kvesse blyanten og bite i viskelæret mens jeg tenker og skriver ned ord som ingen kan se, det føles både velkjent og ukjent på en gang.

Et steg tilbake for å gå videre fremover. Innestengte ord som får komme ut uten å bli sagt høyt – men likevel blir fortalt.

Den gamle, analoge metoden fungerer fortsatt.

XXX

Fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s