Alt det vi skulle gjøre

Vi skulle reise. Vi skulle spise overdådige restaurantmiddager og drikke vintage champagne før vi danset oss gjennom natta. Vi skulle gå på byen. Vi skulle bo på hotell. Vi skulle gå opp på alle fjelltopper. Vi skulle gå fra hytte til hytte med ryggsekk. Vi skulle sove i telt hvor som helst. Vi skulle leve som nomader i guds frie natur. Vi skulle være sammen med venner. Vi skulle være sammen med familien. Vi skulle oppleve hele verden. Vi skulle kjøre gjennom Europa. Vi skulle stoppe og bo på vinslott i alle regioner. Vi skulle pusse opp hus. Vi skulle kjøpe hytte. Vi skulle ha en stor turbil. Vi skulle ha et anneks med plass til hele familien på besøk. Vi skulle ha langbord og måltider som aldri tok slutt.

Vi skulle.

Da vi møttes for snart femten år siden, var livet en lek og en dans på roser. Natta TOK aldri slutt og fjelltoppene var innen rekkevidde. Vi jobbet, vi tjente gode penger som vi brukte på oss selv og vi levde et fritt liv med uante muligheter foran oss.

Så ble Konemor syk. Først begynte nakken å krangle. Så ryggen. Så begynte hun å besvime. Så kom vondt i alle ledd. Så kom skjelvende bein. Så kom vond rygg, nakke, fingre, ledd, bein og besvimelse på en gang.

Så kom total utmattelse.

Dagene ble lange og vonde. De ble tilbragt hjemme. I sofaen. På en stol. I senga, med så vidt mulighet for å komme seg på do før beina svikta. Det ble korte turer i skogen, før kroppen måtte slepes hjem igjen. En tur i butikken ble etterfulgt av fem timer søvn for å komme til hektene. En sosial kveld betydde to påfølgende dager i senga. Bilturene ble kortere fordi kroppen ikke ville sitte i bilsetet.

Det ble avlyste middager. Avlyste opplevelser. Avlyste turer. Avlyste vennskap.

Avlyst liv.

Det ble turer til kiropraktor. Fysioterapi. Manuell terapi. Kognitiv terapi. Lege. Spesialister. Nevrologer. Røntgen. Trening. Rehabiliteringssenter. Prøver. Flere prøver. Diagnoser. Medisin for uutholdelige smerter. Medisin for bivirkninger av medisin.

NAV.

Sykmelding. Arbeidsavklaringspenger. Møter. Nye saksbehandlere. Fortelle historien på nytt igjen. Ventetid. Egenrevisjoner. Papirarbeid. Ventetid. Søknader. Usikkerhet. Tårer. Oppgitthet. Frustrasjon. Redsel for å havne totalt utenfor arbeidslivet.

Et brennende ønske om å holde på jobben, men samtidig bruke uhorvelig mye energi på å forberede seg til arbeidsdag, besvime på vei til jobb, eller besvime på vei hjem og ligge på lading til neste gang.

Lange dager alene mens jeg jobber, tar en fredagspils, deltar på festligheter eller drar på turer. Opplevelsen av å sitte uønsket passiv og se på at verden utenfor går frekt og freidig videre, uten mulighet for å gjøre noe som helst med det. Se på at livet flyr forbi utenfor vinduet. Dagdrømme. Slutte å dagdrømme fordi det ikke gir mening. Fortvilelse for at folk ikke forstår at det ikke er vilja det kommer an på. Gleden som gjennomstrømmer kroppen de gangene kroppen spiller på lag og blir med på noe moro.

Ensomhet. Dårlig samvittighet. Redsel for fremtiden. Redsel for økonomien.

Redsel for forholdet.

Kjærlighet.
I tykt og tynt. I gode og vonde dager.
Vi holder ut.
Vi gir aldri opp.
HUN gir aldri opp.

En dag kommer vi oss opp på den fjelltoppen igjen.

Sammen.

14589430760_dd3c5354f2_b

xxx

fru Perez

9 kommentarer om “Alt det vi skulle gjøre

  1. Så fint skrevet om et vanskelig tema! Jeg kjenner igjen mye, for noen som jeg er veldig glad i, lever også i en vanskelig situasjon.
    Gode tanker til dere begge💚

    Liker

  2. Oi Anne, dette visste jeg ingenting om…. oppe i alt det triste og leie, er det fint du klarer å formidle det som har skjedd…… ta vare…. hils Lisa…..❤️

    Liker

  3. Hei Anne
    Så fint du setter livet i perspektiv slik at folk kan relatere å forstå hvordan det kan være. Håper det blir bedre fremover for dere.
    “What doesn’t kill you make you stronger”
    Kaffe på Pilea en dag? Har jo aldri møtt din kjære.

    Liker

  4. Denne teksten traff rett i hjertet og magen, og det hardt. Jeg er en av de som selv er rammet av nærmest lammende utmattelse og som har måttet settet mye av livet på vent og avlyse andre deler av livet totalt. Hos meg er det et digert lass av senvirkninger etter kreftbehandlinger som har skylda. Jeg har lest mange tekster om sykdom, men dette er første gang jeg gråter så tårene siler. Du fikk beskrevet tomheten, fortvilelsen, sorgen, savnet og resignasjonen; alle de vanskelige følelsene. Og når det gjelder de som tror at man blir frisk hvis man vil nok, og bare prøver LITT mer, har jeg knapt ord! De vet virkelig ikke hva de snakker om.
    Jeg vil ønske dere begge all mulig lykke til! Å være to i et sterkt forhold er verdifullt!

    Likt av 1 person

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s