Jeg elsker å komme hjem til Børre.

Børre Pérez, 8 år, født i Kvinlog, døpt Liljeskogens Dukeberry, flytta til Kristiansand og ble Brando, kom tilbake til Liljeskogen igjen 3 år gammel – og ble like etter hentet og omdøpt på vei hjem til konemor og meg på Vettre.

Litt av en reise for en liten firbent tass som ikke helt hadde funnet plassen sin her i livet. Nå er han hjemme.

Nå er han så hjemme at hvis konemor i et ubetenksomt øyeblikk for eksempel setter fra seg melkeglasset, ser han sitt snitt til å drikke det opp.

Han later selvsagt som om han er helt uskyldig, men melkebarten (eller, rettere sagt melkeskjegget) avslører ham hver gang, og bildebevis underbygger mistanken.

Dagens julekalender er gleden over å ha en liten pelskledd kamerat å komme hjem til. Og å våkne opp sammen med. Og gå tur med. Og kose med. Og bare være sammen med.

Jeg trodde ikke at jeg var et hundemenneske før jeg møtte Pelle, vår første hund. Og da han døde og Børre kom inn i livet vårt, ble jeg enda mer glad for at det viste seg at jeg var det: En som er veldig glad i hunder.

Nå kan jeg aldri mer leve uten.

xxx

Fru Pérez