Kronprinsessen av utålmodighet

Jeg oppdaget strikking for et par år siden. Jeg har ei mor (og ei mormor) som er helt rå på håndarbeid, men jeg har aldri vært spesielt interessert i å lære det de kan – før altså i forfjor. Vi var på hytta, det regnet, det var sommerferie, nærbutikken hadde garnavdeling. Det var der det startet. Jeg tror jeg strikket fire luer på ei uke.

Jeg fortsatte med det, og jeg har kommet helt ut av tellinga på hvor mange luer det til slutt ble. Eller.. BLIR, er riktig ord her. Jeg strikker fortsatt luer. Jeg tror de fleste av mine venner og kolleger nå har ei. Det er så behagelig å strikke luer. Jeg er nemlig ikke så flink på tålmodighet, så det at jeg kan bli ferdig med noe i løpet av et par kvelder, er helt perfekt.

Da jeg var hjemme i barndommens dal i nå i høst, fikk jeg en stor pose med arvegarn. Jeg har faktisk så mye garn nå at jeg har fått en egen hylle i boden Jeg skal ikke si så mye om hvem det minner meg om, men jeg kan vel si såpass at jeg går i noens fotspor. Med STORE sko.

Men altså. Garnet jeg fikk sist jeg var hjemme har nå blitt til noe annet enn luer og skjerf! Da jeg begynte skulle det bli en genser. En skikkelig Perez-genser. Fri fantasi og fri form. Jeg har allergi mot fastsatte mønster.

I tillegg til å være hekta på strikking er jeg også ganske dypt inne i Netflixs mange brukbare og ubrukbare serier, og kombinasjonen av disse to gir en særdeles god fremdrift. Jeg glemmer hva jeg holder på med og det jeg strikker blir til av seg selv. Rundt og rundt. Plutselig hadde genseren blitt litt for lang til å være genser. Som den løsningsorienterte førtisen jeg tross alt er, fant jeg fort ut at jeg, istedet for å rekke opp igjen, bare kunne fortsette og heller lage en kjole. Jeg hadde jo mye mer bruk for en kjole enn en genser! Det jeg ikke tenkte så mye over, var at da jeg kom til ermene fikk jeg samme problemet. Jeg strikka meg bort. Fortapt i en serie. Rekke opp? Neida. Konklusjonen var at det var bedre med litt for lange enn litt for korte ermer.

Et par runder med heklenåla for å freshe opp med litt farge på kantene, noen runder med synåla for å montere og en runde i vaskemaskina, simsalabim: En ny kjole var født!

At plagg av garn strekker seg i vask, var ikke noe jeg tok med i beregningen. Dette har nå medført at ermene nå er like lange som kjolen. De er også litt for trange der de er sydd sammen med resten av kjolen, jeg hadde nemlig heller ikke tatt med i beregningen at jeg er tjukkere rundt overarmen enn rundt armleddet. Jeg har også laget hullet til hodet bittelitt for trangt, så her er det ikke noe slingringsmonn hva gjelder briller og øredobber. De er det greit å ta på ETTER at kjolen er på. For å toppe prosjektet og premiere meg selv, laga jeg ei lue som matcher. Litt som en tiara på toppen.

Om jeg er fornøyd? SELVSAGT! Hallo! Jeg har strikka en hel kjole! Jeg! Selveste kronprinsessen av utålmodighet!

At plagget er rart og skeivt og kan se ut som noe Bridget Jones har laget, er bare sjarmerende. Jeg tenker at det er helt perfekt jeg. Vi kler hverandre.

Det er altså bare å bøye seg i hatten.

 

IMG_0165

IMG_0217

God mandag der ute!

Smask,
fru Perez

4 kommentarer om “Kronprinsessen av utålmodighet

  1. Haha, tusen takk! Jeg er ikke så nøye på det og så lenge fargene matcher er det ett fett om det er litt skeivt og rart. 🙂 Ha en fin dag!

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s