Oppvåkning

Frem til i fjor på denne tiden brukte jeg minst en time til jobb hver dag. Reisen frem og tilbake kunne være med buss og bil og båt og t-bane.

Oppleste og vedtatte normaliteter, akkurat slik som det skulle være. Akkurat som at det var normalt å stå opp i fem, halv seks-tida, og akkurat som at det var helt normalt å alltid være mer eller mindre stressa.

I dag brukte jeg en time til jobben. En helt frivillig time, fylt med soloppgang, fuglekvitter, glade hunder, måkeskrik, en lydløs telefon og morgenfrost som smelta.

Og jeg sto opp uforskammet sent.

Likevel skal jeg få gjort alt jeg skal, uten å få harehjerte og høye skuldre.

Jeg savner kolleger og jeg savner til og med bussturen inn til Oslo og båten hjem igjen, men jeg savner IKKE stresset og følelsen av å alltid måtte rekke noe. Kroppen min har gått på høygir i mange, mange år, uten at jeg har tenkt over det. Jeg trodde det var slik det skulle være.

Da jeg ble tvunget til et roligere liv, ble jeg til og med stressa av det, men etter hvert fant jeg rytmen, kiloene rant av og hele meg ble lettere, også psykisk.

Nå har jeg funnet balansen og jeg vil aldri tilbake til hvordan det en gang var.

Livet er for kort til å ha det travelt hele tiden.

XXX

Fru Pérez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s