Vi kjøpte Askelien for 13 år siden. Litt på sparket, men mest fordi vi hadde fått oss hund og drømte om hage med stakittgjerde, stor terrasse og nærhet til sjøen. Med dette lille huset fikk vi alt. Vi pakket ned oslolivet og havnet på Vettre.
Året etter giftet vi oss, tre dager til ende mellom fjella på Oppdal. Med det krympet busjettet og oppussing av huset som så sårt trengte litt ekstra kjærlighet, ble satt på vent.
Vi har tatt litt nå og da. Bodd oss til. Mala vegger. Lagt ny isolasjon. Nytt tak. Stakittgjerde. Pergola. Endret mening om hvordan vi vil ha det mange ganger, og vært veldig glad vi ikke bare dura på og gjorde alt med en gang. Gamle trehus har en sjel det er verd å lytte til.
I 2018 fikk vi nytt bad og ny tv-stue, i år er det stua sin tur. Alt er strippet ned til innerst til beinet. Tre lag med tak er revet ned. To lag med vegger er nede og bak det grønne panelet er det tømmer fra husets opprinnelse.
Huset ble bygget av en dreng som jobbet på en av gårdene i nabolaget. Året var 1881 og han var en fattig mann, men han fikk kjøpt tomta billig og bygget sitt lille tømmerhus på 16 kvadrat. Det som nå er stua vår.
Senere ble det bygget på kjøkken, to soverom, gang, bad og det vi bruker som tv-stue, tilsammen hele 59 kvadrat.
God nok plass for to damer og to hunder.
Nå får tømmerstua til drengen nytt liv og vi får det vi drømmer om: Et lyst og fint rom, tapet på veggene og hvitt panel i taket. En av tømmerveggene skal selvsagt fortsatt få være med, for å vise opprinnelsen.
Historien er det viktig å ta vare på. Og vi er heldige som har fått bli en del av den.
XXX
Fru Perez
