Lars Monsen-faktoren

Noe av det aller beste jeg vet er å glede meg til sommerferien. Etter at vi ble godt voksne og fornuftige, har vi pleid å ta hele juli fri, og planleggingen til denne måneden med frihet – den begynner rett etter jul. Eller litt før. Muligens kanskje rett etter fjorårets ferie.

Da vi var unge og nygifte pleide vi dra til svigerforeldrene mine i Spania i flere uker. Vi opplevde landet, var på markeder i små landsbyer, reiste rundt og badet i alle perlene ved havet, vi kjørte gjennom byer og over fjell og opplevde mat og vin i kråkeslott langs veien og vi lå på strender og stekte i sola for å bli skikkelig brun før vi dro hjem igjen til Norge.

Jeg vet ikke helt når det skjedde, men ett eller annet sted på veien fant vi ut at vi ikke ville reise bort i sommerferien. Vi ville ikke sette bort hund og komme hjem til overgrodd hage og døde blomster, og sist men ikke minst: Hvorfor i all verden skulle vi reise bort når det endelig var på sitt varmeste hjemme? Helt ulogisk. Hvorfor ikke gjøre alt det vi gjorde i Spania, i Norge i stedet? Vi kunne vel bli brune hjemme også?

De første årene gapte vi over alt for mye. Vi var på hyttetur i Vestfold, vi var på Stokkøya, på Snøfjellstjernet, på Nordmøre, på Oppdal og bittelitt hjemme på Vettre. Da ferien var over, var vi utslitt. Alt for mye reising og pakking og kjøring og vi fikk aldri slått oss helt til ro noe sted.

Vi begynte å skrelle ned ønskelista. Bort med fjellet. Bort med hyttetur til Larvik. Tilbake sto Nordmøre og hjemme, og da var det selvsagt bare å planlegge alt det som skulle oppleves på og mellom de to destinasjonene.

Vi kjøpte større telt. Vi kjøpte et stort familietelt faktisk, og skulle bli like glad i teltlivet som Lars Monsen er. Etter ei natt i Geiranger med 5 varmegrader, regn og en alt for vond madrass og tynn sovepose, ble vi enige om at vi aldri skulle ligge i telt mer. Å leve som Lars Monsen var oppskrytt!

Det varte til neste sommer. Glemt var fjorårets kalde opplevelse og dårlige søvn. Vi solgte familieteltet, kjøpte et mindre og pakket bilen med alt av utstyr, kjøpte en skikkelig oppblåsbar madrass og i tillegg tok jeg med dundyna mi. Turen gikk til Sørlandet, der er det alltid fint vær.

Første natt sov vi nesten ikke i det hele tatt. Mellom «Vi selger alt! Jeg vil aldri ligge i telt mer! Jeg hater telt!» og eggerøre laget på stormkjøkken jeg fikk i konfirmasjonsgave i 1987, fant vi ut at vi hadde fylt for mye luft i madrassen og at det var derfor det føles som å ligge på murstein.

Vi bestemte oss for å gi teltlivet en sjanse til. Vi justerte madrassen og delte dundyna, og for første gang i telthistoria sov vi godt. Vi våknet til sol og varm kaviar på tørt brød, teltet skulle ikke selges og balansen var gjenopprettet.

Det holdt likevel med den ene natta. Vi dro til Kvinesdal for å besøke oppdretteren til Børre, kjøpte Birger, kjørte hjem igjen og tilbragte resten av juli i egen hage og på nærmeste strand sammen med hundene. En helt perfekt sommerferie med alt vi ønsket oss av bekvemmeligheter innenfor rekkevidde.

Denne sommeren har vi leid bobil. Vi skal kjøre rundt ved fjordene i Sogn og bo i en kjempefin ombygd varebil med plass til to voksne og to hunder i forsetet, dobbeltseng med dundyner, kjøkken og varmeapparat. Det eneste vi mangler i bilen, er dusj og toalett.

Jeg er skikkelig spent på Lars Monsen-faktoren denne sommeren.

I det minste skal vi ha for innsatsen.

45792083601_467bb24138_o.jpg

xxx

fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s