En liten frekkis

Jeg har alltid likt å synge. Jeg har vært med i barnekor, ungdomskor, kirkekor og damekor. Selvinnsikten i vokale ferdigheter har aldri vært 100%, men jeg klarte i det minste opptaksprøvene i «voksenkorene» og sanggleden har alltid vært på topp.

Det var derfor helt selvfølgelig for meg å bli med som syngedame i russerevyen vår på begynnelsen av 90-tallet.

Etter russerevyen ble jeg ringt opp av noen som hadde hørt meg synge. De skulle spille inn en kassett som skulle ta helt av. Om jeg var interessert? Selvfølgelig! Jeg var fortsatt høy etter egen innsats under revyen. Jeg kasta meg på utfordringen, ble booket inn på første fly til Oslo og innkvartert i toppetasjen på Oslo Plaza. For en blåøyd 19-åring og et gudsord fra bygdenorge som knapt hadde vært i hovedstaden, var dette som å være verdenskjent popstjerne.

Turen gikk deretter til et studio på Gjøvik, men tekniske utfordringer sendte oss til et studio i Trondheim der de store trønderrockerne hadde spilt inn platene sine. Om jeg var i skyene? Helt klart, og antagelig så høyt oppe at hjernen ikke fikk oksygen, for ikke en eneste gang spurte jeg hva slags kassett jeg skulle være med å spille inn.

Kritisk sans var likestilt med selvinnsikten.

Da jeg fikk sangtekstene i fanget holdt jeg på å besvime. Det var de frekkeste tekstene jeg hadde lest, og jeg ble så paff og flau at jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg, men jeg skulle få en fin sum penger og det fristet mer enn rødmen som satt fast i ansiktet lenge etterpå.

Jeg sang.

«Du må ha mer innlevelse!», sa karene bak miksebordet. Jeg sang. «Du må leve deg inn i teksten!» ropte karene. Jeg holdt på å keepere av flauhet.

Etter å ha prøvd en million ganger, fikk jeg nok. Og det gjorde de også. En av sangene gikk gjennom nåløyet, jeg fikk pengene mine og reiste hjem igjen.

Kassetten ble gitt ut. Jeg fikk aldri bonusen de lovet meg dersom kassetten solgte i X-antall eksemplarer, men det var helt greit. Jeg ville helst glemme hele greia.

Jeg har heldigvis ikke noe kassettspiller lenger, men jeg kan fortsatt sangen og i gode lag og på oppfordring, kan jeg gjerne underholde.

Nå blir andre mer flau enn meg.

Og jeg kan le høyt og hysterisk av hele greia.

XXX

Fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s