Stabeistsøstra

Jeg har tre egenskaper som ikke passer så godt sammen, men som likevel gjør det ganske greit å være meg når alt kommer til alt. Jeg er en uforbederlig latmark, jeg har et ganske godt utviklet konkurranseinnstinkt og jeg er muligens over gjennomsnittet sta. (Jeg har flere egenskaper også, altså. Bare så det er sagt.) I alle fall, disse tre sørger for at jeg ikke sitter på ræva så alt for lenge om gangen og at alt jeg gjør, blir gjort (litt for) fort.

I vinter en gang kom en av jentene i Snubleklubbens Skamløse Søstre med en idè. Jeg husker ikke om det var etter ei flaske vin eller om det var mens vi var ved vårt fulle fem, men det har i ettertid vært lange diskusjoner om hvem som egentlig sa følgende: «Skal vi ikke melde oss på KK-mila!?» Sju søstre sa mer eller mindre JA i kor, og dermed startet marerittet.

Jeg hadde en plan om å bli «hun som jogger» men siden juni har jeg mer eller mindre vært «hun som glemte at hun ville bli hun som jogger» og jeg har spist, drukket og røket lange festsigaretter gjennom hele sommeren. I går slo det meg plutselig at det er neste uke vi skal til pers. Av sju mer eller mindre påmeldte er vi nå tre igjen som skal løpe 5 kilometer. De to andre (inkludert kona mi, som også er en av Søstrene) har vært eksepsjonelt flinke til å trene, til å være fokusert og til å jobbe målbevisst mot denne forferdelige greia vi skal være med på. Jeg har vinglet mellom «jeg gidder fader meg ikke jogge i Oslo sammen med 1500 damer, jeg får panikkanfall av så mange svette og gladkristne damer på ett sted» og «herregud, det er bare 5 kilometer, hva er det å sutre over?»

Konklusjonen min har til slutt blitt at jeg skal gjennomføre. Uansett. I dag tidlig sjekket jeg formen og jeg ble så imponert at jeg måtte juble høyt. Til ikke å ha trent ordentlig siden siste gymtime med Magne Vullum i 1992, må jeg si at den timen må ha satt seg ganske godt fast. Enten det eller så er det akkurat her stabeistet og konkurranseinnstinktet slår ut i full blomst – jeg løp faktisk hele runden uten å stoppe.

De to andre søstrene skal altså ikke føle seg for trygge. Selv om jeg er en latmark er jeg ikke så glad i å bli slått i noe som helst og dagens økt viste at de bare har det med å skjelve i buksene.

(Pst! Den ærlige motivasjonen min for å trene i dag fikk jeg mens jeg jogga. Jeg gleda meg nemlig til å skryte i sosiale medier over resultatet. Flaks for meg at det BLE et godt resultat. Hihi!)

Klar til formsjekk med en gul og en rosa sokk – hvorav sistnevnte var på vranga.

Når man har ei løype rett utenfor døra, er det dobbelt latskap og ikke bruke den. 

Hu er slett ikke i så dårlig form som det hu trodde!

Litt uenig i soportypoengene, jeg føler de burde vært på hundre. MINST. Men distansen og tiden er jeg stolt over!

Børre synes det var veldig slitsomt å starte dagen med en løpetur, derfor er det viktig å sove litt igjen.

2 kommentarer om “Stabeistsøstra

  1. Takk! :=) Og JA, forbanna spam – det er like før jeg legger inn en slik dings som gjør at du må skrive inn kode for å få kommentere. Det er bare det at da blir terskelen for alle andre bittelitt høyere også, og det vil jeg ikke…. :=(

    Liker

Legg igjen en kommentar til Fru Perez Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s