Utspekulerte besteforeldre

Jeg husker ikke min første jul, men jeg husker en av de første julegavene jeg fikk.

Jeg var vel fire, fem år og Bestemor Blokhus og jeg var på Torgsenteret. I kjelleren var det en stor avdeling med leker og det var selveste paradis for oss unger. (Ti år senere var første etasje mer interessant, der var nemlig parfymeavdelingen. Det hadde vært moro å vite hvor mange Young Yellow lipgloss med vaniljesmak, eller rosa Charlie 20-leppestifter jeg egentlig kjøpte før de satte kroken på døra, men det er en annen historie.)

Det er en stor mulighet for at jeg hadde sett noe i kjelleren som jeg ønsket meg til jul, og er det noe alle vet så er det at får du først med deg besteforeldre inn i den butikken du vil, er løpet kjørt. De greier ikke gå ut igjen uten å kjøpe noe. Dette er antagelig noe som ligger genetisk i menneskene. Den dagen de blir besteforeldre, endrer alt seg og de greier ikke si ordet NEI lenger. Barna nå til dags er eksperter på dette, men vi var ikke så verst vi som var fem år på syttitallet heller.

Jeg husker jeg løp rundt og pekte og tok på alt og at skravla gikk (noe jeg for øvrig fortsatt gjør når jeg kommer inn i en butikk som har veldig mange ting jeg liker) og at jeg til slutt fikk vist Besta det aller gjeveste av alt: Ei dukke. Det var ikke hvilken som helst dukke, det var ei som kunne snakke! Når du satte inn et batteri og ei lita plate bak på ryggen og tok ut smokken hun hadde i munnen, kunne hun snakke, le og synge. Hun hadde mørkt hår og vakre klær og hun het Lizzie. Det var et mirakel og jeg elsket det.

Da vi skulle gå fra butikken, sto jeg ved kassa og så på at Besta betalte en stor, innpakket eske. Jeg hadde nok vært veldig sikker på at Lizzie skulle bli med oss hjem og fikk ikke formen på gaven til å stemme med en dukke, for da jeg spurte hva som var inni den store esken og damen bak kassa sa at det var et kosteskaft som jeg skulle få til jul, holdt hele verden på å falle sammen rundt meg.

Et kosteskaft? Jeg klaget til mamma og pappa da vi kom hjem, jeg furtet sikkert som bare en femåring kan og jeg prøvde ikke engang å finne ut hvor den ble gjemt for å tyvklemme og pirke av bittelitt av papiret slik at det gikk an å se hva som var under. Et kosteskaft, liksom. Hva slags bestemor var det egentlig jeg hadde?

Selvsagt hadde hun ikke kjøpt et kosteskaft. Hun hadde kjøpt Lizzie, og den følelsen jeg fikk da jeg rev bort papiret og så bilde av drømmedukken på kartongen, den følelsen er en av de aller første «nå er jeg så overveldet at jeg tror jeg besvimer»-opplevelsene jeg vet har hatt.

Her trodde jeg at verdens eldste triks med å lure besteforeldre inn i lekebutikken, ikke fungerte på Besta mi – og så viste det seg at min kjære Besta var mer utspekulert enn meg! Det å oppdage det, var nesten like stort som å få den etterlengtede julegaven. En bestemor som hadde den forheksende egenskapen at hun kunne lure små barn, og som likevel var den aller snilleste i hele verden? Det var nesten ikke til å tro. For et barn som trodde på eventyr var dette som å leve i eventyret.

Det jeg lærte den jula er hva som årsaken til den sterke kjærligheten mellom barnebarn og besteforeldre: De er så utspekulerte at de vet at det en dag vil gå opp for deg at de har gitt deg alt du ønsker deg hele livet, uten at du har forstått det – og uten at du engang har bedt om det.

Besta på Blokhus visste det. Besten på Tingvoll visste det. Og mormor vet det. Hun lurer meg fortsatt.

Betingelsesløs kjærlighet. Den aller beste julegaven som kan gis.

Og fås.

Grandparents-Day-Wishes-With-Heart-Picture.jpg

xxx

fru Perez

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s