Jeg har et kjærlighetsforhold til huset vårt som jeg aldri har hatt til noe annet hus. Det nærmeste jeg kan komme, er kollektivet jeg bodde i på Majorstua på tidlig 90-tall.
Jeg elsket rommet mitt. Det var et skeivt og skakt og uperfekt rom i 4.etasje i en gammel bygård, med slitte tregulv, rosett i taket og store vinduer med brede karmer.
Det aller beste var enden av rommet, det var nemlig en del av et tårn. Fordi det var rundt var det helt umulig å møblere, men det var et helt perfekt sted å sitte for en romantisk trønderbart.
Alt skrangla når den blå trikken kjørte forbi, livet utenfor kom inn når jeg åpnet vinduene og jeg kunne sitte der i timevis, lage historier om folk jeg så – eller om meg selv som innelåst prinsesse i et slott.
Huset vi bor i nå er verken høyt eller stort eller spesielt prinsesseaktig, men det har sjel.
Det er skeivt og uperfekt, selv etter oppgraderingen.
Det inspirerer.
XXX
Fru Perez
