Langsom oppussing

Kampen. Bygdøy. Holmenkollen. Ekeberg. Majorstua. Vinderen. Frogner. Vika. Smestad. Sagene. Dette er alle stedene i Oslo jeg har bodd, og på alle stedene har det vært en vaktmester – eller en annen voksen jeg kunne ringe til for å få hjelp til slikt som ei dør som har slått seg, et knust vindu, sniktrekk, en sprekk i en vegg, et tett sluk på badet eller ei kran som drypper. Snøen ble på magisk vis måkt bort, sentralfyren holdt meg varm og nyfriserte parker var min gressplen. Mitt ansvar var å vedlikeholde klesskapet og å ta helgevasken.

Da vi flytta fra femte etasje i et nybygd leilighetskompleks på Sagene til et gammelt tømmerhus fra 1881 på Vettre i Asker, var det faktisk ikke i tankene mine engang at det ikke fulgte en vaktmester med på lasset.

De unges privilegium er å leve i ei boble av ting de aldri trenger tenke på, for så å skrekkslagen våkne opp og forstå at fra nå av må de greie seg på egenhånd. Jeg hadde selvsagt greid meg på egenhånd i mange år før vi kjøpte hus, men på helt andre områder enn vedlikehold og oppussing. Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 18 år. Etter videregående pakket jeg ryggsekken og dro til ukjente steder for å jobbe, endte opp i hovedstaden, og som en nomade dro jeg rundt med flyttelasset mitt i forskjellige bofellesskap, med tegnestifter og den lille hammeren fra besten min i en boks.

Når man blir forelska i en tømmervegg og kjøper et gammelt hus, kanskje uten helt å tenke seg om to ganger, følger det selvsagt noen overraskelser med på lasset. Når to (litt impulsive) driftige kvinnfolk skal greie alt selv – fordi de har greid seg selv i flere år, kan huskjøp gi uante forskrekkelser.

Det første vi trengte var noe mer enn det lille «husmorskrinet» med stifter og spiker, to skrujern og hammeren fra besten. Vi trengte ei stor verktøykasse. Vi trengte drill. Slipemaskin. Boremaskin. Plank. Lister. Arbeidshansker. Høytrykkspyler. Vaskebørster til husveggen. Musefeller. Malerutstyr. Ved. Feiekost. Øks. Ljå. Spett. Slegge. Gjerde rundt huset. Hageslange. Plenklipper. Snøskuff. Isolasjon. Ny shingel på taket. Nye takrenner. Ny peisovn. En levegg. En bod. Kloakktømming. Et firma som felte trær. En feier. En murer. En snekker. En graver. Kommunen.

Penger.

Når man kjøper et hus er det utrolig mye man må kjøpe i tillegg.

Vi feiret for sikkerhets skyld boligkjøpet med å gifte oss, og dermed forsvant oppussingsbudsjettet ut i en tredagers fest på Utistu i Oppdal. Vi angrer absolutt ikke på det, minnene fra den festen lever vi på enda, men vi havna litt bakpå. Og så oppdaget vi etter hvert at vi slett ikke var interessert i å bruke hver ettermiddag og helg og ferie og alle pengene vi tjente på huset. Vi ville leve litt også!

Normalen ser ut til å være at folk pusser opp hele huset med en gang de flytter inn. For oss har det tatt 11 år og vi er enda ikke halvveis. Vi gjorde det mest prekære selv ganske med en gang, som å isolere slik at putene ikke lenger frøys fast i veggen på soverommet, legge nytt tak (jeg plukket shingel fra lipglossen i flere uker), fikk ei synsk dame til å komme og rense huset for energien til de som bodde her for hundre år siden og vi malte inne og ute. Vi pynta på det som gikk an å pynte på, og vi fikk heldigvis hjelp av brødrene våre til de litt mer innvikla operasjonene.

Nå skal vi pusse opp badet, og samtidig tar vi tv-stua.
Det aller beste er at vi ikke gjør det selv.

Lykka i livet er at vi har blitt så voksne at vi faktisk kan kjøpe oss en vaktmester eller to.

oppussing.jpg

xxx

fru Perez

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s