Rare dager

Jeg har savnet skrivelysta mi i flere uker. Det er så mye som foregår oppi hodet som burde få komme ut, men inspirasjonen har vært fraværende. Før i dag tidlig.

Jeg tok med meg hundene og gikk ned til sjøen. På veien så jeg sju rådyr og en flokk med gjess, jeg hørte en hakkespett som jobbet frenetisk, jeg hørte ei due som kurra, en måke som jublet og småspurven som sang av full hals. To padlere plasket forbi på fjorden, hegra skrek til meg og alle lyder var så veldig forsterket – fordi det var helt stille.

Sola varmet i ansiktet, det luktet grusvei og klinkekuler, pollen fikk øynene til å renne og nesa til å klø og sjøen lå blank som et speil.

Og da kom inspirasjonen.

Jeg stakk innom Kiwi, kjøpte gule roser og en sitronmuffin, forfattet et lite kjærlighetsbrev, tente lys og vekket Konemor med Hurra for deg som fyller ditt år.

Det er rare dager, men selv om det er det, er det heldigvis også mye som er som det pleier.

Kjærligheten for eksempel.

Til Henne, til naturen, til friheten (selv om den er noe innskrenket akkurat nå) og til alle de små, fine tingene vi fortsatt har – også når alt kommer tilbake til normalen.

XXX

Fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s