Prestasjonsangst

Det har ligget ei svart sky over meg i flere måneder. Den har ødelagt nattesøvnen, humøret og sjelefreden. På utsiden har det sett helt fint og flott ut, men på innsiden har det vært kaos.

Jeg snakker om den store, skrekkelige, altoppslukende prestasjonsangsten.

Den kom kastende over meg den 15. januar da jeg meldte meg på Fjellmaraton, og siden har den vært tilstede i varierende grad og intensitet. Jo nærmere 28. august vi har kommet, jo mer forkrøpla har jeg blitt på innsiden. Som en eneste stor klump med energitappende bekymring.

Jeg har lest alt jeg har kommet over om forberedelser til fjelløp og langløp, om ernæring, trening, utstyr og sko. Jeg har hørt på velmenende råd om intervalltrening, bakkeløp, mengdetrening og restitusjon. Her en morgen klokka halv fem tok jeg meg selv i å sitte på stua å lese om anbefalte joggesko mens jeg ventet på en av hundene som var ute på do. Da skjønte jeg at jeg var på bærtur.

Jeg har løpt regelmessig i over ett år. Jeg løper 2-3 mil i uka. Jeg er i god form. Jeg har alt på stell. Jeg har (tror jeg) grunnlaget fra årene jeg var aktiv (og flink) i friidrett, jeg trengte bare en pandemi for å få ro i ræva til å blåse støv av gleden ved å løpe.

Nå har jeg nesten greid å ødelegge denne gleden ved å være så idiotisk at jeg meldte meg på en konkurranse.

Så hvorfor i all verden gikk jeg rett i baret? Antagelig fordi jeg gjerne VIL løpe den turen. Og jeg vet at jeg kan. Helt uten problemer og sikkert på en tid som ikke er helt fjern heller.

Jeg glemte bare et øyeblikk at det jeg er mest redd for her i verden er startnummer.

I går meldte jeg meg av. Jeg følte meg hundre kilo lettere med en gang og jeg skal nå jobbe med å reversere de 15 åra jeg eldet på meg av engstelse.

Jeg vet. Det er helt idiotisk å lage en så stor sak ut av noe jeg helt frivillig har gått inn i, men prestasjonsangsten er reell og den er altoppslukende. Jeg kunne slåss mot den og gjennomført, men jeg orker ikke bruke mer tid av livet på noe som i bunn og grunn er uviktig. Jeg blir ikke i dårligere løpeform av å ikke gjennomføre. Jeg blir vel ærlig talt i bedre form. Og den ekle løsningen på redselen er jo å holde seg unna startnummer i femtiden.

Heretter skal jeg lytte til to kloke mennesker som jeg en gang i tiden trente og konkurrerte mye sammen med: «Løping skal være moro og koselig. Vi har hatt nok vondt, det er vi ferdig med.»

All energi jeg har kastet bort skal nå nullstilles og jeg skal nyte siste feriedager 100%. Og så skal jeg løpe en lang tur. Med lette steg.

Og riktige sko.

XXX

Fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s