Firogførr forever!

Første mai betyr første dag i min egen utfordring, og under min hurtige stavgang  gjennom skogen i dag tidlig (Jeg vet! jeg er imponert selv!) ble jeg enig med meg selv om hva årets utfordring skal være: Det er å ikke bli noe større enn størrelse 44.

Jeg er ei stor dame. Jeg er 45 år, 178 høy og sikkert 85 kilo. (Jeg tør ikke gå på vekta akkurat nå, det holder lenge at jeg sier høyt til hele verden hvordan det står til på vektfronten..) Det er minst 10 kilo for mye, men jeg er ikke så opptatt av de kiloene, egentlig, selv om jeg burde være det. Det hadde gjort godt for helsa å bli noen kilo lettere, og det hadde gjort godt for selvtilliten å kunne gå i en trang overdel uten å måtte holde inn magen, men shit au. Jeg er mer opptatt av at kjolene mine har blitt for trange gjennom vinteren. Når man er 45 år har man opparbeidet seg en ganske stor garderobe etter hvert, og det å ikke kunne bruke alt – spesielt alle sommerkjolene – som jeg aldri greier slite ut fordi sommeren er så kort, det irriterer meg skikkelig! (Så får de kroppslige godene ved trening komme som en ekstrabonus. Det er viktig å ha riktig fokus når jeg først skal utfordre meg selv til å gjøre noe jeg ikke er så glad i.) 

Etter at jeg hadde et år med innkjøpsstopp og det faktisk gikk opp for meg hvor mye jeg egentlig har i skuffer og skap og på loft og i kjeller, har jeg fått et litt «nærmere forhold» til det jeg eier. Og jeg har fått en annen tankegang når det gjelder forbruk og det å ta vare på det jeg har. Jeg MÅ ikke kjøpe noe nytt fordi om det er lagersalg. Eller fordi om det er 50% i en butikk.

Og jeg må i alle fall ikke kjøpe noe nytt fordi at jeg har vært lat. Jeg premierer ikke latskapen min.

Jeg har mer enn nok klær til å klare meg hver dag resten av livet, og jeg har verken walkincloset eller bulende skapdører. Jeg har bare mer enn nok, sett i et forbruksperspektiv. Og jeg har i alle fall mer enn nok hvis jeg ikke er så nøye på om alt er funklende nytt og moderne – og flaks for meg har jeg heldigvis blitt så gammel at jeg ikke er det. Jeg er meg og jeg er som jeg er. Det er det som sitter i topplokket og i hjertet som betyr noe, når alt kommer til alt. Ikke hvordan du er pakket inn. (Selv om jeg er stor tilhenger av å se velstelt ut, spesielt i jobbsammenheng. Man skal ha – og vise, respekt for seg selv.) Og jeg er selvsagt ikke IMOT å kjøpe nye klær. Men jeg nekter å kjøpe nye kjoler fordi jeg har sitti på ræva hele vinteren og alt klemmer litt her og der! DET er bortkasta forbruk det!

Jeg er litt for tjukk all over i følge legen og jeg er litt for tjukk rundt magen i følge garderoben min, men jeg er ikke så tjukk i hodet at jeg kaster meg på noe som bare gjør vondt og er grusomt. Å komme i litt bedre form og å gå ned noen millimeter på strategiske steder, må være lystbetont. Og når jeg tenker på hvor deilig det tross alt er å stå opp tidlig, dure gjennom skogen så småfugler og huggorm skvetter, kanskje ta en morgendukkert og så tenke på kjolene som gleder seg til å bli brukt, da skal jeg greie dette.

Og greier jeg det ikke, så er jeg bra nok uansett. I en trang størrelse firogførr.

Det er deilig med slike vinn-vinn-situasjoner, gitt!

 

IMG_3550.JPG
Glad laks yter maks! 

God 1. mai der ute!

xxx

Fru Perez

 

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s