Den store minneboken

Det er to dager til julaften. Ute regner det for minst 20. dagen på rad, plena er grønn og varmegradene er konstante. Det er lite som minner om høytiden vi er på vei inn i – hadde det ikke vært for all pynten. Allerede i november hengte vi opp lyslenker på huset og i trær og busker, og vi smugstartet sesongen for julepynt, pinnekjøtt, rakfisk og langbord. Selvfølgelig innenfor dagens gjesteregelverk og med antibac som standard utstyr. Det var jo ikke godt å si hvordan verden ville se ut frem i tid. For alt vi visste kunne det hende vi ikke kom oss noen steder – eller ble liggende syke, så det var helt på sin plass å ta gledene litt på forskudd. Da har vi i alle fall hatt de gledene!

Vi ble oppfordret av sjølveste myndighetene til å starte julegavehandlinga i god tid. De har derfor vært klare i flere uker. Det gjenstår bare å pakke dem inn, og noe må man jo vente med til siste liten slik at livet føles bittelitt normalt. Litt innspurtstress må til for å få den riktige stemninga. Julekortene ligger forresten fortsatt uskrevne. De som skulle få dem i posten, får uansett både den ene og den andre virtuelle klemmen, eller en telefon. Hovedsaken er at ingen blir glemt.

Apropos glemt. Jeg begynte å tenke på hva jeg har fått til jul opp gjennom årene, og det slo meg at det jeg husker best, er det jeg fikk da jeg var lita. Jeg kommer fra en familie der minst to av oss (i tillegg til meg) er over gjennomsnittet glad i gaver, enten det er iveren av å se at noen åpner akkurat det de har gitt – eller åpne det de får selv. Vi må omtrent sitte på hendene våre for å ikke rive av papiret før tiden. Slik har det vært i hele mitt liv, og jeg tror det er litt av grunnen til at jeg husker barndommens gaver ekstra godt. De gjorde så stort inntrykk på ei lita jente i utvikling og vekst, at det vokste inn i meg.  

Jeg husker julaften hos Mormor og Besten på Sunndalsøra, da jeg fikk et par hvite danseskøyter. Heldigvis hadde besteforeldrene mine et gulvbelegg som var så hardt og holdbart at ingenting satte merker, så jeg fikk prøve skøytene med en gang og suste lykkelig rundt på det brune, stikkende gulvbelegget hele kvelden.

Jeg husker ei jul sammen med Besta på Blokhus, der jeg fikk noen små møbler til dukkehuset mitt. Aldri har noen små, grønne køyesenger og orange klesskap i hardplast skapt større glede. Ikke et vondt ord om hjemmelaget, jeg er vokst opp med det og jeg elsker hver en liten ting noen har laget til meg, men den gang var det ekstra stas med noe som var kjøpt i butikken. Litt det samme som med hjemmebakt brød, egentlig. Jeg elsket å være hos nabojenta i Indianerbyen, de hadde nemlig kneippbrød. Og for henne var det omvendt, hun sto på døra når mamma bakte, og var et eneste stort smil når hun fikk en varm skalk med smør på.

Selvsagt husker jeg også den store dukka som Besta lurte meg til å tro var en kost. Jeg husker den lille dukka, som jeg ønsket meg så høyt at da jeg forsto at det var den jeg fikk, løftet jeg armene over hodet og slo dem i den store kaktusen som sto bak sofaen. Det ble noen timer med pinsett etterpå, men dukken Marie lever fortsatt i beste velgående på pikerommet mitt. Og jeg har ingen varige mèn. Jeg liker fortsatt kaktuser.

Jeg husker ski, spark, kjelke, mange pakker med tusjer i alle regnbuens farger, tegnebøker og bøker. Jeg husker et mikroskop jeg fikk i stedet for et kjemisett. Jeg hadde planer om å lage et laboratorium under trappa i kjelleren og eksperimentere med reagensrør og skumle eliksirer, men foreldrene mine var ikke helt enig. Jeg fikk dog undersøkt mang ei flue og biller og meitemark i det mikroskopet.

Alle disse minnene. Som jeg har fordi noen ga meg det jeg virkelig ønsket meg. Noe jeg ikke hadde forventet å få. Selvsagt husker jeg gaver jeg har fått i voksen alder også, men de jeg fikk som barn, de lever et eget magisk liv i mitt indre. Til evig tid.

I morgen er jeg hjemme i barndommens dal. På julaften skal jeg gi gaver som jeg håper blir husket, men det aller viktigste: Vi skal fylle på med gode minner fordi vi kan være sammen, vaske henda og holde meteren.

I år er er det den største julegaven.

GOD JUL!

xxx

Fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s