Bygdefest for spellemenn

Jeg ble sittende å tenke på noe da jeg så på Spellemann på lørdag. For det første så var det ikke så forferdelig bra en sending (nå modererer jeg meg veldig her, bare så det er sagt) og jeg følte behovet for å gjemme meg bak puta flere ganger. Det gror og vokser i musikkmiljøet i Norge, men jeg synes ikke at det kom til syne i programmet. Den ene P`en etter den andre ble dratt frem, og ære være bokstaven P altså, men vi har et stort alfabet å ta av.

Og vi har SÅ mange flotte lokaler og flinke arrangører som kunne bidratt til at Spellemann ble et SHOW en slik utdeling verdig. Hvorfor kom all konfettien helt til slutt da Sondre Lerche tok av på scenen? Det burde jo vært slik stemning gjennom hele! Den halvpoetiske hviskestemmeopplesingen av hvem som var nominert, var sikkert gjennomtenkt og hadde en mening, men for mitt vedkommende ble det bare et eneste langt snork.

Vel. Det jeg egentlig ble sittende å gruble på, var det at Norge er et så lite et land at Spellemann føles som en bygdefest. En fest i et samfunnshus der lokale helter vi ikke har hørt om står på scenen og de som ikke drikker karsk står og kommenterer de andres oppførsel og gjemmer sladder til dagen etter.

Etter at de sosiale mediene kom og gjorde oss alle til venner og følgere med alle, enten det er popstjerner, programledere eller andre kjendiser, har landet vårt blitt enda mindre enn det var. Å se på innenriksnyheter på statskanalen føles som å se lokal-TV og vi har allerede sett det på Instagram eller lest det på Twitter. Hva kjendisene tenker og mener om ting, hvor de er, hvem de er sammen med og hva de spiser vet vi også. Vi kjenner alle. Vi vet hva de har på seg før vi ser dem på TV. Vi vet hvordan vorspielet og naschpielet var. Vi vet hva A mener om B og vi vet hva resten av landet også mener om akkurat dette.

Vi skal se på et show der musikkfavorittene våre skal hylles og vi istedet blir sittende å lure på hvorfor alle STÅR rundt scena, hvorfor programlederne er så søte og milde i stemmen at det føles som om det er en barnebokopplesing vi er på, om de som er nominert har meldt seg på selv og hvorfor det ikke er ikke tegn til glitter, glamour og ENGASJEMENT blant publikum i det hele tatt. Twitter tar av i negative meldinger, Åse Kleveland må ha jukselapper for å huske teksten sin.

Og så møter man vennegjengen på kafè dagen etter, alle meninger har allerede blitt luftet i en eller annen kanal og vi sier «Ja det leste jeg på Facebook» når noen prøver å fortelle noe de har opplevd. Og så snakker vi om det som skjedde på veien til kafeen som vi enda ikke har rukket å poste ut til verden. Og om hvorfor i all verden alle heter noe med P i artistnavnet sitt.

Bygdefest anno 2015.

1898044_10154696916350010_5154672421848687931_n

mvh fru Perez
(- fortsatt med P.)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s