Jeg skal innrømme det. Jeg har vært bittelitt ivrig på treninga og fått en ankel som ikke fungerer helt som den skal, og det skaper selvsagt litt krøll i joggeplanene mine. Men jeg er jo ikke tapt bak ei låvedør, og har jeg bestemt meg for å gjennomføre utfordringen – da gjør jeg det.

I dag blåste jeg støvet av sykkelbuksa med padding i rompa, hjelmen med muselort og den halvrustne sykkelen min. Den gamle holken er ikke akkurat noen lettvekter og går litt treigt, og jeg er livredd for sinte bilister, så jeg susa avgårde på gang-og sykkelveien for å ikke plage noen. Heldigvis var ingen gående oppe så tidlig. (Hvor i alle dager kan jeg sykle, egentlig? Uten å plage noen i det hele tatt?)

Underveis husket jeg noen knep fra spinningtimene jeg var med på i Härjedalen for 16 år siden, fikk kjørt armer og lår litt ekstra, og var så skjelven da jeg gikk av sykkelen at jeg nesten ikke greide stå.

Men for en følelse! Fyttikatta, altså. Jeg følte meg nesten som Oksen fra Grimstad – bare i en litt mer feminin utgave, selvsagt – jeg hadde tross alt sports-BH og lipgloss på. Kanskje litt som Kua fra Vettre?

Nydelig.

Resultatet: 1,3 mil gjennomført på 40 minutter. Kroner 130,- til forskning på ME ble dermed tjent inn i en jafs før klokka seks i dag tidlig. Det må kunne sies være en god start på treningsuke nr 3 – og med mandag i tillegg!

PS! Jeg har snart samlet inn 500 kroner. Og det er enda to uker igjen!

Tjoho!

xxx

Fru Pérez